mandag 12. mai 2014

Min novelle i ukas VI MENN

   Åååh, så lenge siden sist jeg har vært her inne... Hele 2 måneder, ser jeg... Beklager, beklager!
Men dere skal vite at jeg har skrevet og skrevet - men altså ikke på bloggen...

   Siden sist har jeg skrevet ferdig og sendt inn mitt bidrag til barnebokkonkurransen i Cappelen Damm. Jeg har også skrevet et ukebladroman og sendt inn til et ukeblad. Jeg har ikke hørt noe enda - og det er vel heller tvilsomt om den blir antatt. Ikke erfaring med slike tekster - men det er så moro å prøve seg på nye ting!) - og jeg har skrevet sanger og taler i fleng.
   Denne uka er det jeg som har skrevet krimnovellen i VI MENN, "Arveoppgjøret". Det er den novellen som jeg kom til finalen med i Årets krim (LIV forlag).
  Det er alltid morsomt å se sin egen tekst på trykk! - og det er alltid moro å se hvilken illustrasjon som blir lagt ved novellen. Denne illustrasjonen var veldig beskrivende, synes jeg...

onsdag 12. mars 2014

Jeg var "lettkledd" pike i Aktuell...

 I helgen fikk jeg en hyggelig telefon fra en dame fra Verdal. Ikke skulle hun selge noe, og ikke skulle hun ha en sang eller tale, eller noe som helst...
   Nei, hun hadde kjøpt en koffert med gamle blader på en auksjon, og inni et av bladene - Aktuell fra 1966 - så hun ei to år gammel jente som ikke hadde så mye klær på seg...
   Teksten i bladet lyder som følger: "Mange stiller opp i konkurransen om sommerens letteste antrekk, men noen må finne seg i å være med utenfor konkurransen, slik som 2 år gamle Liv Hege Refsdal på Tollerodden i Larvik. Hun hadde bare en hårsløyfe på seg!"

    Så denne fremmede, snille kvinnen tenkte at hun kunne prøve å spore meg opp - og forære meg dette bladet. For bladet hadde neppe jeg sett, tenkte hun. Det var jo utrooolig snilt! Jeg takket og bukket!
Og i dag kom bladet i posten - veldig artig å se og lese... En helt annet tid...bitte lille meg...

    Der sitter jeg - kliss naken- på stranda (fire bilder) - og siden jeg bare hadde en hårsløyfe på meg, tok jeg den av, og veide denne på en vekt. Det var liksom "konseptet" til denne konkurransen...

   Når det er sagt, så hadde disse bildene aldri kommet på trykk i dag, for jeg ble avfotografert på et par av bildene, hvor det virkelig syntes at jeg var ei jente, for å si det sånn...
Men det var andre tider, ingen tenkte vel på sånn. Kropp er naturlig, tenkte man sikkert, da... Og det er det jo også...
Så tusen takk, til deg, Wenche, for at du tok deg tiden og gadd å spore meg opp og sende bladet til meg. Det satte jeg stooor pris på! :-)

fredag 7. mars 2014

Døden...

   Døden. Et ord som fortsatt er det mest skremmende som kan snakkes om for mange. Men vi kommer nærmere og nærmere døden jo eldre vi blir. Ingen unnslipper. Vi er her på jorden på lånt tid... så det gjelder å gjøre det beste ut av det mens man har tiden på sin side...
  
   Jeg husker så inderlig godt den første gangen jeg hørte om at et ungt menneske som jeg kjente, var død... Jeg var 15 år, og en klassekamerat hadde akkurat fått mopedlappen.
   Det ble hans skjebne. Han døde der og da - i trafikkulykken. Jeg husker det så inderlig godt... Livet stoppet plutselig opp i noen dager, alt gikk i sakte kino. I mitt unge, naive sinn, døde ikke unge mennesker. Det gikk ikke an, innbilte jeg meg...
   Men jeg husker noe annet like godt. Kanskje enda bedre, egentlig... Jeg tenkte umiddelbart på bestekameraten til denne gutten. Disse to hang nemlig sammen som erteris til en hver tid. De bodde ikke mange meterne fra meg, noen av dem.
   Og hver dag gikk eller syklet de sammen. Aldri kom de en og en  til skolen. Alltid, alltid var de to! Jeg tror knapt jeg hadde sett dem en og en - de var liksom "ett"...

   Og plutselig var det bare èn av dem igjen. Og det skar i hjertet mitt da jeg så ham, for han så så inderlig alene ut. Hver eneste gang jeg så ham, så han så trist ut. Kanskje jeg bare innbilte meg det, men det var slik jeg følte det... Halve ham manglet, liksom.
   Også hver gang jeg har sett denne gutten, som etterhvert ble en mann, tenkte jeg på den dyrebare kameraten hans som ble brått revet bort. Den dagen ble også halve ham borte...
  
   Sist gang jeg pratet med ham, var på en kafè. Da smilte han til meg og ville kjøpe en av mine bøker, for han var nettopp blitt bestefar, sa han. Han strålte der han satt, og jeg signerte bok til ham. (husker ikke hvorfor jeg hadde bøker med meg)
  
   Og i dag nådde den grusomme beskjeden mine ører. I dag døde han også. Jeg visste at han var syk, men ikke  noe mer. Og nå har også han forlatt denne jorden. Fortsatt så alt for tidlig, tenker jeg...

   Men jeg tenkte umiddelbart at nå står den aller beste vennen din og venter på deg med utstrakte armer, sammen med mange andre nære og kjære... Den kjære bestevennen som aldri fikk oppleve stort av livet, som aldri rakk å bli noens kjæreste, mann, far eller bestefar.
   Mens han som døde i dag, rakk alt dette. Men hvem var mest lykkelig så lenge han hadde tiden? Det vet ingen...
  
   Det er ikke lengden på livet som er det viktige, men hva man fyller livet med, tenker jeg...
   Bare den som har levd-  kan si noe om egeverdien på sitt liv....
  

tirsdag 25. februar 2014

Vårskrivingen fra min kant

   Grunnen til at det har vært så stille fra min bloggekant, er flere grunner - jeg har veldig mye å gjøre for tiden, og for det andre så får jeg fremdeles ikke bilder til å virke på pc`n min - eller linken vil ikke la seg sende. Jeg takker for gode råd -og jeg prøver dem ut, men det ser dessverre ut som det er noe med innstillingene på pc`n min som det er noe galt med. Så nå prøver jeg på å sende et innlegg fra min lille minipc... går det - så er det hovedpc`n min som svikter... Må kanskje kjøpe en ny en...
   Men nok om det... Nå nærmer det seg mars, og det betyr at jeg får mer og mer å gjøre på skrivefronten. Jeg annonser i to aviser om at jeg skriver sanger og taler til alle anledninger - og meldingene og telefonene har begynt å ramle inn.
   Jeg skrev min første sang da jeg var 18 til min brors konfirmasjon (han var da allerede en Norgeskjendis, for han spilte i popgruppa DRAMA). Siden skrev jeg sanger for venner og bekjente fram til 2004 - da jeg begynte å annonsere i avisa. Har 10 års jubielum i disse dager... Jeg tok en opptelling på alle sangene og talene jeg har skrevet her om dagen... og tallet er totalt på 1043 sanger og taler...Så jeg har skrevet litt, ja...
   Jeg elsker disse småoppdragene og de små historiene som utspiller seg i sangene og talene.
   Ved siden av disse oppdragene - så skriver jeg jevnt og trutt på barnebokmanuset mitt som jeg skal ha ferdig om 1 1/2 mnd...
   Og i går kom det inn en mail fra et magasin - og de lurte på om jeg ikke ville skrive en vårhistorie (novelle) for dem! Å få et slikt tilbud er bare helt fantastisk! Tidligere har jeg skrevet flere noveller for bladet (se bildet over)
    Jeg ser fram til en solrik - men også en veldig skrivenede vår... Herlig!!

søndag 9. februar 2014

Kan noen hjelpe meg???

Hjelp!
Jeg har ikke klart å laste opp bilder siden lillejulaften i fjor. Ingen bilder vil la seg laste opp, og når jeg linker blogginnlegget til FB, så dukker alltid bildet av meg opp - ikke moro.
Er det noen som kan gi meg et tips? Jeg har trykket på det meste her, men ingenting skjer.
Må jeg slette hele bloggen å starte på nytt, tror dere? Jeg håper inderlig ikke det..


Håper en av dere kan hjelpe meg.... Glad for alle innspill! Tusen takk!

lørdag 8. februar 2014

OL-konkurranse! Vinn en av mine bøker!

OL-konkurranse! Ønsker du å vinne en av mine bøker, så gå inn på forfattersiden Liv Hege Refsdal på Facebook.
1. Trykk liker på siden
2. Skriv en kommentar.
Jeg trekker en vinner på Valentindagen, 14. februar. Vinneren kan velge en av mine 6 bøker (trykk på det som skrevet under Om - om meg, og min bibliografi vises inne på siden min.


P. S. Jeg får som tidligere nevnt, ikke lagt ut bilder... jeg finner ikke ut av det - men min bibliografi vises på høyre side nedover. Barnebøker og en voksenbok (novellesamling)


Veldig hyggelig om du stikker innom siden min! :-)


God helg til alle dere fine!

torsdag 6. februar 2014

Ord er ikke bare ord...

   Som skribent og forfatter, er jeg naturlig nok opptatt av ord.
Ord er ikke bare ord. Et ord gir assosiasjoner. Et ord gir dybde, mening, følelser... Og to ord som beskrive det samme, kan gi meg totalt forskjellig assosiasjoner og følelser om den samme tingen.
Jeg skal gi dere noen eksempler på hvordan jeg tenker.


