fredag 5. februar 2010

Om å ligge nede...

Jeg hadde måket metervis med snø, det var det siste jeg gjorde, før jeg la meg. Da var det midnatt. Jeg var så sliten at jeg visste nesten ikke å gå opp trappa. Men jeg tok ikke tegnene. Da jeg stod opp onsdagsmorgen, og skulle ta fatt på en ny arbeidsdag, var det like mye snø i innkjørselen, så jeg fikk bare ta beina fatt til jobben (veien er ikke lang)
Jeg gikk i snø til oppover leggene, for det var ikke måkt på gangstien. Det føltes som jeg gikk i kvikksand, og at jeg aldri kom fram. Men jeg skjønte det fremdeles ikke. Da jeg kom på jobb, gjorde jeg det jeg pleier å gjøre, før jeg satte meg ved arbeidspulten min.
En kollega så på meg og spurte hvordan jeg hadde det. Da kom tårene. Jeg skjønte det fremdeles ikke. Den ene etter den andre kom og ba meg gå hjem. Jeg var sliten, sa de.
Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Tok med meg tingene mine og gikk hjem. Uten at jeg skjønte, uten at jeg visste, gråt jeg hele veien hjem.
Jeg ringte legen, og de tok tegnene, og ba meg kom fire timer senere.
Jeg la meg til å sove, og jeg drømte...

Jeg drømte at jeg skulle fylle opp tanken på bilen min... Men jeg stod og fylte bensin, - det skulle jo være diesel! Jeg ble helt fra meg, og spurte alle rundt meg om jeg fikk startet bilen nå. Alle var i tvil, men ingen ville ta noen avgjørelse for meg.

Da jeg våknet, skjønte jeg det. Tanken min, kroppen min, hodet mitt, har blitt fylt opp med alt for mye rart over lengre tid. Jeg funker ikke lenger.

Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg klarte å komme meg til legen. Først måtte jeg måke i en halv time, og det føltes som jeg var i ferd med å grave min egen grav... så kjørte jeg avgårde.
Da jeg kom inn til legen - en lege jeg aldri hadde sett før, for min lege var syk - begynte jeg bare å gråte, og hun sa etter tre minutter -

"Du er i ferd med å møte veggen..."
"Nå skal du gå hjem og ikke tenke jobb på to uker."
Jeg kjente at jeg gråt av lettelse for at en fagperson sa dette til meg.
Jeg dro hjem, og den verste migrenen kom samtidig og tok meg. Det måtte jo skje...

Jeg skal reise meg igjen. Jeg skal! Men jeg klarer ikke ennå.
Jeg har jobbet med for mye - for lenge - nå har jeg intet mer å gi...
Jeg trenger påfyll. Og hvile...

15 kommentarer:

  1. Åhh min lille gode venn, skulle ønske jeg var hos deg nå, Da skulle jeg tatt deg i armene mine og gitt deg det jeg kunne av trygghet og hvile.
    Håper du har noen i nærheten din som du kan hjelpe deg nå.
    Håper du får klarnet tankene dine og får det du trenger av hvile og påfyll!
    Og reise deg igjen - det VET jeg at du klarer!

    Sender deg litervis med påfyllsklemmer!
    Glad i deg.

    SvarSlett
  2. Kjenner meg meget godt igjen... :-( Av og til glemmer man nesten å puste! God bedring! Klem

    SvarSlett
  3. Sender deg noen liter med energi! Jeg kjenner meg helt igjen. En tar ikke signalene før det er for sent. Nå må du bare hvile deg. Vær snill mot deg selv og pust langsomt.Ikke tenk på annet enn deg selv. Du blir bra igjen, men når du har kjørt deg så langt, tar det tid..! Og som du har vært inne på før, du må nok ta noen grep. Ingen kan brenne sitt lys i begge ender. Stor trøsteklem fra meg.

    SvarSlett
  4. Kjære deg, det var ikke så koselig å høre, men det er faktisk sånn som kan skje, noen og enhver. Ta deg fri fra alt en stund,slapp av lit, og jeg er sikker på at du kommer sterkere tilbake. Kan nok godt ta en stund, men ta tiden for deg. Tenker på deg og ønsker deg alt godt:)

    SvarSlett
  5. Så tøft dette må være .. men du klarer å komme deg opp igjen .. du må bare ta den tiden du trenger for å klare det. Du har jo bare gitt og gitt i lange tider nå .. ikke rart du har gått tom ..

