Mamma har ingen alder, mamma bare er!

    Mamma. Det lille ordet som kanskje er mest brukt av alle. Det ordet som er mest uttalt. Alle har et sterkt forhold til ordet - og ikke minst til personen bak. Mamma er det mennesket som fødte deg til denne jord. Mamma er kanskje den første personen som ga deg mat og som strøk deg over kinnet. Som skiftet på deg, som kjente varmen din. Hun har alltid vært der.
   Det finnes selvfølgelig mange som aldri har sett sin biologiske mamma eller som mistet henne da man var liten. Men mange av de som mistet sin mamma får en reservemamma etterhvert - som blir som mamma. Eller kanskje ikke.
    Mamma er liksom den som alltid er der. Den man kan støtte seg til, be om råd, få trøst, ringe til. Mamma er den som bryr seg. På et tidspunkt i livet synes man at hun bryr seg for mye, er irriterende og "gammeldags" - men dette hører også med i definisjonen av mamma, tenker jeg.
   Når man er liten betyr mamma alt, så vokser man til, blir selvstendig - og mamma er på et tidspunkt veldig unødvendig og irriterende. Hun bare hakker og maser og bryr seg... Men man vokser og modner mer - og følelser og behov og tanker endrer seg. Og mamma betyr på nytt mye.
  Man blir voksen, er midt i livet og kanskje halvgammel. Og mamma betyr fortsatt mye. Noen klipper aldri navlestrengen. Da har mamma fått for mye plass. Det er ikke så bra. Balansegang når det gjelder  mammainvasjonen i livet ditt - er viktig.
   Når mamma en dag blir borte, så opplever mange at hun fortsatt er der. Mamma er. I tanker, ord og gjerninger.
  Når jeg tenker på "begrepet mamma" og mamma... så slår det meg; Man tenker ikke mye på hvor gammel mamma er.. Mamma har ingen alder, hun bare er!