Når mørket kommer og tar deg

Det er mange slags mørke, og det er overhode ikke lett å tenke seg at finnes noe lys når det er helt mørkt - selv om det sies at det alltid er lys i tunnellen, eller at det er lysere på den andre siden, eller hva de nå sier...
Men når migrenen, og da mener jeg MIGRENEN - den virkelige ondskapsfulle hodepinen som borrer seg inn i pannen og gjør livet mitt til et smertehelvete i dagesvis... Da...ja, da er det ikke lett å se, eller tenke at det noensinne vil være noe lys på den andre siden.
Sekunder føles som minutter, og minuttene føles som timer, og timer blir som dager og dager blir til en liten evighet.... med mørke og smerte...
Ingen medisiner hjelper, det går ikke an å tenke positive tanker, for hodet er ikke i stand til å tenke... men de tunge, dystre tankene kverner rundt mens smerten leker en grusom lek i hodet mitt, som jeg overhode ikke vil leke....
Det er jeg som skal ha kontrollen over meg og mitt hode...men det bryr ikke smerten seg om. Den herjer slik med mitt lille hode, at jeg kan ikke skjønne at det går an å bli normal igjen inni der - etterpå...
Men når jeg endelig kommer ut på den andre siden... endelig ser lyset igjen... selv om det føles som jeg har vært i krigen.... så tenker jeg alltid... kjører jeg meg selv for hardt?
Kroppen har sitt eget språk, og da er det viktig at man lærer seg det språket og lytter til hva kroppen prøver å si... Klarer vi å forstå det språket, så klarer vi nok også å stoppe opp litt mer i hverdagen. Lytte, sanse... å gjøre mer og mer av de tingene som er gode for oss selv...