Endelig var dagen kommet! Spinalonga fra den berømte boka "Øya" av Victoria Hislop stod på agendaen. Opp kl. 0430... Fytti! Tre timer med buss, før vi nådde den romantiske byen Agios Nikalos. Derfra bar det med båt ut til en øy - en blå lagune - hvor bading ventet på oss. Og så dro ferden til selveste Spinalonga.
Piratene inntok øya på 900-tallet. Siden var det Venesianerne som fant veien dit i 1204, og etterhvert gikk araberne til angrep.
Tyrkerne kom i 1715, og da ble det kamper mellom Tyrkia og Hellas generelt - og disse inntok Spinalonga. Tyrkerne var der til 1903, da Kreterne kjempet seg tilbake.
Men så bestemte den greske regjering at øya skulle bli en koloni for spedalske (de med lepra)
Tidligere hadde familien gjemt familiemedlemmer med spedalskhet, for som det stod i Bibelen: "De var urene".
På båten over befant boka "Øya" seg i utrolig mange hender, på mange forskjellige språk. Turistene rakk umulig å lese mye før de nådde øya, men folk var jammen ivrige på boka. Selv var jeg glad jeg hadde lest den på forhånd, slik at jeg hadde et bilde på hvordan samfunnet var fram til midten av 1900-tallet (boka er en roman, hvor forfatteren selv ble guidet rundt på øya for å få mest mulig info om slik det en gang var i tiden, før hun skrev ned sin historie, som ble til denne berømte boka)
Da vi nærmet oss øya ble jeg tung i hele høyre side. Og da vi gikk i land slo en voldsom sorg og fortvilelse innover meg. Jeg fikk problemer med å puste og tårene rant og rant. Jeg følte rett og slett en grusom sorg. Og den var ikke min.
Jeg kjente på den bunnløse fortvilelsen til disse menneskene som en gang i tiden hadde blitt skyflet i land på denne øya, hvor hensikten var at de skulle tilbringe resten av sitt liv her...
Så grusomt...
Gjennom denne inngangen ble de spedalske ført, og sorgen jeg kjente var voldsom. Jeg har aldri tatt innover meg så sterke energier.
Det som derimot, jeg (og flere med meg) syntes var ødeleggende, var kunsteren som i år hadde fått slått seg til på øya. Speil var blitt satt opp overalt, store mørke flagg vaiet på toppen av øya, noe som skulle symbolisere blod var blitt laget, samt et enormt digert kors kunne sees over hele den ene delen av øya (kameraet mitt er ikke oppe og går, så jeg må vise korset siden)
For meg ble det hemmende at denne kunsteren plutselig skulle blande seg inn i historiene som hadde utspilt seg her... Det ble helt feil for meg.
Men etterhvert som vi beveget oss gjennom gaten, så restene av husene, bakeriet, sykehuset, så endret følelsene seg i meg. Det ble lettere å puste, ting roet seg, og jeg fikk en sterk følelse av at etterhvert ble alt greit for dem her på denne øya. Livet ble rett og slett ikke så verst - tross sykdom og savn av sine kjære.
Historien tilsier også at de lagde seg et godt samfunn her ute. De fikk til og med en generator, noe som førte til at Spinalonga fikk elektrisitet før de andre Kreterne.
Vi så gravstedet og kirken og vi gikk veien rundt hele øya.
Turen var en sterk opplevelse, og jeg følte at det var noen som tittet bak restene av vinduene i de gamle bygningene. Energier lurte overalt...
Det er helt klart ikke få historier som har utspilt seg på denne lille øya.
....Og for de som ikke vet hva spedalskhet var, så var dette en bakterie som angrep immunforsvaret. På midten av 1950-tallet kom endleig den riktige medisinen, og i 1957 kunne de som fremdeles levde, forlate øya...
Siden har ingen bodd på øya. Ingen levende i hvert fall...
Piratene inntok øya på 900-tallet. Siden var det Venesianerne som fant veien dit i 1204, og etterhvert gikk araberne til angrep.
Tyrkerne kom i 1715, og da ble det kamper mellom Tyrkia og Hellas generelt - og disse inntok Spinalonga. Tyrkerne var der til 1903, da Kreterne kjempet seg tilbake.
