Det var en gang en katt

Jeg hadde en gang en katt. En meget spesiell katt. Den var så spesiell at jeg tror den kunne gjort seg som hovedfigur i en barnebok. Hmmm... nå fikk jeg egentlig en god ide... Den må jeg tygge litt på...

Men i hvertfall, denne katten, som bar det sjarmerende navnet Romeo (min datter heter Julie) - levde kanskje ikke helt opp til navnet sitt. Eller kanskje det var det den gjorde.

Den ble kastrert så fort jeg fikk den, men det lot den seg ikke bemerke med. Jaktinstinktet som skulle avta betraktelig etter kastereringen, ble om mulig,- bare forsterket.. Den kom inn med mus i fleng, den hoppet og spratt. Den hang i gardiner og bøker og vaser, og den knuste utallige pyntegjenstander. Jeg hylte og jeg kjeftet, jeg koste og jeg ba... men intet hjalp. Den var da mannen i huset, tenkte den nok.

En sommerdag, da verandadøra stod på gløtt, og Romeo var ute og lusket rundt hjørnene, ante jeg fred og ingen fare. Plutselig så jeg i øyekroken at katten smøg seg inn i stuen med bøyd hode. "Neeei," sa jeg høyt, da jeg skjønte at den hadde vært på jakt. Den hadde noe i munnen, men smatt så fort bak sofaen, at jeg så ikke helt hva det var. Jeg regnet med at det var en mus. Jeg dro fram sofaen, og der lå katten med sammenknepne øyne med en fugl i munnen. En ganske stor fugl i munnen. Jeg gav meg ende over, og bøyde meg mot Romeo, for at han skulle slippe det stakkars vesenet, - og jeg fikk kvittet meg med kadaveret i skogen bak huset...

Men akkurat da jeg bøyer meg over pus, åpner han munnen, og den store fuglen flyr rett i ansiktet mitt.

Jeg får jo sjokk, og hyler og bærer meg - for jeg trodde jo at fuglen var død. ..

Den store fuglen flakser livredd rundt i stua mi, og skiter rundt på vegger og bord i ren, skjær skrekk. Den havner til slutt bak en pyntegjenstand i det innerste hjørnet på den andre siden av rommet.

Der sitter den med bankende hjerte - ja, jeg kunne se at hjertet til fuglen slo, stakkar...

Hva skulle jeg gjøre nå?

Jeg gikk tilbake til Romeo, og gav ham en sjennepreken, men den bare prellet av ham. Han lå bare der og tenkte...

"Hvordan i huleste skal hun få fuglen ut av huset?"

Det var da jeg knipset dette bildet av Romeo... Bildet hvor det ser ut som han tenker:" Hadde du ikke blandet deg oppi tingene mine, så hadde det ikke blitt noe bråk"...

Og hva skulle jeg gjøre? Jeg torde ikke ta i den store, levende fuglen... Jeg bare stod der tafatt og så på katten som lå der med sammenknepne øyne og fulgte med på hver bevegelse jeg tok...

Til slutt fløy fuglen bort til det store vinduet i stuen. Den trodde selvfølgelig det var veien ut til friheten, men nei.. Det går ikke en gang an å åpne det vinduet... Den ble dermed sittende livredd å skjelve, og tenkte nok at: "Nå har mitt siste minutt kommet"...

Men da måtte jeg bare gjøre noe... Jeg hentet en stort håndkle, gikk rolig bort til fuglen og jeg samlet alle mine tanker. Jeg prøvde å overføre tankene mine til fuglen, og sa at jeg bare var en venn, at jeg ikke ville gjøre den noe vondt. Jeg skulle kun hjelpe den ut i friheten igjen...

... Jeg gikk forsiktig mot fuglen, la håndklet over den, og den forholdt seg helt stille i hendene mine. Da jeg kom ut på verandaen, satte jeg fuglen fra meg på rekkverket... og visp, så fløy fuglen sin vei. Ut i friheten... 

... og Romeo... han var sur på meg resten av dagen.

Men jeg var stolt som hadde både tort og klart å redde den stakkars fuglen...