   Ordet "rom" - synes jeg er kjedelig. Da ser jeg for meg et "A4-rom", ikke stort, ikke lite. Ikke noe spesielt i det hele tatt. Men leser jeg ordet "værelse", blir rommet noe helt annet for meg med en gang. Ordet gir liksom mer tyngde, rommet blir større, og selvfølgelig litt mer høytidelig. Det henger lange gardiner der, og sengen har flott sengeteppe... For når ordet værelse blir nevnt, så tenker jeg jo at det er et soverom. Det er en seng der.
   Ordet "kontor" synes jeg er gørrkjedelig... Det gir meg assosiasjoner til fargene grått og brunt, det er rutinepreget, kjedelig, har praktiske møbler, lite design, lite kreativitet, lite humor... (dette henger selvfølgelig igjen fra gammelt av)
   Men når jeg leser ordet "arbeidsværelse", så får ordet en helt annen betydning for meg. Dette er ikke et ord som brukes mye i dag, men det brukes. Jeg leste det senest i går. Det gir meg assosiasjoner til ro, trygghet, arbeidsvilje, arbeidsmoral, forfattere, kreativitet, pågangsmot, drømmer...
    Nå får jeg meg liksom ikke helt til å si at "Nå tar jeg meg en tur inn på arbeidsværelset mitt"... Det høres unektelig veldig rart ut hvis jeg skulle ha sagt det. Men det jeg sier er: "Nå tar jeg en tur inn i skrivestua mi!" Skrivestue er nemlig et godt ord for meg - det gir meg glede, kreativitet, mangfold, drømmer - for det er jo nettopp i dette rommet, i dette værelset, i denne skrivestua at jeg får utløp for alle mine tanker, ord og skriverier, som igjen blir til diverse tekster...


   Og når det er sagt, så må jeg si at den store drømmen min er å skrive på heltid... Sånn er det bare!


(Jeg klarer ikke lenger å legge til bilder... de nekter å legge seg inn)

tirsdag 4. februar 2014

Ukebladnoveller

   Jeg har skrevet noveller i en mengde år, noe som betyr at jeg kjenner "ukebladnovellebransjen" ganske godt nå. Jeg vet hvilke sjangre hvilke blader vil ha. Og jeg vet også at nåløyet er forholdsvis trangt. Ukebladene stiller sine krav.
   Vi forfatterne er helt prisgitt den eller de to som sitter og vurderer novellene vi sender inn. Jeg husker at jeg gikk i kjelleren gang på gang, for svaret jeg fikk var alltid nei... Men jeg visste at det måtte være noe i meg som drev meg, siden jeg aldri ga meg... Jeg hadde noe å fare med, noe å formidle, noe å gi...
   Og endelig kom dagen! Jeg husker så inderlig godt da jeg fikk min første novelle på trykk. Det var i Hjemmet 2002. Jeg danset og jublet med konvolutten i hånden! Ja, du leste riktig... den gang fikk jeg ikke svar på mail, men i en konvolutt, med beskjed om å sende dem novellen min på diskett! Tenk, det er jo ikke sååå lenge siden...
   Siden har jeg fått solgt mange noveller. Men veldig ofte har et ukeblad sagt nei til novellen min, selv om de så og si hver gang har sagt at novellen har vært godt skrevet, den har vært for gammelmodig, for tynn, for trist, de skjønte den ikke.... mens neste blad har kjøpt den på stedet.(ikke hver gang, selvfølgelig)


    Noe jeg raskt fant ut, var at det er viktig å etablere et godt forhold til disse fictionsansvarlige. Noen følte jeg nærmest ble en god venn, og jeg har hatt god kontakt, med særlig fictionsansvarlig i Familien. Jeg følte derfor både en sorg og tristhet, da jeg fikk høre at hun skal slutte nå, og at fictionsansvarlig i Norsk Ukeblad skal overta.
   Det er også da man ser at Norge er et lite land. Det er få ukeblader med noveller her i landet, og vi er mange som har lyst til å selge våre noveller...
   Det gjelder å forme og skrive de fineste, beste, morsomste, kjærlighetsfylte og mest spennende historiene... Det er ikke lett... og jeg har en tendens til å skrive noveller som ikke passer i ukebladene... Jeg skriver for mye drama, får jeg til svar...
   Det var vel derfor jeg fant ut at mange av novellene min passet best i en bok. Boka "Kjærlighet, løgner og ølglass" (LIV forlag)
  
   Men i skrivende stund er jeg veldig spent på svaret jeg får fra et ukeblad hvor jeg sendte inn min sist skrevne novelle for to uker siden. Jeg fikk beskjed i går om at den er til gjennomlesning hos konsulent. Jeg venter i spenning.
   I mellomtiden skriver jeg en krimnovelle basert på gårsdagens innlegg...
 

søndag 2. februar 2014

Det gjelder å følge med på rare bevegelser

... Jeg gikk tidlig hjem fra personalfesten på fredag og gikk turen ned bakken, den korte veien jeg har fra jobben og hjem.
   Da jeg passerte nabohuset og jeg så fotsporene i snøen inn til huset, stusset jeg.
Naboene er stadig borte og jeg tar inn posten og kaster av og til et blikk bort på huset når jeg går eller kjører forbi. Denne gangen hadde min kjære attpåtil frest hele innkjørselen deres til de skulle komme hjem. Jeg trodde de kom på torsdag, men nei. Kanskje fredag, da... nei... Så litt snø var kommet etter måkingen.
   Men da jeg passerte huset, minutter før midnatt, så jeg altså disse sporene inn til døra. Og jeg så at det var trukket for det store vinduet. Jeg kikket meg rundt men så ingen bil. Da tenkte jeg at mannen var sikkert reist et ærend av gårde mens kona gikk inn i huset. Det var ikke svære mannestøvlespor jeg så... Jeg gikk videre, men noe surret litt i bakhodet. Da jeg la meg, slo det meg, det pleier aldri å være trukket for i det vinduet...
   Lørdag morgen ringte det på døra, nabokona kom for å hente posten sin.
- Når kom dere hjem? sa jeg.
- Akkurat nå, svarte kona.
-  Åååh, sa jeg. - Jeg så spor der i kveld.
- Det må ha vært noen andre, svarte hun.
 Javel, tenkte jeg.
   Men to minutter etterpå ringte nabokona på igjen, skrekkslagen sto hun der... Mannen hadde gått inn i huset mens hun hentet posten hos meg... og da hun kom inn i huset sitt med posten så det som mannen nettopp hadde oppdaget... Innbruddet...rotet... alt av smykker og arvegodt borte... to vinduer bak huset var ødelagt (bare tre meter fra vårt eget hus) - og der hadde andre spor funnet veien inn i huset (og tydeligvis åpnet for mannen med sporene ute i gården)
   De hadde ikke tatt pc`r, ipad, alkohol... merkelig... de hadde sett det, flyttet på det, men ikke tatt det med seg... De hadde ikke drevet med hærverk, men de visste liksom hva de lette etter...
 
   Og jeg sto altså utenfor og tittet inn på huset mens innbruddstyvene herjet i huset - nabohuset. Jeg vet nå at de var der, for det førte ingen sport ut igjen...
  Jeg kunne neppe forhindret det, men jeg ble veldig lei meg da jeg skjønte hva som hadde skjedd... Men hadde jeg kommet litt senere hjem, så hadde jeg kanskje flydd rett på innbruddstyvene... Den tanken liker jeg dårlig...
 
   Men her gjelder det å følge med... og takk og pris at vi har innbruddsalarm. Det hjelper jo på.
Men tenk å være så grusomt frekke å forsyne seg med smykker og ting og tang (som kunne bæres, tydeligvis) - på en fredagskveld, når folk vanligvis er lenger oppe...

søndag 19. januar 2014

Vinterens skriveprosjekter

   Godt nytt år, alle lesere!
Beklager min lange stillhet men noe er galt med bloggen - eller innstillingene, derfor har jeg ikke kommet inn på den, før nå... og jeg klarer fremdeles ikke å få lagt ut bildene mine. Men jeg jobber med saken!


    Men nå har januar virkelig tatt vinterdrakten sin på. Tykk og helhvit. Og det ser ikke ut til at den har tenkt å ta den av seg på uker og måneder.
Det er bare å gjøre som januar - kle seg tykt og godt. Tulle seg inn i varme klær - både ute og inne.
  
Litt oppsummering; Jeg kom til finalen i Årets krim (LIV forlag) - dvs. at jeg kom blant de 10 beste av 98 innsendte bidrag - men så røyk jeg ut på målstreken, i år som i fjor...
Sånne tradisjoner kan jeg godt styre meg for... men å komme til finalen to år på rad, må vel også bety at jeg har noe å fare med...
  
Ellers har jeg opprettet en forfatter Facebook-side i mitt navn. Der legger jeg ut glimt fra mitt forfatterliv, litt om mine tekster og litt om andres prosjekter - samt at jeg legger ut en konkurranse i ny og ne - for dem som liker min. (så sjekk gjerne - og lik gjerne)


    Jeg vil skrive litt noveller til ukeblader og magasiner dette året - jeg kjenner jeg er i modus for det, og jeg har tenkt å begynne med det samme!
  
   Ellers kan jeg røpe at jeg er i gang med å skrive på et barnebokmanus. Og for å være ærlig så kjenner jeg at jeg ikke orker tanken på å måtte forhåndsselge en haug med bøker en gang til... Derfor har jeg noen tanker om hvor jeg vil sende manuset, så får jeg ta det der i fra.
 
Men først må jeg gjøre det jeg liker aller best; skrive manuset, fullføre det!
  ... Det å veksle mellom å skrive fakta og fantasi er vanvittig herlig og befriende. Leke med ord og setninger... Finne fram gullkorn som mine elever har sagt, og bruke dem i mine tekster, er bare helt digg...
Gå inn i en verden som bare er min... og når det sagt; der er det ikke vinter...
  

mandag 23. desember 2013

God jul!

