tirsdag 26. januar 2010

Om å tørre og satse...

Jeg er inne i en tenkeboks... tenke, tenke, tenke... Det er noe med å kunne følge det hjertet sier... det sjelen sier at jeg skal gjøre...

Hver dag går de flest av oss på jobb. Vi gjør et godt stykke arbeid hver eneste dag. Vi får vår faste månedslønn, og vi er stort sett fornøyde med det. Men hvor lenge?
Når tingene man gjør plustelig ikke er morsomme, spennende og utfordrende lenger... Når arbeidsoppgaver til tider føles meningsløse, tunge og energitappende... Er man da fremdeles der man skal være? Eller skal man bare slå seg til ro og tenke at det går opp og ned her i livet. At sånn er det for alle...
Selv om man har tatt et yrkesvalg en gang i tiden. Tatt en utdannelse. Kanskje også videreutdannet seg... så er det ikke dermed sagt at man vil trives i samme bransjen fra den gang og til man går av med pensjon...
Jeg beundrer stort de som tør å satse. De som tør å følge sitt hjerte og sine egne drømmer. De som ikke lar andres pessimistiske pekefinger berøre dem. De som tør å hoppe av karusellen og sette seg på sin egen lille karusell. De som virkelig tør å tenke at de ikke noen gang skal angre på tingene de ikke gjorde...

Er det noen der ute som har tort? Som har sagt opp sin faste, trygge jobb - for å følge drømmen
i sitt hjerte? Følge kallet, om man vil...
Selv om pengene blir færre, så kan gledene allikevel bli større. Det er mange måter å være rik på...
Dette er bare tanker.... enn så lenge...

16 kommentarer:

  1. Heisann Liv Hege.
    Jeg valgte å ta det skrittet å si opp en trygg fast jobb med god inntekt - en jobb i oljen.
    Satset på mitt eget, angrer ikke et sekund, selv om det til tider har vært tøft.
    Fant ut at det var NÅ eller aldri!

    Klem fra Helen

    SvarSlett
  2. Ja, det gjorde du jo!!! Tusen takk for at du deler erfaringene dine! :-)

    SvarSlett
  3. Jeg er også stor beundrer av de som tør dette. Det er vel slik at mange ikke tør det - på grunn av alle forpliktelsene - økonomiske spesielt. Den jobben jeg har hatt - har stort sett bare tappet meg for energi og med en sjef som elsket å vise krefter .. og jeg som misliker mennesker som oppfører seg slik. Det måtte bare bli en konflikt. Heldigvis slipper jeg å forholde meg til henne nå. Etter å ha vært sykemeldt lenge - "mistet" jeg tilknytningen til den enheten - og står nå som overtallig. Det blir vel avgjort i løpet av våren - om de fortsatt vil la meg være ansatt eller om de sier meg opp. Akkurat det kan være både positivt og negativt. Negativt fordi det er tross alt en viss trygghet med å være ansatt et sted. Positivt fordi jeg egentlig ikke ønsker å gå tilbake til den arbeidsplassen. Så nå er det bare å vente.

    Ha en fin torsdagskveld - klem!

    SvarSlett
  4. Takk til deg også Torilpia, for at du deler! Kanskje det er nettopp nå du også har sjansen til å gjøre det du VIRKELIG vil...

    SvarSlett
  5. Jeg har vel ikke vært så tøff, men har forlatt en fast jobb for å ta vikariat på det stedet jeg bor, i samme bransje, men annet fagfelt, for å være nærmere ungene da jeg ble skilt. Ellers beundrer jeg de som flytter til en øy, lever med naturen, følger kallet... lytter til sin indre stemme. Jeg har i og for seg nettopp gjort noe av dette... Jeg har utsatt et stort bryllup (mitt) og forventningene til det, fordi jeg følte at jeg var ikke der... Alle tenkte mye, frisøren om håret, venninnene om kjolene... og jeg ble mer og mer matt... Brudekjolen henger hjemme og jeg skal nok bruke den, men kanskje bare sammen med noen få og min kjære, kanskje på en strand, i ei sjømannskirke, hvem vet... Jeg føler fred inni meg med det. DET var min lille ferske historie..
    Klemmer og lykke til med ditt og dine tanker.. Jeg følger med videre :)

    SvarSlett
  6. Ungene bor hos meg, altså, men jeg ville være nære for å være tilgjengelig om de skulle til tannlegen, trengte en tier til lunch, trengte å stikke innom jobben.. ja... :)

    SvarSlett
  7. En stor tankevekker du deler med deg her, Nanni! Setter veldig stor pris på at du lar andre få innblikk i dine tanker - og erfaringer. Skriver mer på bloggen din. Klem!