    Sender deg mange positive og varmende tanker - ta det med ro - gjør det DU har lyst til - fyll opp - før du tar stilling til hva du skal gjøre videre .. Ha ei fredfylt helg - klemmer!

    SvarSlett
  6. Nå må du bare slappe av og tenke på deg selv.
    Gjør bare ting som er bra for deg.
    Du kommer deg nok garantert på bena.
    En stoor god bedring klem til deg.

    SvarSlett
  7. Tror det er mange som føler det slik, det er kanskje ikke noen trøst, men noe å tenke på. Hardt arbeidspress. Man skal være så mye; god mor, kone, kollega, venn, skapende, kreativ mm, så sier det stopp en gang i blant.Skremmende mye press, ofte uten at vi ser det, eller tenker på varslene som kommer når det blir for mye Ta tiden til hjelp, og kos deg med det du liker og ikke det du må :-)
    God bedring til deg, håper du får en avslappende og koselig helg.

    SvarSlett
  8. Hei du. Fikk lyst til å sende deg noen ord. Var selv sykmeldt 2 mnd i fjor sommer pga utbrenthet. Fortsatt har jeg dager hvor jeg ligger rett ut. Slitsomt og frustrerende. Kan tenke meg at også du er ei samvittighetsfull dame som ordner og greier, og som kanskje ikke føler at kroppen vil være med på det du selv vil. Vi prøver litt til og litt til. Jo du. Problemene ser jeg nå, men det er ikke like lett å gjøre noe med det. Min stor frustrasjon er at jeg ikke vet hvordan jeg skal komme meg skikkelig opp att. Går på spenst ca en dag pr. uke og går småturer. Blitt nervøs og urolig av det hele. Og det blir en ennå mer frustrert over. Men vi får daglig innbille oss at alt er positivt. Glede oss over alt som er bra og kvele dårlige tanker. Godt vi har fått lysere dager. Våren kommer snart. Imens får vi ta dagene som de faller seg. Prøv å gå en tur, men ellers bare akseptere at vi må ta tiden til hjelp-) Klem og god bedring!!

    SvarSlett
  9. Dette var ikke noe hyggelig å lese. Ta tiden til hjelp og tenk bare på deg selv. Vet at det kan være vanskelig. God bedring til deg. Klem Mona

    SvarSlett
  10. Stakkars kjære deg! Dette var ikke kjekt å høre. Nå må du ta tida til hjelp, slappe godt av og få fylt på med energi igjen.
    Sender deg gode tanker, energi og en stor varm klem! Pass godt på deg selv nå, Liv Hege.
    Ønsker deg en avslappende og fin helg - og måtte snøen forte seg å smelte!!
    Klem fra Lunalu

    SvarSlett
  11. Slettes ikke noe morro å havne i en sånn situasjon.Nå må du ta tiden til hjelp og roe deg ned ,få slappet av masse.Ønsker deg riktig God bedring,klem Sissel

    SvarSlett
  12. Nå skal du høre på legen og ikke minst på kroppen din!!
    Varm klem og mange tanker

    SvarSlett
  13. Det er gjerne de menneskene som er mest samvittighetsfulle og med flest ambisjoner som møter veggen først. Det er strikken som tøyes for langt. Nå er det altså tid for å ikke ha dårlig samvittighet for noe og ikke ha andre ambisjoner enn å bare slappe av, sløve og ta det med ro. Så nyt dagen!

    SvarSlett
  14. Hvor er det godt, at vores krop kan råbe op, når vi ikke hører dens signaler! Godt, at vi bliver tvungne til at stoppe i tide. Tag al den tid, du har brug for. Hvis jeg var din nabo, ville jeg komme ind til dig og lytte lidt og servere lidt varm te her i kulden. Så modtag venligst her min virtuelle varme kop te, Liv Hege. God bedring og prøv at nyde at mærke dig selv uden at skulle gøre alt muligt. Knus

    SvarSlett
  15. Hei, titter innom igjen. Hvordan går det med deg? Tenker på deg.

    SvarSlett