 
   Lillejulaften. Lillejulaften har en helt egen smak og stemning over seg. En stemning og forventing som ble grunnlagt i barndommen. De fleste forventinger forsvinner på veien, mens man gror til og trår inn i voksenverdenen. Men noe har kommet for å bli.. Luktene, musikken, stemningen, forventingen som lurer når julen står for døren... Selv om forventingene og ønskene endrer seg med tiden, så er det allikevel noe der som er som før... Og godt er det.
   Julen har blitt en tid for ettertanke for meg. Jeg reflektere og tenker på det som var, det som er og det som kanskje vil komme. Jeg tenker på venner og familie, bekjente og ukjente. Hvor forskjellige livene våre er, hvor forskjellige livene våre blir... En del ting kan man selv stake ut, og bestemme seg for, en del ting kan man ikke bestemme seg for...
   Uansett, jeg ønsker det beste for dere alle i julen, og håper roen og freden vil senke seg. At dere alle har noen å dele julen med, og at dere koser dere på den måten som passer dere best - med eller uten ribbe, med eller ut nisser, med eller uten alkohol... Bare kos dere!
   GOD JUL, alle lesere, bloggere, følgere, venner og bekjente!

lørdag 14. desember 2013

Mitt kreative rom

   Jeg er inne i mitt lille kreative rom. Der er det rom for alt. Lyse tanker, mørke tanker. Tanker om liv og død, lek og alvor. Tanker om alt som rører seg her- og kanskje utenfor... livet.
   Det er advent, det er juletid. Det er lys, det er pynt i den virkelige verden.
   Selv veksler jeg på å gå ut og inn av den virkelige og den fiktive verdenen. Den jeg finner opp. Noen ganger føler jeg meg litt schizofren. Det er ikke alltid like lett å gå ut og inn av disse to verdenene. Jeg lever meg så veldig inn i det jeg skriver - og det må jeg jo gjøre, for at jeg skal være en del av den, for at det skal bli troverdig... Det hender jeg kvekker til når den virkelige verdenen vil ha tak i meg av en eller annen grunn.
   Akkurat nå er jeg så inne i min fiktive verden at jeg helst vil bare være der en god stund. Jeg må vite hva som skjer videre og videre... Jeg kunne tenke meg å være der en fjorten dagers tid - men det nekter den virkelige verdenen meg å gjøre... Så da er det bare å skrive på når jeg kan.
   Jeg vil så fryktelige gjerne komme i mål med dette manuset - men det er et godt stykke igjen. Men fytti, så moro det er!!

torsdag 12. desember 2013

Ideene kommer idet John Blund drysser sovestøvet sitt

   Desember bringer med seg masse aktiviteter. Siden jeg jobber i skolen, så unngår jeg heller ingen av de vanlige tradisjonene. Kirkegang, grøtfest, kakebaking, julegavelaging, osv... Morsomt - men det er ikke til å legge skjul på at det til tider kan bli noe intenst og slitsomt. Men akk, det hører julen til. Og barna fryder seg!
   Det er mye som skjer nå om dagen, og jeg har fått liten tid til å skrive. Men når natten kommer smygende og jeg legger meg godt under dyna, ja da titter et par personer fram bak pannebrasken min - nemlig hovedpersonene i manuset jeg skriver på. Og etter at jeg la meg i går hadde de mye på hjertet, så det var rett før jeg sto opp og begynte å skrive - men jeg tenkte at dette mååå jeg huske til i morgen. Og takk og lov så gjorde jeg det! Det er nemlig ikke vanlig. Når jeg har sovet på skriveidèen jeg har fått - så  har den gjerne smuldret opp i løpet av natten, hvis jeg ikke har tatt meg tiden å skrevet det ned før jeg sovnet.
Men nå har jeg skrevet punktene ned,  så nå kan jeg fortsette dagen min. Når det har sagt, så har jeg IKKE mye lyst til å bevege meg ut på glatta i dag... Fytti... Her gjelder det å ha tunga rett i munnen...
 Ha en fin og lite glatt dag, folkens!

tirsdag 10. desember 2013

For å få snøballen til og rulle, må den få en dytt...

   Det er stille. Det er mørkt. Jeg digger begge deler. Det er da roen senker seg, og ordene og tankene kommer.
   Jeg holder på å skrive et manus som jeg gjerne vil sende inn til en konkurranse. Hvilken konkurranse det er snakk om, vil jeg ikke si noe om enda. Jeg liker ikke å snakke om det jeg skriver før det er i boks - eller nesten i boks, da... Det er så kjipt å legge ut om ting som kanskje ikke blir noe av.
   Målet mitt er å fullføre dette prosjektet - og der er det selvfølgelig en deadline. Den må jeg forholde meg til hvis jeg vil være med, men klarer jeg ikke den deadlinen, så kan jeg jo allikevel sende manuset fra meg når det blir klart. Med tanke på utgivelse. Et eller annet sted...
   Men å vinne i en skrivekonkurranse - og da særlig hos de større forlagene er nok som nåla i høystakken... Men dog, klarer jeg å fullføre, så er jeg også med og deltar....
  
   Jeg husker godt den første store skrivekonkurransen jeg var med på - Jeg lurer på om det var hos Aschehoug... ikke helt sikker, men tror det... Det var i 1997 - og jeg sendte inn manuset "Mikkel og Ekornia." Jeg vant så absolutt ikke og manuset ble heller ikke antatt med tanke på utgivelse...
   Manuset ble lagt i en skuff - bokstavelig talt. Men i 2006 tok jeg det frem fra glemselen og sendte det inn til et forlag jeg fant på nettet. Publica. Og der ble manuset antatt!!
   Jeg kommer aldri til å glemme den lykkefølelsen da jeg leste brevet! (ja, jeg fikk svaret på brev - og ikke mail) Fytti, en drøm gikk i oppfyllelse!!
   I 2007 ble boka utgitt - og i 2010 ble boka satt opp som skolemusikal - for to fulle saler i Larvik. Vanvittig opplevelse... ( i mellomtiden hadde jeg kommet med tre andre bøker)
   Så... om man ikke vinner en skrivekonkurranse , så er det ingen som vet hva som kan skje med manuset. En snøball kan da ha begynt å rulle...


mandag 9. desember 2013

Mamma har ingen alder, mamma bare er!

    Mamma. Det lille ordet som kanskje er mest brukt av alle. Det ordet som er mest uttalt. Alle har et sterkt forhold til ordet - og ikke minst til personen bak. Mamma er det mennesket som fødte deg til denne jord. Mamma er kanskje den første personen som ga deg mat og som strøk deg over kinnet. Som skiftet på deg, som kjente varmen din. Hun har alltid vært der.
   Det finnes selvfølgelig mange som aldri har sett sin biologiske mamma eller som mistet henne da man var liten. Men mange av de som mistet sin mamma får en reservemamma etterhvert - som blir som mamma. Eller kanskje ikke.
    Mamma er liksom den som alltid er der. Den man kan støtte seg til, be om råd, få trøst, ringe til. Mamma er den som bryr seg. På et tidspunkt i livet synes man at hun bryr seg for mye, er irriterende og "gammeldags" - men dette hører også med i definisjonen av mamma, tenker jeg.
   Når man er liten betyr mamma alt, så vokser man til, blir selvstendig - og mamma er på et tidspunkt veldig unødvendig og irriterende. Hun bare hakker og maser og bryr seg... Men man vokser og modner mer - og følelser og behov og tanker endrer seg. Og mamma betyr på nytt mye.
  Man blir voksen, er midt i livet og kanskje halvgammel. Og mamma betyr fortsatt mye. Noen klipper aldri navlestrengen. Da har mamma fått for mye plass. Det er ikke så bra. Balansegang når det gjelder  mammainvasjonen i livet ditt - er viktig.
   Når mamma en dag blir borte, så opplever mange at hun fortsatt er der. Mamma er. I tanker, ord og gjerninger.
  Når jeg tenker på "begrepet mamma" og mamma... så slår det meg; Man tenker ikke mye på hvor gammel mamma er.. Mamma har ingen alder, hun bare er!

søndag 8. desember 2013

Andre søndag i advent

   Andre søndag i advent. Våknet opp til snø utenfor... Nydelig! Men regnet har trengt seg litt på, så snøen er tung og våt nå. Men dog,- det er hvitt ute... så lenge det varer...
   Gammel julepynt begynner å dukke opp i kriker og kroker - lett blandet med litt nyere ting. Fargene i år går mye i grått, hvitt og sølv her i huset... men litt rødt innimellom, må jeg ha.

   Jeg holder på å skrive på et større prosjekt nå. Det har tatt tid å bli enig med meg selv om handlingen, men nå begynner jeg å lande - og jeg har satt meg en deadline som jeg håper å klare og overholde. Men det er ingen som forventer noe, og det føles veldig deilig ut... Ingen deadliner å forholde meg til (utenom de jeg selv setter) - så det er bare herlig å ta fatt på prosjektet. Jeg koser meg og skal skrive et par timer nå...
   Jeg venter jo også i spenning på å få høre om hvem som går videre i ÅRETS KRIM 2014...
Èn etter èn kommer til å bli "utnevnt", og det betyr at sjansen blir mindre og mindre for hver som blir med...
   Uansett, moro å klare og fullføre historien min, enda mer moro å komme helt til finalen, og superspennende å vente på avgjørelsen videre...

   Ha en flott 2. adventssøndag, dere! :-)

lørdag 7. desember 2013

Adventstanker

Advent. Tanker. Takknemlighet.
Lys i mørket. Innekos. Sosiale aktiviteter. Tid til ettertanke.
Kreativitet. Pynting. Kaldt ute. Varmt inne.

... og skriving!

God adventshelg, alle lesere!

mandag 2. desember 2013

Årets krim 2014 - jeg er i finalen!

   Åååh, så spennende... Jeg som trodde at jeg verken hadde tid eller noen god handling å stille opp med i en slik konkurranse! Men i siste sekund satte jeg meg ned og "en sleip handling tok form i mitt skrullete forfatterhode"...
   Jeg skrev på spreng for å rekke fristen - og tenkte at novellen ble noe av det bedre jeg har skrevet innen krimnovellesjangeren - så jeg sendte inn og håpet på det beste.
  
   Jeg leser på nettsiden til LIV forlag og Årets krim (Facebook) at det kom inn 98 bidrag. 40 gikk videre til delfinalen, og ti har nå gått videre til selve finalen. Det er der jeg befinner meg i skrivende stund. Men det er bare halvparten - altså fem stk. som får bli med i krimboka.
   Åååh, det hadde vært enormt gøy å få ha mitt bidrag sammen med blant annet Gunnar Staalesen og Anne B. Ragde... Men halvparten av oss finalister må gå slukøret hjem, mens resten får menge seg "med de store"...
   Det blir grusomt spennende å følge med. Ennå mer spennende enn i fjor. Jeg kom nemlig til finalen i fjor også - og røyk ut på målstreken...
    Men i år har jeg fryktelig lyst til å klare det - kanskje særlig for at skrivegnisten min er så veldig til stede for tiden... Det er lov å håpe... ;-)

http://www.aaretskrim.no/#!nytt/c1pz

søndag 1. desember 2013

Har du åpnet din luke i dag?

