Å få et nei...

I utgangspunktet er det aldri moro å få et nei, når man så inderlig håper på et ja... Men noen ganger er det allikevel ikke så ille som man hadde trodd. Og noen ganger er det helt nødvendig for å komme videre.

Jeg sendte inn et manus. Mitt lengste manus noensinne. Et anderledes manus som jeg påbegynte for lenge siden, som har ligget, og som jeg har tatt fram og jobbet med innimellom alt annet. Mitt mål var først og fremst og fullføre det, og det klarte jeg!

Så sendte jeg det inn til et forlag, og jeg håpet og håpet at svaret var positivt, selv om en bitte liten stemme inni  meg, sa at det ikke var bra nok. At det var litt banalt, kanskje. Eller litt for barnslig språk (jeg er jo vant til å skrive barnebøker) - men man håper jo. Ellers hadde jeg jo aldri sendt det inn til et forlag.

Til morgenen i dag lå svaret og ventet på meg. Og det var ikke et ja. Det var ikke det. Det fulgte med et langt, innholdsrikt vedlegg - noe jeg var mektig imponert over. De hadde virkelig lest, ikke skumlest, men lest. Lest, vurdert, og kommet med en konklusjon. Svaret ble blant annet:


"Konklusjonen er at dersom du er innstilt på mye jobb, kan det bli bok av dette."

Og i neste mail stod det blant annet: ..."For fra side xx og utover har du en god historie, som det absolutt går an å lage bok av."


Alt var ikke helt elendig, med andre ord,- og det var vel det som løftet meg. Jeg gikk ikke ned i noen kjeller. Ikke et sekund en gang. Så langt der i fra. En stor del av grunnen, var vel at jeg var stort sett enig i den lange begrunnelsen jeg fikk.

Og jeg lærer hele veien, tenker jeg. Jeg lærer massevis de gangene jeg har fått konstruktive tilbakemeldinger - slik at jeg blir gjort oppmerksom på hvor jeg er for svak, og hva jeg bør jobbe videre med.

Nei, jeg ser på dette som et skritt i riktig retning, jeg.

Dette er nok ikke sjangeren jeg skal begi meg utpå. Jeg har heller ingen ambisjoner om det. Men av en eller annen grunn måtte jeg skrive dette manuset. Hvorfor får jeg nok aldri greie på, for jeg har mine tvil om det noen gang ser dagens lys... Tror det er for mye å slette og endre... Men man vet jo aldri...

I mellomtiden skriver jeg videre, jeg!