Drivkraften min

Noen ganger undrer jeg meg... Hvorfor gjør jeg det så vanskelig for meg selv? Hvorfor kan jeg ikke bare fortsette med deg jeg kan, det som funker greit, og det jeg kan "surfe meg igjennom på"?
Hvorfor kan jeg ikke bare stelle med blomster, strikke kule luer, male abstrakte bilder eller lese andres bøker???
Nei da. Dette holder ikke for meg. Jeg må skrive og skrive. Ok... Jeg skriver sanger så fingrene spretter over tastaturet om dagen. Talene er det færre av, men de skrives de også. Historier blir skrevet ned, noveller til ukeblader, barnebøker har blitt skrevet...

Ok, men jeg vil mer - og så utfordrer jeg meg selv så til de grader - at jeg lar meg frivillig gå inn i noe - som betyr myyyye mer jobb, myyye mer innsikt og terping og endring, slik at språket mitt blir ennå bedre. Det er særlig de mer "litterære novellene" jeg har i tankene. Jeg utsetter meg for hard kritikk, konstruk kritikk og kall det hva du vil... men jeg utsetter meg frivillig for kritikk... Det svir, det gnager... men... det trigger også! Jeg kan rett og slett ikke la vær!

For en tid tilbake var jeg med på en skriveprøve, som kanskje noen av dere fikk med dere. Da ble jeg utfordret av et forlag, til å skrive et kapittel av et plott som allerede var satt. Det skulle være begynnelsen på en dameroman-serie. Jeg tok utfordringen, drev research og skrev til langt på natt.
Underveis rev og slet de i setningene mine, gjorde  meg oppmerksom på det som var bra, og det som ikke var bra. Jeg lærte enormt av den prosessen.
De ringte meg opp og sa jeg kom som en god nummer 2. Hva er en god nummer 2? Jeg har ikke hørt noe mer siden - og det er helt greit! Jeg har ikke noen stor drøm om å være manusforfatter til et plott en annen forfatter har sydd sammen. Men for meg var det en fantastisk fin læring. Jeg hadde en suveren coach som saumfarte min tekst - og jeg lærte masse om hva jeg burde/må gjøre annerledes, og om hvor jeg skrev godt.

Og nå tenker jeg litt igjen... Nå er jeg i gang med å utfordre meg hardt igjen. Jeg kan velge å "trekke meg tilbake". Fortsette med å gjøre det jeg er god på, å være fornøyd med det. Men det er der kjernen ligger. Jeg er ikke fornøyd med det. Jeg vil lære mer. Jeg vil skrive mer! Ergo... Da må jeg gjennom ildprøven. Jeg må bli veid og ikke funnet for lett. Derfor utsetter jeg meg for denne prosessen nå om dagen.
Tiden er knapp, for det er mye som skal gjøres i mine våkne timer. Men jeg skal - jeg skal gjøre mitt ytterste i det skriftelige jeg leverer fra meg. (og det gjør jeg uansett hvilken tekst det handler om - om det er en sang, en historie eller novelle)

Jeg kan velge å fly avgårde som disse grågjessene på bildet (tatt over Rakke) - men jeg gjør ikke det. Hadde jeg gjort det, hadde det vært et stort nederlag for meg. Det å tørre og gå hele veien nå, er både en modningsprosess, en læringsprosess - og helt nødvendig for meg, kjenner jeg. Selv om det er veldig skummelt...