Da jeg var liten, hadde jeg en bestefar som jeg var veldig glad i. Han lekte mye med lillebroren min og meg, og han tok oss stadig med på hytta som bare lå noen minutters kjøring fra der vi bodde. Vi badet sammen, vi plukket skjell og blomster, og det var alltid moro å være hos ham og mormor, hvis våre foreldre skulle av gårde.
Men da jeg nærmet meg ti år, skjønte jeg at noe var veldig galt, for bestefar var blitt syk, og han ble bare sykere og sykere. Til slutt fortalte mamma at bestefar hadde fått kreft i magen, og at han var så syk, at det var ikke sikkert at han ville overleve. Jeg gråt og gråt, og kunne ikke fatte i mitt lille barnehjerte at bestefar skulle forlate meg, og alle de andre i familien. Da jeg fylte 10 år, lå jeg i meslinger, og jeg var så syk som jeg aldri hadde vært før, og det var bestefar og, bare at han kom ikke til å bli frisk igjen. Han lå nå på sykehuset, og ble svakere og svakere for hver dag, mens jeg lå i min egen seng hjemme, og tenkte på bestefar hele tiden. En dag da jeg følte meg mye bedre, og mamma skulle på sykebesøk igjen, spurte jeg om jeg ikke kunne få være med. Men det mamma sa da, syntes jeg var forferdelig urettferdig. Hun sa at det var ikke lov for barn under 12 år å bli med på sykebesøk på sykehuset, så det kunne jeg dessverre ikke. Jeg begynte å gråte, for jeg ville så fryktelig gjerne se bestefar igjen.. Tenk om jeg ikke fikk se ham mer! Det var en grusom tanke, som jeg ikke helt skjønte omfanget av..
”Men du kan skrive et kort, som jeg kan gi til bestefar”, sa mamma, da hun så hvor fortvilet jeg var. Siden jeg ikke kunne bli med på sykehuset, satte jeg i gang å skrive noen ord, med ustø løkkeskrift. Jeg ønsket ham god bedring, og jeg skrev at jeg gledet meg til å se ham igjen. Da mamma kom tilbake fra sykehuset sa hun at bestefar hadde grått da han hadde lest kortet mitt.
Ikke lenge etterpå, døde bestefar, og det var en grusom beskjed å få. Jeg husker det den dag i dag, og jeg husker til og med at Wenche Myhre sang på TV i bakgrunnen, da mamma kom og gav meg beskjeden.. (dette er 36 år siden)
Jeg fikk aldri tatt avskjed med bestefar, og det gjorde så vondt..
Den natten og neste natt gråt jeg meg i søvn, men så en natt skjedde noe som jeg aldri har glemt. Jeg visste at bestefar var død, og at han aldri kunne komme tilbake til oss. Men den natten drømte jeg at hele min familie var hjemme i huset vårt, og plutselig stod bestefar midt på stuegulvet. Han hadde en rød kappe på seg, og han beveget seg sakte rundt til hver og en av oss og smilte og bukket, men han sa ingenting. I det han kikket på meg og smilte, fikk jeg en slags ro inni meg, som jeg aldri har glemt.
Da jeg våknet, fortalte jeg det til mamma og pappa. De tok meg på alvor, noe som jeg er veldig glad for, og de skjønte med en gang at det ikke var en vanlig drøm. Mamma sa: ”Da fikk bestefar sagt ha det til deg, allikevel... Og jeg tror han skulle fortelle deg at han har det fint der han er nå”. Ja, det var akkurat sånn jeg forsto drømmen, og den står like klart for meg den dag i dag.
Da min fetter ble drept i en trafikkulykke 11 år seinere, opplevde jeg det samme. Han stod plutselig midt i stua vår noen netter etterpå, også han var i ført en rød kappe, og han gikk rundt og smilte og nikket til alle i familien min. Jeg var da 21 år, og drømmen var temmelig lik som da min bestefar døde da jeg var 10. Også denne gangen fikk jeg ro og visshet om at min fetter hadde det bra der han var, og at vi ikke skulle være lei oss.
Jeg har aldri glemt de to drømmene, og vanlige drømmer glemmer man jo veldig fort, hvis man i det hele tatt husker dem. Etter at min bestefar viste seg for meg i drømmen, da jeg var lita jente, har jeg aldri vært redd for døden...