Men så bestemte den greske regjering at øya skulle bli en koloni for spedalske (de med lepra)
Tidligere hadde familien gjemt familiemedlemmer med spedalskhet, for som det stod i Bibelen: "De var urene".
 |
| (Foto: Mona Langset)
|
Da vi nærmet oss øya ble jeg tung i hele høyre side. Og da vi gikk i land slo en voldsom sorg og fortvilelse innover meg. Jeg fikk problemer med å puste og tårene rant og rant. Jeg følte rett og slett en grusom sorg. Og den var ikke min.
Jeg kjente på den bunnløse fortvilelsen til disse menneskene som en gang i tiden hadde blitt skyflet i land på denne øya, hvor hensikten var at de skulle tilbringe resten av sitt liv her...
Så grusomt...
 |
| (Foto: Mona Langset) |
Det som derimot, jeg (og flere med meg) syntes var ødeleggende, var kunsteren som i år hadde fått slått seg til på øya. Speil var blitt satt opp overalt, store mørke flagg vaiet på toppen av øya, noe som skulle symbolisere blod var blitt laget, samt et enormt digert kors kunne sees over hele den ene delen av øya (kameraet mitt er ikke oppe og går, så jeg må vise korset siden)
For meg ble det hemmende at denne kunsteren plutselig skulle blande seg inn i historiene som hadde utspilt seg her... Det ble helt feil for meg.
Men etterhvert som vi beveget oss gjennom gaten, så restene av husene, bakeriet, sykehuset, så endret følelsene seg i meg. Det ble lettere å puste, ting roet seg, og jeg fikk en sterk følelse av at etterhvert ble alt greit for dem her på denne øya. Livet ble rett og slett ikke så verst - tross sykdom og savn av sine kjære.
Historien tilsier også at de lagde seg et godt samfunn her ute. De fikk til og med en generator, noe som førte til at Spinalonga fikk elektrisitet før de andre Kreterne.
Vi så gravstedet og kirken og vi gikk veien rundt hele øya.
Turen var en sterk opplevelse, og jeg følte at det var noen som tittet bak restene av vinduene i de gamle bygningene. Energier lurte overalt...
Det er helt klart ikke få historier som har utspilt seg på denne lille øya.
....Og for de som ikke vet hva spedalskhet var, så var dette en bakterie som angrep immunforsvaret. På midten av 1950-tallet kom endleig den riktige medisinen, og i 1957 kunne de som fremdeles levde, forlate øya...
Siden har ingen bodd på øya. Ingen levende i hvert fall...
For en opplevelse! Jeg har så lyst til å dra dit. Boka er selvfølgelig lest, og for en bok!
SvarSlettNyt ferien din videre. Jeg er forresten nummer15 i ny drakt.
Klem
Takk for levende og sterk formidling av ditt møte med ØYA! Har lest boka og forstår din sterke følelse av sorg.
SvarSlettSpændende læsning. Det må virkelig have været en oplevelse. Så rart at du fik så voldsomme reaktioner. Måske har du kva din læsning og de tanker, du har gjort dig, været "parat"?
SvarSlettJeg har også læst "The Island". Tænk hvilken fokus bogen har sat på øen og historien dér!
Fortsat god ferie min ven. Klem.
Jeg var på Spinalonga i fjor, det var en flott opplevelse! Høres ut som om du også har hatt det :-)
SvarSlettBoka fenget meg. Er sikker på et besøk på øya også ville vært interessant. Men det jo som regel rart å se et sted IRL, man kun har laget inni sin egen fantasi utifra boka.
SvarSlettFortsatt god sommer Liv Hege. NÅ begynner min ferie. Juhuu...
(Leser meg opp etter en lang og deilig relativt nett-fri sommerferie)
SvarSlettGlad du hadde en slik fin god-vond opplevelse av øya. Ønsker sterkt å reise dit en gang selv, men er redd turismen skal ødelegge opplevelsen. Det er jo på slike steder man burde tuslet rundt i ensomhet, bare for å ta innover seg historien. Det at du maktet ta inn over deg all energien er misunnelsesverdig. Jeg er redd jeg ville klart å irritere meg grenseløst over krampelesing i bøker, malplasserte lattersalver og overivrige fotografer :)