Totalt antall sidevisninger

torsdag 14. august 2014

Christiania -Fristaden i København

... Å tre inn i en verden som ikke er min, føltes rart. Som om jeg beveget meg i en film fra en annen tid, et annet sted... Christiania. En egen, liten verden midt i en "vanlig verden"...
   Vi var en gjeng fra jobben som tråkket inn på denne arenaen. Fordi vi var nysgjerrige. Vi så, vi luktet, vi senset. Særlig jeg, da...
Jeg så de tykke hasjkakene som lå på bordene rundt omkring, kjente den søtlige hasjlukten som lå som en eim rundt området. Jeg så fargene, kreativiteten, blikkene og roen. Det fantes intet stress der. Alt var så rolig, så harmonisk på en måte. Det var fargerike innslag overalt. Bruksting, smykker og klær. Flotte kunstverk på vegger og bygninger. Det var meditasjonshus, barnehage, en stor scene, verksteder, barer og kafeer...
   Du fant alt på dette store, lille området. Det fascinerte meg. Og det fascinerte min kollega og venninne så mye, at hun slo seg ned blant noen av musikerne og sang med dem. Det gjorde intet om gitaren var falsk, at den manglet en streng... nei, musikkgleden var der. Og smilene var store.
   Jeg kjente at jeg kunne gått langs elven der i flere timer (hm... litt usikker nå... var det en elv, tro... Et stort vann, var det...) og tittet på alle kunstverkene, alle bygningene, alle plantene, alle folkeslagene...
   Men de andre jeg var sammen med, ble fort forsynte og "ville ut i EU igjen"... Så jeg ble med. Men det hører allikevel med til denne lille historien at vi dro tilbake samme kveld, og hørte på en konsert som fant sted der... Jeg så og jeg lyttet. Jeg snuste ufrivillig inn alle luktene og jeg drakk en dansk tuborg.
   Men til slutt måtte jeg bare kapitulere - det ble for hasjrøyk rundt meg. For mange unge som satt tett innpå med sine jointer og sløve blikk og hengende hoder. Hvor var gleden og roen deres, blitt av? For meg så ble det bare en masse tristhet som jeg tok innover meg. Det finnes garantert masse lykkelige mennesker i Christiania, men jeg følte sterkt at det også finnes mange skjebner, mange historier, mange bører å bære.
  Intet av dette var mitt. Men jeg fikk mine øyeblikk i denne fristaden. Jeg fikk lov til å titte innom. Jeg fikk lov til å observere og fundere...
   Vi er alle forskjellige, og vi velger forskjellig. Det er lov. Men jeg må få lov til å undre meg... særlig over disse barna som løp og skatet der inne... Hva skjer med dem, mon tro...

fredag 8. august 2014

Å reise

... Vi er stadig på reise. Enten vi fysisk skal hit og dit, men jeg tenker akkruat nå mest på vår indre reise; Alle de nattlige drømmene vi har (og jeg har mange - hver natt), alle de indre reisene vi tar gjennom hver dag - hele året... For ikke å snakke om alle historiene noen av oss lager og skriver.
 
   Hele tiden er vi på reise, og jeg slutter aldri å forundre meg over vårt indre liv. Hvor rikt det er, hvor fantastisk det hele er... Vi kan forestille oss hva som helst. Være hvor som helst. Gjøre hva som helst... Jeg er i en fysisk kropp, men jeg lever kanskje mest i mitt indre liv...
 
    Du kan lukke øynene, og på et blunk er du på det stedet du ønsker å være...
Men ikke bare det; hvis du for eksempel ser for deg en appelsin. Lukk øynene og se den for deg. Vær der med alle dine sanser. Så prøver du å ta på appelsinen... og du kjenner det "knudrete skallet", skrell den, lukt på den, dra inn den deilige appelsinlukten - og til slutt bryt av en  båt og smak på den...
Klarte du det? Det er bare helt fantastisk! Og sånn er det med alt - tror jeg... Se det for deg, og det er der.
  Og hva med drømmer man vil oppnå i virkeligheten? Jo, i følge loven om tiltrekning - så skjer det samme. Se det for deg, tro på det i hjerte, sjel og sinn, og det vil skje! Det du sender ut, får du tilbake. Universet er som en kopimaskin - det du sender - får du tilbake...
  Sender du bare klager og uffing og slit fra deg - får du det tilbake. Det er på en måte det du ber om, selv om du ikke er klar over det...
  Sender du derimot glede, takknemlighet og gode ønsker som du virkelig har tro på, får du det tilbake.
   Jeg har lest flere bøker om temaet, har levd etter det - og det virker... Men jeg vet også, at dette er vanskelig. For der jeg tviler på ting, så skjer det heller ikke noe... Da er det på en måte "tvilen" jeg har sendt ut... og ikke troen på det jeg vil skal skje...

