Med hver vår røde rose i hendene gikk fem kvinner stille inn i rommet. Tre døtre og to barnebarn. Vi ville ta en siste avskjed, et siste blikk, et siste klapp, si en siste bønn i rommet.
Jeg har aldri sett et dødt menneske før, men jeg vet jo at man ser forskjellig ut når døden inntreffer. Det kommer vel an på hvordan døden inntreffer, har jeg tenkt.
Jeg var allikevel ikke forberedt på synet. Det var så uvirkelig...
Men det som slo meg brått som et fredfullt vindpust, var at det var ikke et menneske som lå der. Det var ikke mormor som lå der lenger... Sjelen hennes hadde forlatt kroppen. Det var så tydelig å se.
En tom, kald dukke lå under et blått teppe. Oppå teppet lå hjertet jeg hadde laget til henne for noen dager siden. Hjertet som jeg hadde festet rundt en bukett blomster, jeg hadde plukket fra hagen.
Siden lå det røde, tovede hjertet over hennes eget hjerte helt til det siste... Ufattelig sterkt...
Vi la rosene på brystet hennes og hvisket gode ord mot henne mens tårer rant stille.
Hun var så glad i blomster, og i farger, mormor...
En forvandling hadde skjedd i løpet av natten. Ventetiden var over. Puppeforvandlingen var over. Stadiet her på jord er over, hun har fløyet videre.
Jeg lukker øynene.
Jeg hører fremdeles den klingende latteren din og ser for meg smilehullene dine...
Jeg har mine tvil om jeg klarer å lese opp mine tanker og ord i bisettelsen - eller om jeg skal gi fra meg teksten min til presten.
Det kan bli for sterkt for meg... Det viktigste er vel at ordene og tankene mine blir formidlet. Tenker jeg.
Kjære deg. Du har skrevet så fint om døden... Jeg tror du greier å formidle dette i bisettelsen. Du kan jo lese det du har skrevet, det er kanskje lettere enn å "tale" om det.Men om du føler du ikke greier, og det er helt forståelig i en så nær og tøff situasjon, kan jo presten formidle ordene dine. Viktigste er at du følger hjertet ditt, og det vet jeg at du gjør. Vi tenker på deg og på dine. Klem fra Anne Britt
SvarSlettKjære Anne Britt! Tusen takk for dine ord. Jeg har sittet i timer og skrevet og skrevet nå - og jeg har bestemt meg - jeg vil lese opp noen av de flotteste øyeblikkene jeg opplevde med henne på slutten... Flotte, udødelige øyeblikk. Hjertet mitt sier det...
SvarSlettP.S.Fikk du bildet jeg sendte deg?
Klem tilbake
Ja, det fikk jeg. Det var rart å se min mor, det er lenge siden hun så slik ut, og rørende at de to fikk møte hverandre.
SlettPS Dette greier du, vet du.
Jeg har svart på mailen din.
SlettGod klem, Liv Hege og tak fordi du deler så fine ord i en tung tid. Smukke ord. Og jeg fornemmer, at din bedstemor havde et fint liv og at hun var en skøn og vis kvinde. Alene derfor kan du skrive så flot og rørende om hende, livet, døden og kærligheden. Tak.
SvarSlettTusen takk for dine gode ord, Megan!
SlettNydelig formidlet, Liv Hege.
SvarSlett