   Desember har banket på, og den har nok blitt tatt hjertelig godt i mot i de tusen hjem... Det er vel ingen av årets måneder som blir satt så stor pris på som nettopp desember... Enormt mange forventningsfulle ansikter åpnet i dag luke 1 i kalenderen sin. Og det samme vil gjenta seg hver dag fram til 24...
   Her i huset åpner vi ikke noen pakkekalender. Ingen barn bor lenger hjemme, så den aktiviteten er det slutt på.
   Men det som er viktig, tenker jeg, er at hver og en åpner sin luke, sin dag... gjerne med forventning, - men også med en god porsjon nysgjerrighet, åpenhet, - og ikke minst takknemlighet.
Å få en ny dag i luken, en ny utbrukt dag - der du selv skal fylle timene, minuttene og sekundene... ja, det er jo en vanvittig flott gave i seg selv. Det er heller ingen selvfølge for alle.
   Og det at ingen andre har pakket inn din gave som befinner seg bak luken,... for ingen andre vet hva de skal pakke inn i luken din... det er spennende, det...
   Du åpner en tom luke - og du skal selv fylle og fargelegge dagen DIN...
   God 1. advent og fyll luken din med mange gode øyeblikk!

fredag 29. november 2013

Min julenovelle i Magic Magasin!

    I siste nummer av Magic Magsin (fås  hos Narvesen, blant annet, tror jeg) er min julenovelle på trykk. Det er alltid stas når en får tekstene sine på trykk - eller antatt!
   Denne novellen er skrevet med en åndelig touch - for det er det redaksjonen vil ha. Bladet er for øvrig Norges største alternative magasin.

    I dag er det den beste dagen -fredagen - så nyt den og gooood helg!!

tirsdag 26. november 2013

Livet kan være så skjørt...


Mikkel fra Larvik...

 
 

   På min arbeidsplass er det mange skjebner. Her er en av dem...
Livet er uforutsigbart, så grip dagen!...

mandag 25. november 2013

Ikke tenk alltid det verste!

   En morgen jeg gikk til jobben, noe jeg ikke alltid gjør... som oftest tar jeg bilen... Men denne  morgenen gikk jeg altså, og når man går, så får man også med seg en del ting...
   Det var riktignok ganske så mørkt der jeg kom gående, men hørselen min er det intet i veien med, så da jeg nærmet meg parkeringsplassen til skolen (der jeg jobber), så hørte jeg hjerteskjærende hyling fra et barn. Jeg stusset jo veldig, og jeg skimtet en bil på parkeringen der framme og en unge som hylte som besatt utenfor.
   Da jeg kom enda nærmere parkeringen, så jeg at bildøren ble smelt igjen og bilen kjørte fort bort fra parkeringen, mens ungen sto om mulig, ennå mer hylende tilbake...
  Skrekk og gru, tenkte jeg. Hva er dette for en foreldreoppførsel??? Jeg skjønte jo at det ikke var en elev fra min skole (det er en vanlig skole og en spesialskole ved siden av hverandre, og jeg jobber på sistnevnte) - og ingen går fra sine barn på min skole uten å overlevere dem til len lærer/ansatt. Men dog...
   Jeg nærmet meg ungen på parkeringsplassen, og da jeg var ca. 20 meter unna stoppet jeg ved en matboks som lå foran føttene mine.
   "Er denne din?" ropte jeg til gutten mens jeg tok den opp.
    "Jaaaa!" brølte han tilbake.
    " Hva er det som har skjedd?" sa jeg da jeg nærmet meg gutten med matboksen i hendene.
    "Jeg hater pappa!" brølte han igjen, mens tårene spratt som popcorn.
    "Hvorfor det?" spurte jeg igjen, mens hjernen tenkte at dette er jo langt over grensen av hva en forelder kan utsette barnet sitt for.
    "Fordi jeg liker ikke det jeg har på maten!" brølte han igjen.
   Det var da jeg kom raskt ned på jorda igjen. Liker ikke det du har på maten, liksom...
    "Kan du ikke si fra til pappa om hva du vil ha på maten, da?" sa jeg. Da bare hylte gutten enda mer.
     "Eller du kan smøre maten din selv". Gutten fortsatte å hyle.
     "Hvilken klasse går du i? fortsatte jeg.
     "4." snufset gutten. da.
    Ja, ja,... her var jeg nok litt rask til å trekke noen konklusjon, tenkte jeg. Dette var ingen liten bøtteknott. Ære være faren for at han stille og rolig bare forlot "åstedet". Nok var vel nok for ham en tidlig morgen...
    
    "Hva heter du?"
      "Patrick!" hikstet han.
     "Ok, Patrick, da plukker vi opp alt du har kastet ut av sekken din, og så går  vi."
Han gjorde som jeg sa, men gråt fortsatt. I taushet - bortsett fra hans snufsing - gikk vi bortover til vi vendte nesen mot hver vår skole.
    "Du får ha en god dag, da, Patrick!" ropte jeg. Jeg fikk bare et grynt til svar...

Så... situasjonen var ikke akkurat slik jeg hadde trodd ved første skrik... Ikke skyld alltid på foreldrene, nei!

søndag 24. november 2013

Tilbake til fortiden

(Lånt fra Wikipedia)
   I går var jeg så  heldig å få en egen liten privat omvisning i heeeele det store museet i Larvik - nemlig Larvik Herregård. Jeg gledet meg stort og jeg hadde en utrolig spennende dag!

   Herregården ligger på Herregårdssletta i Larvik. Bygningen ble bygget som residens for Ulrik Fredrik Gyldenløve. Bygningen ble påbegynt i 1674 og stod ferdig til hans tredje bryllup med Antoinette Augusta von Aldenburg den 16. august 1677. Gyldenløve var greve i Laurvigen greveskap og stattholder i Norge.
Opprinnelig lå Herregården utenfor byens grense, omgitt av en stor hage som strakte seg helt ned til sjøen i sør. Herregården ble fredet i 1923. I dag er Herregården en del av Larvik Museum.

    I går så det ikke sånn ut som på bildet - for det var bikkjekaldt, men jeg hadde kledd meg godt. Ull innerst. Jeg ble vist inn i alle rom, kjeller og loft... Og det var maaaange rom. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det 40 rom både oppe og nede (inkl. kott og korridorer)... så jeg gikk i noen timer, ja...
   Bakgrunnen for mitt ønske om å få titte litt i fred og ro - uten forstyrrelser fra masse elever eller andre på omvisning, var at jeg ville kjenne etter om jeg kunne ta inn noen energier, eller bare få lov til å snuse litt på det urgamle... For her var det mye gammelt! - men mange rom var også blandet med diverse tidsepoker fram til det 20. århundret..
   Men jeg var først og fremst interessert i det gamle...


Jeg ble vist fra rom til rom, - saler, soverom, kjøkken... Urgamle kjøkkenredskaper og  møbler fra en helt annen tid... Jeg beundret, tok inn og undret meg...

Da jeg kom til "spiskammerset", eller hva det nå hadde vært - det var skap på skap på veggen som folket den gang muligens hadde oppvart oster og egg i, blant annet... Der inne... i det rommet, vegg i vegg med det iskalde, gyselige barnekammeret... der skjedde det noe med meg. Det var som noen prikket meg i venstre tinning, og det begynte å gjøre vondt der. I grunnen så ble hele venstre siden min helt rar, og jeg kjente tårene presset seg på. Det kjentes som om noe vondt hadde skjedd der, men mer vet ikke jeg...
Med en gang jeg kom ut av rommet, forsvant både den triste følelsen jeg mottok og det vonde i tinningen...

Det var en utrolig spennende ferd gjennom den urgamle bygningen... Jeg så at Dorothea hadde risset inn navnet sitt i et vindu.. Jeg husker ikke nå hvilket årstall det var, men det var flere hundre år siden... Veldig spesielt, og særlig siden ingen vet hvem denne Dorothea var...

Jeg var helt nede i den dystre kjelleren og jeg var helt oppe på det mørke loftet. Det var utrolig spennende, og jeg var ikke redd på noe tidspunkt. Jo, jeg tråkket på et bord i gulvet som ga etter på loftet, da var jeg et øyeblikk redd for at jeg skulle tråkke igjennom...

Men at det er enormt med energier i dette huset, var ikke vanskelig å merke. Det var varmt og kaldt om hverandre. Bygningen var veldig kald, siden kuldegradene var kommet - men det var ikke bare kulden som gjorde det kaldt der.
For å si det sånn, så var det tre rom jeg ikke likte meg i. Der fikk jeg fysisk vondt og ble "deprimert". Alt dette forsvant med en gang jeg forlot rommene...

Det er mye historie som finnes i fylkesarkiv og lignende, men det er nok også masse som IKKE er skrevet ned...
Tenk på alle skjebnene... alle kvinnene, alle tjenestejentene, alle ungene... Her har det nok skjedd enormt mye...

Noe helt annet som både undret meg og skuffet meg - var forfallet. Hvorfor har ikke konservator tatt mer fatt i dette? Grunnmuren står for fall en del steder... mange rom sto helt tomme, mange steder manglet ting... Og på loftet lå alle byens store, flotte lykter fra (1700tallet? 1800tallet?) og rustet i en haug... Er det mulig? Hvorfor ikke sette dem opp rundt om i byen? Eller i hvert fall gjøre noe med dem!!

Jeg skjønner at ting koster, men fortjener ikke befolkningen at de gamle tingene blir bevart? Hvis ikke - forfaller hele bygningen lenge før det blir neste århundre. Det må ikke skje!
Går ikke en del av skattepengene våre også til dette, da?

Denne bygningen oser av historie, og den må bevares så langt det er mulig.
Det burde også åpnes for flere kulturelle ting der, kanskje overnattinger osv... Da kommer det også litt penger i kassa.

