Ting er ikke alltid slik det ser ut til...

   Alle som beveger seg inn på min terrasse, snakker jeg godt med og til. Nå tenker jeg ikke bare på mennesker, men også på de firbente og på mine bevingede venner... Jeg er veldig glad i katter, og stadig dukker en fremmed katt opp på verandaen min som jeg godsnakker og koser litt med. Mat gir jeg dem ikke lenger, for da går de aldri igjen...
 
   Da jeg kom ut på terrassen her en morgen lå den sorte katten som besøkte meg tidlig på sommeren i solhjørnet på terrassen. Den ble som smør da jeg kosesnakket med den og den brettet seg ut på ryggen og nærmest ba om jeg skulle klappe litt på den. Noe jeg gjorde lenge og vel.
  Etter en liten stund gikk jeg inn i huset, og det var da jeg hørte en svare leven ute. Jeg husker jeg tenkte at, neiiii, nå hopper den etter småfuglene mine... Men jeg skal si jeg fikk meg litt av en overraskelse da jeg så at katten satt med en hel skjære i munnen!! Da var det slutt på kosepraten fra min side! Jeg kjeftet og oiet meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde til og med å kjeppjage den, men neida, den bare satt der og så på meg med munnen full av skjære.
   Den så på meg med øyne som sa: Men dette gjorde jeg jo for deg... Er du ikke stolt av meg? Var jeg ikke flink?
Men jeg enset det ikke, bare fortsatte å kjefte, og jeg sa at forsvinner du ikke nå, så henter jeg kamera! (for en trussel!) Jeg løp inn i huset, og da jeg kom tilbake, hadde den ikke rikket seg en millimeter. Den rikket seg ikke, bare stirret på meg og lot seg villig bli tatt bilde av med den livløse kroppen i munnen.
  Først da jeg senket kameraet, knep den øynene sammen, åpnet munnen og lot skjæra flakse hylende av gårde! Fuglen levde!! Det hadde jeg aldri trodd...
  Og katten skulte på meg... skjønte ikke hvorfor jeg skulle bære meg sånn... Jeg som hadde kost med den og "kattepratet" bare minutter i forveien...
  Den ville ikke drepe, bare vise meg hvor flink jeger den kunne være...
  
   Kommunikasjon er jammen meg ikke lett....