   Noen elsker å reise. Reiser fra land til land, sted til sted. Opplever og nyter forskjellig klima, kulturer, språk og musikk.
    Noen reiser for å komme vekk fra noe, kanskje mest vekk fra seg selv... Da sier det seg selv at man står i sin egen stampe hele tiden...
   Andre reiser mens de ser på filmer eller på internett...
    Noen reiser og lever inderlig i musikkens toner...
    Noen reiser i sitt indre, skaper bilder, musikk og historier...

   Det er mange, uendelig mange måter å reise på. Det viktige er at man finner sin måte å reise på.
Selv elsker jeg å reise i tankenes verden... la tanken føre meg hit og dit... til det har blitt en historie ut av tankerekkene...

torsdag 7. august 2014

Høysensitiv

Ti tegn på at du er høysensitiv

    Etter å ha lest linken over, fikk jeg egentlig mange svar på ting jeg har lurt på, ved meg selv...
Fra jeg var liten, har jeg alltid følt meg annerledes enn alle andre. Jeg har alltid observert og følt og tatt inn... På godt og vondt. Jeg har kjent på alle slags følelser, også de som ikke er mine, nær sagt...
 
   I min tidlige ungdom, stengte meg inne på rommet mitt, skrev dagbøker i fleng og hadde brevvenner over hele verden. Det var en spennende verden, den gangen. Min måte å få et pusterom fra omverdenen på. Jeg ante ingenting om meditasjon og yoga, på det tidpsunktet. Ikke det at jeg driver med yoga, nå heller. Men litt meditasjon, er godt for min kropp, sinn og sjel.
   
   Det kan virke som jeg tar inn mer informasjon i en gitt situasjon, enn kanskje mange andre gjør...
Det har vært interessesant, slitsomt, tungt, energitappende... og litt vemodig.
   Etter en intens dag med mye "informasjon" og inntrykk, så er jeg sliten. Trives best med rolige omgivelser rundt meg. Elsker min lille hule med skriving og kreative utfoldelser...

   Jeg er utadvendt, men jeg blir "fort lei" av "mengden med mennesker". Jeg hater egentlig small talk og sladring  - da begynner det å prikke i huden min...
   Jeg liker å se og lytte, bruke sanser. Blir det mye skravling, og for meg "meningsløse ting" , sliter jeg. Jeg hater å gå rundt "å shoppe"... Det er for meg bortkastet tid og energi.
   Jeg kjøper det jeg skal, og ferdig med det...

    Men nå som jeg skal mange dager til København med jobben, må jeg bare ta en del forhåndsregler... Det blir sikkert mye shopping, skravling og "kaos".
Egentlig er jeg veldig spent på turen. Jeg vil observere, ta inn ny kunnskap og nytt påfyll. Jeg vil sitte på en utekafè med et glass hvitt eller en latte - og nyte lyden av de danske vokalene og det pulserende livet i Nyhavn...
   Jeg skal også få med meg to hele dagers dansk fagpåfyll. Det er jo derfor vi skal dit, og det blir spennende. Bare jeg får med meg det de sier... (dansken er ikke alltid like lett å forstå)


     Når det gjelder linken over, så fant jeg ut at jeg oppfyller alle de 10 punktene... så at jeg er høysensitiv, er ikke til å stikke under en stol. Men nå skjønner jeg så mye mer av meg selv, og det fikk meg til å senke skuldrene. Jeg skal lese boka jeg har kjøpt om emnet, etter hvert.

    Jeg føler meg aldri ensom. Har alltid noe å gjøre, fordype meg i, tenke på, reflektere over... Jeg er heldig, sånn.

    Noen andre som har det på samme måten?

Hvis det er noen som lurer, så skal jobben og jeg på foredrag med RAFAELCENTERET i København...