Og Åndenes makt burde komme dit... eller kanskje ikke... Kanskje energiene bare skal få lov til å være der...

lørdag 16. november 2013

Natur og kreativitet

   Det er lørdag, det er stille, det er ingen plikter som kaller. Jeg elsker slike dager. Jeg sto tidlig opp, tok med meg kurv og saks og bega meg ut i skogen. Jeg er så heldig å bo rett ved en liten Bøkeskog - og der er det bare helt vidunderlig å være innimellom. Det er helt stille der og jeg føler meg helt i ett med naturen. Jeg får slappet av og jeg drar inn den deilige luften fra ren natur...
   Det var også i denne skogen som min siste Mikkel-bok tok form i hodet mitt. Jeg trodde på det tidspunktet at det kun ble tre Mikkel-bøker, men sannelig "dukket ikke et problem" til opp i hodet mitt, som Mikkel måtte løse... Og boka ble skapt og ble hetende "Mikkel og Aurora hjelper naturen".
   Denne morgenen var jeg ikke bare ute etter å lufte tankene og dra inn god luft. Men jeg slo to fluer i en smekk og tok med meg kurven for å sanke inn mose og kvister til juledekorasjoner som jeg har lyst til å lage. Jeg kommer til å ta flere turer ut i skogen de nærmeste dagene, før plutselig er snøen der - og da er det ikke lett å finne mosen...
   Kos dere med lørdagens gjøremål! Jeg vil lage mosekuler og krans - før jeg skriver ned et hverdagsmirakel og sender det inn til Magic Magasin. De venter på meg...

torsdag 14. november 2013

Handling fra en svunnen tid

   Jeg har fått veldig mange tilbakemeldinger på novellen "Frieriet" som jeg har skrevet i novellesamlingen min, "Kjærlighet, løgner og ølglass". Det er kanskje den novellen jeg har fått flest tilbakemeldinger på. Og oppfordringer!
   Novellen utspiller seg i 1855. En helt annen tid, en helt annen språksjanger, en helt annen kultur og et helt annet sted enn der jeg bor...
   Skriv mer fra den tiden, har oppfordringen vært. Også fra forfattere har denne oppfordringen kommet. Det varmer selvfølgelig, men da må jeg jo også få si at det er den novellen som var mest krevende å skrive. Det ble omtrent research for hver eneste setning. Alt skulle stemme med tiden. Klærne, språket, hva de skrev med.. Var det fyllepenn, fjærpenn, stålpenn? Masse småting å sjekke ut.
   Og da personen i handlingen skulle poste et brev, måtte jeg faktisk sjekke om det var frimerker på den tiden - og ja, det første frimerket kom ut i 1855! Flaks at det var akkurat da handlingen min var lagt til!!? Nei, det var nok ikke helt sånn. Jeg måtte legge historien til et par år senere enn tenkt, slik at handlingen stemte med at frimerket faktisk var oppfunnet. Litt flaut å skrive at han gikk på postkontoret( æh... jeg mener ekspedisjonskontoret...) for å få frimerke - to år før frimerket faktisk så dagens lys...
  
    Så jeg må si at jeg beundrer de av dere som skriver serieromaner fra flere århundrer tilbake! For en research dere må bedrive til enhver tid! Det er bare å ta av seg hatten for dere!!
Tanken har slått meg flere ganger at det hadde vært utrolig spennende å skrive en historisk roman, men det er for tidkrevende for meg - så lenge jeg har full jobb "ved siden av". Men at det kan bli flere historiske noveller, er jo ikke helt umulig.

   Når jeg kommer over gamle ting,- gamle håndskrevne brev, skrevet med stålpenn... Eller jeg ser på gamle bilder av kvinner med oppsatte frisyrer, stive smil,  hatter og kjolestoff i fleng... ja, da blir jeg hensatt til en helt annen tid. Jeg blir så fascinert av klærne, holdningene, kulturen og det totale fraværet av vårt tids elektroniske duppedingser...
   Det er noe med roen og mangelen på stress som slår meg. Men jeg vet jo at de slet med møkk og lus og tunge bører på mange plan. Mye slit og lort og død og fordervelse... Kontrastene var der like mye den gang som nå. Bare på en helt annen måte, allikevel...

    Novellen "Frieriet" er basert på et brev fra en venninnes oldefar. Jeg var så heldig å få en kopi av originalen, og etter flere år i skrivebordskuffen min, tok jeg det frem - og min novelle ble skapt.
Og nå befinner den seg mellom to stive permer i "Kjærlighet, løgner og ølglass"...

søndag 10. november 2013

Øyeblikkslykke

   I 2001 kom denne boka ut, og det er nettopp i denne boka jeg fikk min første lille tekst på trykk (jeg snakker ikke om blader eller magasiner, men om bøker)
Boka var et samarbeidsprosjekt mellom bladet Familien og Yngvar Holm (forfatteren av boka). Det ble utlyst en konkurranse om å sende inn bidrag som handlet om øyeblikkslykke. Jeg husker jeg sendte inn tre bidrag og alle kom på trykk i bladet - og jeg fikk fine premier for det, noe som gledet meg enormt. (øyeblikkslykke!) Men det jeg ikke visste var hvilke bidrag som ble plukket ut for å være med i denne boka.
Jeg hørte aldri noe mer, og da jeg fikk med meg at boka hadde gått i trykken, så regnet jeg jo med at ingen av mine bidrag var med...
   Men en dag ringte telefonen (fasttelefonen)- og da mannen i den andre enden presenterte seg som journalist i lokalavisa, undret jeg meg....
   "Ja, jeg sitter her med boka "Øyeblikkslykke" i hendene, og jeg ser at en av bidragsyterne er fra Larvik, og da ville jeg gjerne ha et lite intervju med deg..."
   "Jeg ante ingenting om at mitt bidrag er med, "svarte jeg, men kjente gleden bruse... " - så jeg vet heller ikke hvilket bidrag du snakker om..."
Journalisten ble også en smule paff over at jeg ikke var informert, men pytt... journalisten ga meg absolutt et stort øyeblikk med lykke!!

... Og det er nok av små glimt og øyeblikk hvor gleden og lykken blomstrer rundt oss. Jeg opplever masse av det, og det gleder meg stort. Denne boka er full av øyeblikkslykke som veldig mange vil ha glede av å lese om, men det viktigste er at du tar del i din egen øyeblikkslykke, tenker jeg...

Nyt øyeblikket!

fredag 8. november 2013

Bokanmeldelse av "Kjærlighet, løgner og ølglass"

Det har vært stille rundt min siste bok, "Kjærlighet, løgner og ølglass" en stund nå, naturlig nok. Det er jo litt over et år siden den kom ut. Sånn er det jo med bøker. Det stilner ganske raskt - hvis man ikke er en stor forfatter, da!
 
Mine noveller; bisarre, skjeve, triste og rare... har blitt lest av folk rundt om kring. Og i dag fikk jeg inn en bokanmeldelse som min forlegger i Liv Forlag videresendte til meg.
Gjett om den gledet! Jeg tør vel med hånden på hjertet, si at det var den beste anmeldelsen jeg har fått. Det var skrekkelig moro å lese - og jeg bare mååå dele den med de av dere som har lyst til å lese!
 

torsdag 7. november 2013

Et halvt århundre!

   Det føles unektelig litt rart. Jeg må ærlig innrømme det. Jeg er ikke lenger i 40-årene, nå er jeg halvveis til 100. Jeg er nå nærmere 60 enn 40... Du hildrande... Men jeg skal da ikke klage! Jeg føler meg ung, er frisk og "rask" - og trives veldig godt med livet!
Jeg har hatt venninnefest, blitt feiret på jobben i to dager, fått taler, gaver, enormt med hilsener. Og jammen fikk jeg ikke også litt spalteplass i avisa.
Litt familie kommer til lørdag, ellers roer tingene seg nå... og det føles også godt. 50... Det har liksom ikke helt gått opp for meg ennå.
   Jeg føler meg da ikke noe annerledes enn da jeg var 30... Bortsett fra at det ytre forfaller jo, da.... Men ellers, ellers har jeg da ikke forandret meg. Ja, bortsett fra at brillene må være innen rekkevidde konstant, da....  Men ellers, nei... Jo, kanskje... bortsett fra at jeg har fått mye mer erfaringer siden jeg var 30, da...  Men ellers, nei... Ja, og bortsett fra at jeg orker ikke fester ut i de små timer lenger.... Men ellers, merker jeg da ingen forandring... hi hi...
   Endring er det, men det er jo slik det er å leve. Endring er livet. Livet er i endring.
Så... grip dagen og lev saaakte! Det er da ingenting som haster!!

søndag 3. november 2013

Jeg fikk "den gylne revolver"!

   Lørdagskvelden inneholdt en gjeng flotte jenter, god mat og drikke, samt gavedryss, latter og skravling. Jeg storkoste meg. Det er ennå noen få dager igjen til jeg fyller 50,  men en liten feiring fant sted i går. Jeg er ikke fan av store feiringer, partyer og tilstelninger, - men liker meg best "i det stille"...
   Da et par av venninnene mine ut på kvelden overrakte meg "den gylne revolver", sto gleden i taket hos meg! Jeg kan kanskje ikke skryte på meg at jeg har fått en ekte Rivertonpris, men en aldri så liten plastrevolver sprayet med gullmaling, er nå i mitt eie!
  Jeg tok den ydmykt og latterfullt i mot - og den henger nå på tavla i skrivestua mi - og allerede nå kjenner jeg at den er til stooor skriveinspirasjon og motivasjon...
Man får absolutt ikke mer moro enn man lager selv!
   For øvrig,- tusen takk for en flott kveld, kjære venner!
 

lørdag 2. november 2013

Min måned er her!

   November er over oss. Deilige november. Min måned. De fleste liker den ikke, men det gjør jeg. Jeg liker mørket, lyset, luften, fargene og at ting går litt mer rolig...
Akkurat nå bør jo alle som har dette strålende novemberværet like måneden... For måneden er ikke slik den vanligvis er - regntung og grå... Nei, utenfor her skinner solen, vinduet er åpent og livet smiler!
   Jeg nærmer meg en milepæl i livet, et nytt kapittel, og det føles rart - men også godt. Det er ingen selvfølge å våkne frisk og rask hver dag,  kunne gå og løpe, se og høre, for ikke å snakke om å gjøre det jeg selv vil... Jeg er ingen ungdom lenger, men jeg føler meg overhodet ikke gammel. Så langt der i fra. Og i kveld skal det markeres bitte litt - det runde tallet har ennå ikke kommet, det er dager igjen... Men det blir siste fest i 40-årene for meg i kveld. Og det må jo markeres - samtidig som det er et halvt århundre som blir takket for og vinket farvel til...
  Jeg husker den dagen jeg fylte 12 år, da var det kommet enormt med snø. Jeg hadde fått nye seleskinnsstøvler i bursdagspresang av mamma og pappa på morgenen. Jeg var kjempeglad for dem, men jeg husker ennå at jeg klarte nesten ikke å løfte beina i all snøen da jeg gikk til skolen...
 
