Ikke tenk alltid det verste!

   En morgen jeg gikk til jobben, noe jeg ikke alltid gjør... som oftest tar jeg bilen... Men denne  morgenen gikk jeg altså, og når man går, så får man også med seg en del ting...
   Det var riktignok ganske så mørkt der jeg kom gående, men hørselen min er det intet i veien med, så da jeg nærmet meg parkeringsplassen til skolen (der jeg jobber), så hørte jeg hjerteskjærende hyling fra et barn. Jeg stusset jo veldig, og jeg skimtet en bil på parkeringen der framme og en unge som hylte som besatt utenfor.
   Da jeg kom enda nærmere parkeringen, så jeg at bildøren ble smelt igjen og bilen kjørte fort bort fra parkeringen, mens ungen sto om mulig, ennå mer hylende tilbake...
  Skrekk og gru, tenkte jeg. Hva er dette for en foreldreoppførsel??? Jeg skjønte jo at det ikke var en elev fra min skole (det er en vanlig skole og en spesialskole ved siden av hverandre, og jeg jobber på sistnevnte) - og ingen går fra sine barn på min skole uten å overlevere dem til len lærer/ansatt. Men dog...
   Jeg nærmet meg ungen på parkeringsplassen, og da jeg var ca. 20 meter unna stoppet jeg ved en matboks som lå foran føttene mine.
   "Er denne din?" ropte jeg til gutten mens jeg tok den opp.
    "Jaaaa!" brølte han tilbake.
    " Hva er det som har skjedd?" sa jeg da jeg nærmet meg gutten med matboksen i hendene.
    "Jeg hater pappa!" brølte han igjen, mens tårene spratt som popcorn.
    "Hvorfor det?" spurte jeg igjen, mens hjernen tenkte at dette er jo langt over grensen av hva en forelder kan utsette barnet sitt for.
    "Fordi jeg liker ikke det jeg har på maten!" brølte han igjen.
   Det var da jeg kom raskt ned på jorda igjen. Liker ikke det du har på maten, liksom...
    "Kan du ikke si fra til pappa om hva du vil ha på maten, da?" sa jeg. Da bare hylte gutten enda mer.
     "Eller du kan smøre maten din selv". Gutten fortsatte å hyle.
     "Hvilken klasse går du i? fortsatte jeg.
     "4." snufset gutten. da.
    Ja, ja,... her var jeg nok litt rask til å trekke noen konklusjon, tenkte jeg. Dette var ingen liten bøtteknott. Ære være faren for at han stille og rolig bare forlot "åstedet". Nok var vel nok for ham en tidlig morgen...
    
    "Hva heter du?"
      "Patrick!" hikstet han.
     "Ok, Patrick, da plukker vi opp alt du har kastet ut av sekken din, og så går  vi."
Han gjorde som jeg sa, men gråt fortsatt. I taushet - bortsett fra hans snufsing - gikk vi bortover til vi vendte nesen mot hver vår skole.
    "Du får ha en god dag, da, Patrick!" ropte jeg. Jeg fikk bare et grynt til svar...

Så... situasjonen var ikke akkurat slik jeg hadde trodd ved første skrik... Ikke skyld alltid på foreldrene, nei!