    SvarSlett
  8. Hei!
    Vil bare si at jeg liker bloggen din. Jeg titter stadig innom og finner mye interressant blogging.
    Kjenner meg veldig igjen i mye.
    Berit

    SvarSlett
  9. Takk til deg også, Berit... Slike tilbakemeldinger varmer veldig... :-)

    SvarSlett
  10. Har lest dette, og så har jeg tenkt. Jeg syns det er flott når folk tør å hoppe av og dra på jordomseiling o.l Selv har jeg aldri vært så modig. Men ønsker man noe veldig sterkt, skal man vel følge sitt hjerte. Du kan kanskje ta permisjon et år for å prøve noe annet? Det er i alle fall ikke meningen at man skal være utslitt og lei, da kaster man bort evnene sine. Håper du får klarhet i det du vil og satser på det. Klem fra meg.

    SvarSlett
  11. Jeg er hoppet ud i en tilværelse som psykoterapeut, fordi det er min drøm. Og jeg vil gerne, når jeg engang sidder i min gyngestol og rokker, kunne tænke tilbage på, at jeg i hvert fald prøvede at virkeliggøre min drøm. Endnu ved jeg ikke, hvordan det kommer til at gå, og tilværelsen føles da indimellem farlig. Der skal noget til for at undvære det faste trygge job, hvor lønsedlen hver måned kommer til én. Men omvendt har jeg også kedet mig i kontorjob i mange år, og det er heller ikke interessant. At vælge sine drømme giver sommerfugle i maven. Angsten og lysten følges ad altid i livet, og jeg tror, det er vigtigt at prøve at skabe balance mellem de to. Som det gode gamle citat siger: "At vove er at miste fodfæste for en stund. Ikke at vove er at miste sig selv" (Søren Kierkegaard).

    SvarSlett
  12. Hei gode Liv Hege!
    Ja, her berører du noe som jeg tror mange, mange sliter med - dette å satse...! Jeg innrømmer glatt at jeg er blant de som har "gått seg litt fast". Jeg har en jobb som er helt grei, jeg har hyggelige kolleger, og en lønn som også er ok, men drømmen er å gjøre noe helt annet.... Du spurte meg jo i kommentaren din, om jeg jobbet med interiør, og det gjør jeg da altså ikke - MEN, skulle gjerne ha gjort det... Akk, så er det dette trygge, en vet hva en har, men ikke hva man får osv... Så - enn så lenge nøyer jeg med drømmene, og så får vi se hva fremtiden bringer...

    Ha en flotters dag videre!

    Klemmer fra Hildegunn

    SvarSlett
  13. Har tittet litt i bloggen din, og ser at vi tydeligvis har mye til felles... ;-) Håper det er greit at jeg legger meg til som følger, for her vil jeg gjerne lese mer, når roen kommer over meg... :-)
    Sliter med samme dilemma, men hos meg begynner det å tvinge seg fram...

    SvarSlett
  14. Tusen takk til dere også, Anne Britt, Alice, Hildegunn og Heidi for deres tanker og refleksjoner! Det er alltid spennende å høre andres synspunkt på drømmene sine...

    SvarSlett
  15. Jeg har gjort det...jeg tegnet og bygget min egen karusell...jeg jobbet med karusellen sent og tidlig, tidlig og sent. Jeg tenkte og tenkte og tenkte- og tenkte litt til....til slutt tenkte jeg at skulle jeg gjøre dette- så måtte det bli nå. Så jeg plugget inn støpselet og karusellen startet sakte... Den store forskjellen fra å sitte på karusellen til å kjøre din egen- er at når du sitter på så vet du hele tiden hva som kommer- når du kjører din egen må du innimellom smøre litt, så må du pusse og stelle den, kanskje må den males og vises fram på nytt- men, den er MIN karusell og jeg nyter hver dag jeg kan kjøre den..:)))

    Litt spenning i hverdagen må man ha, og jeg trøstet meg med at om dette ble fiasko så er det alltids arbeid å få for den som virkelig ønsker det. Den som bekymret seg mest var mamma, som slett ikke kunne sove på flere netter da hun fikk vite at jeg skulle si opp en fast, godt betalt jobb- for å starte med noe eget- uten å i det hele tatt kunne vite om dette var noe en kunne leve av...;))

    Det som bekymrer meg innimellom, er de periodene når jeg ikke har langsiktige kontrakter, og når jeg må pusse og pusse på karusellen i håp om at noen vil kjøre mange runder med den- da er det jeg tenker at det var VELDIG enkelt og forutsigbart å være lønnsmottaker.....men jeg har det bedre nå...))

    - anne -

    SvarSlett
  16. Tusen takk til deg, Anne, for at du deler dine erfaringer med meg (og andre) Det er slike mennesker som deg som jeg beundrer stort...

    SvarSlett