   Å være novemberbarn er ganske bra - man kan bli velsignet med all slags vær på dagen sin.
Når det er sagt, så kjenner jeg at kreativiteten bobler for tiden, og jeg har mye å skrive om. Et magasin, nei, egentlig to magasiner venter på å høre fra meg og mine historier - og det er veldig moro å vite. Jeg kjenner at det er mange ord som vil ut nå - høsten gjør meg kreativ på mange måter. Men endelig har skrivingen banet seg vei hos meg - og jeg gleder meg til å forme setningene igjen...
Men nå skal jeg først nyte denne lørdagen!
God helg til dere alle!

 

mandag 28. oktober 2013

Høstens morsomme prosjekt

   Det er høst, det er mørkt, det er mye innetid. Det er min tid. Høsten gjør meg alltid kreativ, og jeg skaper og kreerer i vei... Jeg har alltid lager mer enn jeg skriver på høsten. Sånn er det bare.
Jeg har en meget kreativ venninne og kollega, og hun har introdusert for meg og andre på jobben: ullpledd fra KID! Glimrende å lage ting av, etter at pleddet har blitt klippet opp og tovet i maskinen.
Her ser dere et lite utvalg jeg har laget de siste dagene... to vesker, kremmerhus og en grytelapp (den andre er ikke ferdig)
   Kjempemoro med ull og filtenål! Tekst og motiv er nemlig bare påført med filtenål og ull.
Supermoro! - og det finnes så mange muligheter...
   Men nå må jeg løsrive meg fra hobbyrommet mitt og bevege meg ut i mørket. Datteren har bilen min, så det er bare å kle på seg å ta fatt på den korte veien jeg er så heldig å ha - til jobben min...
Nyt dagen, dere!

søndag 27. oktober 2013

Terrorismens ansikt

   Når terrorismen skaper store overskrifter i media, gjør det noe med oss. Vi har alle 11. september i bakhodet som en helvetes dag... og for ikke å snakke om 22. juli... som var oss ennå nærmere...
Men når terroristen som sto bak angrepet i kjøpesenteret i Nairobi 21. sept. får et navn, - ja, da blir verden plutselig veldig liten for meg.
    Det ble et stort sjokk da det gikk opp for meg at jeg kjente familien... Hvor  mange ganger har ikke jeg forholdt meg til dem? Hvor mange ganger har jeg ikke sittet og snakket med dem?...
Vi har ytringsfrihet i dette landet, men vi har også taushetsplikt på en del områder. Derfor kan jeg heller ikke uttale meg så mye her... Men innen mitt yrke, kommer man bort i mange mennesker, mange kulturer og mange forskjeller...
   Jeg undret meg ofte, men når folk med en annen bakgrunn og en annen kultur kommer hit - til vårt land - og ikke respekterer våre normer og regler, så kjenner jeg at jeg blir sint. Og når de viser et genuint hat til vårt land og våre normer og verdier... ja, hva har de her å gjøre, da? Hvorfor flykte til Norge, da? Når dette er sagt, så tror jeg ikke hele familien til denne terroristen har samme syn som sønnen. Det påstår jeg over hodet ikke. Men når jeg spoler tilbake, så husker jeg ting som ble uttalt, som får håret til reise seg på hodet mitt nå...
   Men hva kan man gjøre i forkant? Kan man forhindre et terrorangrep? Hva kan man gjøre med de små setningene, handlingene og blikkene som blir servert på forhånd... De som er som en bitte liten lekkasje som man nærmest ikke legger merke til. Men plutselig brister hele demningen, uten at man la merke til at det var noen fare for det... Det er liksom umulig å forutse, eller legge sammen to pluss to... Eller kanskje ikke?
   Nå har det skjedd så mye terrorisme de siste årene, at kanskje vi rett og slett må være mer "på vakt"... legge mer merke til de små dryppene, før et eventuelt fossefall dundrer over oss.... Jeg vet ikke, jeg vet bare at bak noen smil skjuler det seg ofte grusomme tanker... som igjen blir til grusomme handlinger...
   Kan vi gjøre noe for å forhindre slike grusomheter, lurer jeg på...

torsdag 10. oktober 2013

Legg merke til detaljene

  "Veien blir til mens du går", er det noe som heter. I vårt stressende samfunn er veldig mange opptatt av å kun komme seg fra A til B. Men hva med alt det som finnes midt i mellom A og B? Det er mye, det... Alle fargene, lydene, menneskene, ordene, energiene, nyansene.... Det er det som ofte er spennende, tenker jeg. Og det er der jeg finner mye inspirasjon til å skape og skrive.
   Her om dagen var jeg ute i skogen med elever, og da kom noen av oss over denne roten. Den sitter fast på et tre, men den ser unektelig ut som en liten nisse, eller en liten underjordisk, kanskje... Morsom var den, og den står akkurat slik plassert at den "legger merke" til alle forbipasserende. Men hvem legger merke til ham?
   Det er detaljene som gjør livet spennende. Men for å legge merke til detaljer må man bruke sansene og TID... Ta deg tid til å leve og nyte på veien du går...

    Den siste måneden har vært preget av hard jobbing, ferdigstilling av helt ny hage, vedstabling og flytting for datteren. Men tiden har vært preget av massevis av detaljer og småting som er fascinerende... Så nå er tiden inne for å roe seg mye inne og skrive og skape igjen. Nå kan jeg samle alt jeg har høstet i de foregående månedene og la dem få ny form og nytt liv - i mine historier...
 

søndag 15. september 2013

Blogging og kreativitet

   I dag er dagen for å jobbe sakte, gjøre hyggelige ting og bare kose seg. I dag er det en skikkelig høstdag. Vinden bruker kreftene sine rundt hushjørnene her, regner samler seg i dammer, og det er en skikkelig inne-kose-dag...
   Jeg digger sånne søndager. Jeg pusler og kreerer og danderer og skriver... innimellom alle må-tingene, selvfølgelig.
   Alle de nye DIY-bladene ligger framme her... Mollie , Dilla og Kamille ideer. Masse inspirasjon er å finne. Titt gjerne innom den andre bloggen min: TIPS OG SMÅNIPS  - og la deg inspirere til diverse små gjøremål.
  
 Novellen jeg skrev om i siste innlegg ble også godt mottatt av bladet jeg sendte det til, så det er en fryd å skrive og levere fra seg tekstene om dagen. Jeg synes også det er moro at flere av dere tar kontakt med meg om tips og råd i forbindelse med skriving av noveller og andre tekster. Jeg bidrar gjerne, så sant jeg har noe å komme med!
  Nyt høstsøndagen, dere!
 

søndag 8. september 2013

Novelle på en søndag!

   Jeg elsker stille, rolige helger. Helger uten noen som helst agenda, hvor veien blir til mens man går. Denne helgen skulle være en sånn helg, uten noen som helst planer. (Mannen stakkar, må jobbe og jobbe i hagen, som han har gjort i månedsvis nå... Det nærmer seg heldigvis slutten - og bilder kommer!)
   Men jeg har fått gjort mye! Kanskje nettopp fordi jeg ikke hadde noen planer.
Jeg har vært i brukthandel og på salgsmesse (Jeg fant flotte, nye ting til en billig penge), jeg har jobbet med lærerarbeid - og i dag skrev jeg en ny novelle. En novelle som allerede er sendt inn til et magasin, så får vi se om den blir godtatt...
   Det er så deilig å være virkelig inne i novelleskrivingen for tiden. I love it! Jeg får mye inspirasjon hvor hen jeg går... Damer med hatter, (god selvtillit, tenker jeg), folk som sutrer (dårlig selvtillit...?) grådige folk, gjerrige, gavmilde, syke, blide og sure mennesker...
Det florerer av mangfold, så det er bare å grabbe til seg med inspirasjon og idèer...
    Jeg tror jammen, jeg skal begynne på en ny novelle før jeg starter på middagen...
Et ukeblad har oppfordret meg til å sende dem en kjærlighetsnovelle. Det er ikke det jeg har skrevet mest,  men jeg vil fryktelig gjerne ta utfordringen!

Nyt septembersøndagen!
 




søndag 1. september 2013

Jeg klarte å levere innen fristen!

   Velkommen september! Den første høstdagen er her, mild og god. Tilbakelagt ligger en fantastisk varm og god sommer. Det er deilig å gå høsten i møte. Høsten er den beste årstiden min. Hvis den ikke regner bort, vel og merke...
Fargene, temperaturen, lyset og det gryende mørket... Det passer meg utmerket! Skrivelysten og kaffekoppen er stadig til stede!

   Jeg har visst i lengre tid at krimnovellekonkurransen som LIV forlag har utlyst, hadde frist for innsending den 1. september. Jeg har ikke hatt verken energi eller noen som helst ide til å skrive en krimnovelle. Hjernen var tom når det gjaldt den type skriving. Men på fredag ettermiddag, etter at en lang arbeidsuke var over, da... ja, da... kom den kriminelle skrivegnisten over meg, og jeg skrev på spreng. Ante ikke hvor det skulle bære hen, men midt i en setning, skjønte jeg hvor jeg ville hen. Da var det bare å stryke alt å begynne på nytt, og skrive som best jeg kunne på den tiden jeg hadde til rådighet.
   Lørdag morgen listet jeg meg tidlig opp for ikke å vekke mannen... og satte meg foran tastaturet uten verken kaffekopp eller dusj først. Her gjaldt det å komme i mål, for å rekke og være med på konkurransen.
   I fjor kom jeg til finalen - altså blant de10 beste - men siden bare 5 vant, trakk jeg det korteste strået i siste runde. Men det var moro å følge med på prosessen, der en og en vinner ble dratt fram med flere dagers mellomrom. Selv om jeg ikke nådde opp, så var det allikevel toppers å komme såpass langt.

   I år har jeg skrevet en helt annen novelle, faktisk har jeg aldri skrevet en sånn type novelle før, så jeg kan ha bommet totalt - eller ikke. Uansett, så er jeg veldig glad for at jeg kom opp med et plott, klarte å skrive det ned slik jeg ville, og levere innen fristen gikk ut ved midnatt!

onsdag 28. august 2013

Sensommer

   Sensommer. Jeg har alltid likt det ordet så godt. Det er fortsatt sommer, men det nærmer seg høst. Jeg liker de kjølige morgenene, mens solen tar sats og farger den gryende dagen lys og varm...
Luften er fortsatt varm på dagen, mens kveldene er mørkere og kjølige. Jeg liker det.
  Når ettermiddagene kommer er jeg klar til å sette ned nye ord og setninger. Jeg sendte av gårde en novelle til et ukeblad i går igjen. Vet ikke om den holder mål, det vet man jo aldri. Men jeg gir aldri fra meg tekster som jeg ikke selv er stolt av, og har tro på.
   Forfattere og skribenter har det nok akkurat som kunstnere. Ingen kunstmaler vil gi fra seg et bilde, før de er helt fornøyde med resultatet... Vel, nå skal det sies at en del av kunstnerne aldri blir helt fornøyd med eget arbeid... Men en gang må man jo slipp på det, hvis det er meningen at andre skal ha glede av det.
  Nå har jeg tenkt å gå ut i dagen, farge den med mine farger... Den er min dag. Og det er din dag. Bruk den. Lærerjobben min (spesialpedagog) består veldig mye av å være i forkant av hendelser og situasjoner. Hele tiden... Det får jeg igjen for. Tro meg.
   I kveld skal jeg skrive en julenovelle. Det handler om å være i forkant på mange plan. For å komme i mål i tide - på en ordentlig og god måte.
 
 

mandag 26. august 2013

Endring i vår hage!

... Ja, hold treet! Bare litt til... Jeg skal bare få fram mobilen å ta et bilde. Sånn nå er jeg klar. Er du sliten, sier du? Nei, da, du klarer å holde treet litt til! Men pass på, nå detter snart treet... Men nå tar jeg bildet! Knips!

   Ja, han har jobbet iherdig, jevnt og trutt, min kjære samboer,- siden jeg knipset dette bildet i mai. Steinmur, trær og busker er revet opp, og kjørt bort. Ny grunnmur har han støpt, plenen og blomster er fjernet. I går forsvant også den gamle belegningssteinen foran trappa...
  
   Hagen vår er i stor endring, og jeg gleder meg stort til at den inntar sin nye form. Med nytt, flott gjerde, ferdigplen og ny belegningsstein over et større område. Gleder meg vilt til å innrede en liten utekrok der det før var et stort uregjerlig bed med masse kristorn...
Der kan jeg sitte med kaffekopp, pledd og en god bok - eller med iPaden. Håpet er at jeg kan få nyte det bittelitt før snøen kommer...

    Ha en fin mandag, dere!

  

søndag 25. august 2013

Novelletid

   Hverdagen er tilbake, og med den er livet aktivt igjen. Jeg er mest skapende og kreativ når jeg har mest å gjøre. Merkelig, men sånn er det. Har jeg lenge fri fra lærerjobben, så daler også kreativiteten, og dovenheten kommer snikende. Det betyr jo at jeg også klarer å slappe av innimellom. Og DET er også viktig.
 
 Ny timeplan, nye elever, nye utfordringer. Det krever, men jeg liker det. Det er jobben min. Allerede har nye gullkorn fra elever blitt skrevet ned, nye personligheter har fått vise seg,- og dette gir igjen gryende spirer til nye tekster jeg vil skrive.
 
   Det gir alltid en stor glede hver gang jeg får antatt en novelle, og her om dagen fikk jeg antatt den novellen jeg skrev om i blogginnlegget 1. august: "En setning kan bli til en hel novelle".
Jeg sendte novellen først til ett ukeblad. Tilbakemeldingen jeg fikk var at den var velskrevet og god, men de synes den var litt gammelmodig. De ønsket ikke å kjøpe den. Ok, tenkte jeg. De sa den var velskrevet og god - da må den vel passe et eller annet sted. Og neste ukeblad jeg sendte den til, ville veldig gjerne kjøpe den. Så rådet mitt er: har man skrevet en novelle man har tro på, så send den rundt til alle blader som tar inn noveller. (et blad av gangen) - og plutselig får man napp et sted! Kjempemoro!
 
   Nå skal jeg i gang med å skrive på en ny novelle. En julenovelle som begynner å haste.... Og når jeg MÅ komme på et lurt plott eller god idè... ja, da virker hjernen rimelig tom... Men jeg har tro på at "den gode idèen" jeg trenger veldig kjapt nå, at den ligger der og lurer i hjernebrasken et sted.      
   Kanskje har jeg allerede sveipet innom den... Jeg er helt sikker på at den dukker opp rimelig snart. Den må det. Det er nemlig en bladredaksjon som venter på en julenovelle fra meg....
God søndag til dere alle! :-)

fredag 9. august 2013

Kontraster

   En sommerferie er på hell, og selv om vi ikke reiste bort denne sommeren, så har den vært utrolig solrik og innholdsrik. På mange måter.
   Jeg fikk være med på min mormors siste dager her på jord, og masse som utspant seg i kjølvannet av hennes bortgang. Jeg erfarte mye på godt og vondt.
   Jeg har fått slappet virkelig godt av, lest mye, skrevet litt, og vært mye sammen  med familie.
   Hagen er et omfattende prosjekt som har pågått siden slutten av juni. Steinmur, trær og busker har blitt gravd opp og kastet - og nå står ny grunnmur her - og etter hvert kommer flott gjerde -designet av mannen selv - og så kommer ny plen, belegningstein osv... Det har vært - og er - nok å henge fingrene og tankene i.

   Og i går fikk jeg altså besøk av en av dere bloggere - som jeg er i slekt med. Det var et veldig hyggelig besøk og praten gikk lett. Blåbærkake og kaffe gikk ned, praten og latteren likeså. Vi pratet jo en del om familie, men aller mest om bøker, skriveprosess og vår erfaring med bokforlag, naturlig nok - det er der vi har sterke felles interesser... Spesielt å møte familiemedlemmer man ikke ante eksisterte.. (se gårsdagens innlegg)
   Hennes siste diktbok (i samarbeid med en annen forfatter denne gangen) kommer veldig, veldig snart.
Stikk innom Anne Britt og bloggen hennes og ta en titt:
Kontrastbloggen

Ha en flott fredag, kjære alle lesere! - og tusen takk for besøket og vinen, Anne Britt!

torsdag 8. august 2013

Bloggerbesøk

   Sto opp tidlig, ville bake en kake - en skikkelig bærkake. Derfor gjorde jeg unna bærplukkingen i går, og om noen strakser skal kaka stå på bordet.
Jeg får nemlig besøk om noen få timer, et helt spesielt besøk! Et besøk av en av dere bloggere!
Det blir spennende, og veldig spesielt, kjenner jeg. Hun er ikke en "hvilken som helst blogger". (uten å undervurdere noen) Hun og jeg er nemlig i familie - men vi har aldri møtt hverandre.
   Men om noen få timer kommer hun og mannen - og jeg gleder meg.
 
    Det er flere ting som er spesielt med henne og meg...  
Min oldefar er hennes bestefar. Men ingen i min familie visste om henne eller hennes mor...
Min oldefar fortalte nemlig aldri at han hadde et barn på en annen kant av landet... men det kom for en dag for noen år tilbake. (da var han død for lengst)
   Og ikke nok med det... Så viser det seg at hun og jeg er begge spesialpedagoger og begge to har gitt ut bøker på samme forlag!...
 
   I morgen skal jeg legge ut linken til bloggen hennes... Et lite hint er at hun skriver fantastisk flotte dikt...

mandag 5. august 2013

Drømmer du mye?

   Vi drømmer alle sammen, hver eneste natt. Mange husker ikke at de har drømt når de våkner, men jeg er heldigvis ikke en av dem. Underbevisstheten min må være opptatt av utrolig mye, for når jeg våkner husker jeg bruddstykker av flere drømmer...
   Siden jeg drømmer så mye har jeg nettopp gått til anskaffelse av en drømmebok. Og etter at jeg leste den fikk jeg litt mer innsikt i hva drømmer er. Veldig interessant.
Jeg har nå begynt å virkelig tenke etter hva jeg har drømt når jeg våkner... Og nå er det mye lettere å huske, etter at jeg leste denne boka.
   Det er akkurat som jeg befinner jeg meg i minst tre- fire forskjellige situasjoner hver natt. Ofte er det mye som skjer, mange mennesker - som regel fremmede - eller de ser annerledes ut enn de gjør i virkeligheten. Men alle situasjonene er tilsynelatende uavhengige av hverandre. Jeg tror allikevel at alle situasjonene prøver å si meg noe.
   Jeg synes drømmer er utrolig spennende og interessant. Underbevisstheten jobber når vi faller i søvn. Den bearbeider, tolker og analyserer... Ideer dukker opp, man kommer fram til et svar man har fundert på (utrykket "sove på det" - er det absolutt noe i) og man roer seg på ting.
Jeg tror også at man kan få beskjeder og hint om ting...

   Jeg har ikke tenkt å skrive ned noen drømmebok hver dag, som også er en del av opplegget rundt denne "drømmeboksen" jeg har anskaffet meg. Men innimellom - når jeg har helt spesielle drømmer, vil jeg nok skrive dem ned.
   Helt spesielle drømmer glemmer jeg ikke. Jeg husker ennå en drøm fra jeg var 10 år gammel. Det var en beskjed som ble gitt meg, og den sitter som spikret.
   De fleste drømmer er muligens bearbeidelse eller tolking av impulsene vi blir bombardert med i løpet av en dag (jobb, mennesker, lukter, lyder, musikk, tv, osv....) Mens andre drømmer er noe helt annet, og det er dem jeg er opptatt av.
  
   I natt drømte jeg blant annet at jeg kjørte i bil nedover en gate i sentrum. Det var mørkt, men snøfnugg så store som mandariner dalte i ett ned fra himmelen. Innimellom de gigantiske snufnuggene - som lignet litt på svære marsmallows - var det også vanlig snøfnugg. Men jeg husker jeg tenkte at hvis det fortsetter å snø snøfnugg på den størrelsen, så kommer vi raskt til å bli snødd ned...
Samtidig så tenkte jeg at angret på jeg hadde sagt ja til å være solist på et arrangement...

Virkeligheten: Ikke er det snø og vinter, og ikke har jeg tenkt å være solist noe som helst sted...

   Så hva denne drømmen kan bety, kan jeg jo prøve å analysere som best jeg kan (har ikke tenkt å bruke mye tid på den) - men jeg husker veldig godt følelsene og fargene i drømmen. Og det er fascinerende.
   Drømmer er også helt klart en kilde til skriveinspirasjon. Jeg husker blant annet at jeg ved en anledning sto fast i slutten på en novelle jeg holdt på å skrive. En natt drømte jeg hvordan jeg kunne gjøre slutten annerledes.
   Så... man burde ikke undervurdere den nattlige drømmen. Husk, den kan fortelle deg noe... viktig!

   Husker du mange av drømmene dine?

torsdag 1. august 2013

En setning kan bli til en hel novelle

   Juli er over. En fantastisk måned med sol og varme og deilige kvelder. Det kunne ikke vært en flottere måned, spør du meg... Jeg har kost meg masse med natur, blomster, bøker, mennesker og god mat og drikke.
   Men det har regnet så lite at bjørkeblad og rognebærblad ligger strødd rundt huset... Det ser ut som høsten tok innpass fort for de stakkars trærne som har fått så altfor lite vann i sommer, noe som trærne på disse kanter av landet ikke er vant med i det hele tatt.
Men alt annet ser ut til å ha klart seg bra. Jeg har vannet blomster mine godt. Og jeg har gjødslet dem. Derfor kommer også resultatene deretter. Herlig!
   Jeg har blitt vannet og gjødslet godt jeg også. Og fått god hvile. Dette har resultert i at jeg er i gang med å forme nye setninger, lar dem finne hverandre til de utgjør nye fortellinger jeg kan leve meg inn i.
   En av mine lærerkollegaer fortalte meg om sin demente og syke mor før sommerferien, og det var et eller annet hun sa som jeg ikke fikk ut av hodet. En liten setning, bare... Man kan få sagt og utrettet utrolig mye med få ord... De bærende ordene i setningen var "gode opplevelser". Ikke noe revolusjonerende i det hele tatt, men jeg visste at den setningen måtte jeg spinne rundt.
   I forgårs var tiden inne. Da tok jeg fram setningen jeg hadde i hodet mitt og begynte å skrive på en novelle. Jeg skrev og skrev, og i går fortsatte jeg å skrive og skrive... til jeg var ferdig.
   Novellen er nå oversendt til et ukeblad og jeg er mektig spent på hva de sier. Det er jeg alltid. Selv om jeg har fått solgt en del noveller til ukeblader, så sier de absolutt ikke alltid nei.
De kan for eksempel gi meg tilbakemelding om at novellen er for trist.. at den er innen dramasjangeren og da vil de ikke ha den. Eller at den er verken krim eller kjærlighet...
   Nå gleder jeg meg til å ta fatt på neste novelle.

Ønsker dere alle en strålende fin august måned!

søndag 28. juli 2013

Ting er ikke alltid slik det ser ut til...

   Alle som beveger seg inn på min terrasse, snakker jeg godt med og til. Nå tenker jeg ikke bare på mennesker, men også på de firbente og på mine bevingede venner... Jeg er veldig glad i katter, og stadig dukker en fremmed katt opp på verandaen min som jeg godsnakker og koser litt med. Mat gir jeg dem ikke lenger, for da går de aldri igjen...
 
   Da jeg kom ut på terrassen her en morgen lå den sorte katten som besøkte meg tidlig på sommeren i solhjørnet på terrassen. Den ble som smør da jeg kosesnakket med den og den brettet seg ut på ryggen og nærmest ba om jeg skulle klappe litt på den. Noe jeg gjorde lenge og vel.
  Etter en liten stund gikk jeg inn i huset, og det var da jeg hørte en svare leven ute. Jeg husker jeg tenkte at, neiiii, nå hopper den etter småfuglene mine... Men jeg skal si jeg fikk meg litt av en overraskelse da jeg så at katten satt med en hel skjære i munnen!! Da var det slutt på kosepraten fra min side! Jeg kjeftet og oiet meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde til og med å kjeppjage den, men neida, den bare satt der og så på meg med munnen full av skjære.
   Den så på meg med øyne som sa: Men dette gjorde jeg jo for deg... Er du ikke stolt av meg? Var jeg ikke flink?
Men jeg enset det ikke, bare fortsatte å kjefte, og jeg sa at forsvinner du ikke nå, så henter jeg kamera! (for en trussel!) Jeg løp inn i huset, og da jeg kom tilbake, hadde den ikke rikket seg en millimeter. Den rikket seg ikke, bare stirret på meg og lot seg villig bli tatt bilde av med den livløse kroppen i munnen.
  Først da jeg senket kameraet, knep den øynene sammen, åpnet munnen og lot skjæra flakse hylende av gårde! Fuglen levde!! Det hadde jeg aldri trodd...
  Og katten skulte på meg... skjønte ikke hvorfor jeg skulle bære meg sånn... Jeg som hadde kost med den og "kattepratet" bare minutter i forveien...
  Den ville ikke drepe, bare vise meg hvor flink jeger den kunne være...
  
   Kommunikasjon er jammen meg ikke lett....
 

torsdag 11. juli 2013

Solskinn


"De fleste av livets skygger skyldes at vi selv står i veien for vårt eget solskinn," sa en klok sjel. Det er så sant, så sant, tenker jeg...
Vi er ofte så overskygget av egne dystre tanker, er misfornøyde med så mye ved oss selv, at vi ser ikke solen foran oss.

De siste ukene har lært meg så utrolig mye... om livet, om hvor vakker overgangen til døden kan være - ut i fra hva vi levende kan observere og ta inn over oss, vel og merke... Om menneskene rundt, om nære relasjoner, om familie, om sykehuspersonale, om primærbehov, om det som virkelig er viktig her i livet.
  
Noe av det som blir stående som et aha for meg - er at når et menneske er i ferd med å forlate dette livet, så blir plutselig tankene til de pårørende og også til den døende som en sil... Alt unødvendig, alle bagateller, alle ubetydelige problemer... blir liggende igjen i silen, og det som virkelig betyr noe faller ned i den vakre skålen...
Og blir satt ord på.
 
Det eneste som betyr noe er man har fred og ro og kjærlighet... At gode ting blir snakket om og formidlet... At vonde ting blir begravd, og aller helst aldri mer tatt frem. (sånn er det dessverre ikke alltid)

Fyller man hjertet med godhet, gir det en helbredende effekt til hele kroppen. Og godhet og smil smitter også til omgivelsene. Det er vel den eneste form for smitte - man tar gladelig i mot.

Ikke stå i skyggen - nyt solen!
 
 





onsdag 10. juli 2013

Siste hilsen

   Vi våknet til solstråler inn vinduet. Selvfølgelig skulle det være sol denne dagen. Jeg var aldri i tvil.
Sortkledde kjørte vi ned til krematoriet. Men et lite tovet hjerte lyste på brystet mitt. Mormor likte fargen rød, og det andre tovede hjertet jeg hadde laget, hadde hun jo på brystet helt til siste åndedrag...
  
Programmet vi fikk utdelt da vi stille gikk inn i kapellet, bar bildet ovenfor... Så nært, så personlig, og så inderlig godt...
  Mens man ventet på at seremonien skulle starte, ble det spilt nydelige melodier fra pianoet... Engler i snøen, Adjø, Idas sommervise...
 Den hvite, vakre kisten var fylt med røde og hvite roser fra barn og svigerbarn. Foran lå nydelige hjerter fylt med røde roser fra barnebarn og oldebarn. Samt flere andre blomster rundt om... Alt var ubeskrivelig vakkert...
  Og da min tre år eldre tante satte i gang å synge - sammen med en venninne - ja, da var det vanskelig å beholde fatningen, og tårene borte. Hun sang med sin klokkeklare røst så det runget i kapellet. Det var så nydelig, og så sterkt... Det å klare og gjøre det i sin mors begravelse, var virkelig beundringsverdig...
   Nydelige minneord ble sagt av presten, og da han sa at han ga ordet til det eldste barnebarnet, hamret hjertet mitt som aldri før... Jeg dro pusten dypt, grep briller og manus og entret podiet. Jeg skulle klare det - for mormors skyld.

   Da jeg tittet ut over forsamlingen ble jeg temmelig forskrekket over å se hvor mange mennesker som hadde kommet. Det var ikke få... Men jeg dvelte ikke mer ved det.
  Jeg satt i gang med å formidle mine ord til henne... "Livet består av uendelig mange øyeblikk. Og noen øyeblikk blir stående som udødelige, de blir ikke glemt. Jeg vil gjerne nå få dele noen av de flotteste øyeblikkene jeg opplevde med deg på slutten av ditt liv...."
 
Jeg var redd stemmen skulle briste, men jeg klarte meg. Jeg fikk til det jeg hadde håpet på, jeg fikk sagt det jeg hadde på  hjertet.
Da jeg var ferdig satte jeg meg stille ned igjen, sang med på en felles sang - og nøt den neste flotte solosangen til min tante...
  Så kom prekenen, jordpåkastelsen, opplesning av blomsterkransene... og så ble kisten båret ut i solen av seks barnebarn. Og kisten ble kjørt avgårde...

   Det hadde vært en aldeles vakker ramme rundt min mormors bortgang. En gammel og helt fremmed mann for meg, kom bort til meg, tok meg i hånden og sa: "Jeg har vært i mange begravelser, men denne var den flotteste begravelsen jeg har vært i." Kona hans sto ved siden av og sa: "Og jeg er helt enig med ham!"
 
   Det ble en veldig nær, personlig og vakker bisettelse. Og når det blir personlig, så kan det ikke bli annet enn flott og vakkert. Men alle ordene og tilbakemeldingene etterpå fra folk, gjorde godt. For alle.
  
Jeg tror mormor var rørt og stolt og fornøyd, der hun befant seg...