Mamma har ingen alder, mamma bare er!

    Mamma. Det lille ordet som kanskje er mest brukt av alle. Det ordet som er mest uttalt. Alle har et sterkt forhold til ordet - og ikke minst til personen bak. Mamma er det mennesket som fødte deg til denne jord. Mamma er kanskje den første personen som ga deg mat og som strøk deg over kinnet. Som skiftet på deg, som kjente varmen din. Hun har alltid vært der.
   Det finnes selvfølgelig mange som aldri har sett sin biologiske mamma eller som mistet henne da man var liten. Men mange av de som mistet sin mamma får en reservemamma etterhvert - som blir som mamma. Eller kanskje ikke.
    Mamma er liksom den som alltid er der. Den man kan støtte seg til, be om råd, få trøst, ringe til. Mamma er den som bryr seg. På et tidspunkt i livet synes man at hun bryr seg for mye, er irriterende og "gammeldags" - men dette hører også med i definisjonen av mamma, tenker jeg.
   Når man er liten betyr mamma alt, så vokser man til, blir selvstendig - og mamma er på et tidspunkt veldig unødvendig og irriterende. Hun bare hakker og maser og bryr seg... Men man vokser og modner mer - og følelser og behov og tanker endrer seg. Og mamma betyr på nytt mye.
  Man blir voksen, er midt i livet og kanskje halvgammel. Og mamma betyr fortsatt mye. Noen klipper aldri navlestrengen. Da har mamma fått for mye plass. Det er ikke så bra. Balansegang når det gjelder  mammainvasjonen i livet ditt - er viktig.
   Når mamma en dag blir borte, så opplever mange at hun fortsatt er der. Mamma er. I tanker, ord og gjerninger.
  Når jeg tenker på "begrepet mamma" og mamma... så slår det meg; Man tenker ikke mye på hvor gammel mamma er.. Mamma har ingen alder, hun bare er!

Et halvt århundre!

   Det føles unektelig litt rart. Jeg må ærlig innrømme det. Jeg er ikke lenger i 40-årene, nå er jeg halvveis til 100. Jeg er nå nærmere 60 enn 40... Du hildrande... Men jeg skal da ikke klage! Jeg føler meg ung, er frisk og "rask" - og trives veldig godt med livet!
Jeg har hatt venninnefest, blitt feiret på jobben i to dager, fått taler, gaver, enormt med hilsener. Og jammen fikk jeg ikke også litt spalteplass i avisa.
Litt familie kommer til lørdag, ellers roer tingene seg nå... og det føles også godt. 50... Det har liksom ikke helt gått opp for meg ennå.
   Jeg føler meg da ikke noe annerledes enn da jeg var 30... Bortsett fra at det ytre forfaller jo, da.... Men ellers, ellers har jeg da ikke forandret meg. Ja, bortsett fra at brillene må være innen rekkevidde konstant, da....  Men ellers, nei... Jo, kanskje... bortsett fra at jeg har fått mye mer erfaringer siden jeg var 30, da...  Men ellers, nei... Ja, og bortsett fra at jeg orker ikke fester ut i de små timer lenger.... Men ellers, merker jeg da ingen forandring... hi hi...
   Endring er det, men det er jo slik det er å leve. Endring er livet. Livet er i endring.
Så... grip dagen og lev saaakte! Det er da ingenting som haster!!

Min måned er her!

   November er over oss. Deilige november. Min måned. De fleste liker den ikke, men det gjør jeg. Jeg liker mørket, lyset, luften, fargene og at ting går litt mer rolig...
Akkurat nå bør jo alle som har dette strålende novemberværet like måneden... For måneden er ikke slik den vanligvis er - regntung og grå... Nei, utenfor her skinner solen, vinduet er åpent og livet smiler!
   Jeg nærmer meg en milepæl i livet, et nytt kapittel, og det føles rart - men også godt. Det er ingen selvfølge å våkne frisk og rask hver dag,  kunne gå og løpe, se og høre, for ikke å snakke om å gjøre det jeg selv vil... Jeg er ingen ungdom lenger, men jeg føler meg overhodet ikke gammel. Så langt der i fra. Og i kveld skal det markeres bitte litt - det runde tallet har ennå ikke kommet, det er dager igjen... Men det blir siste fest i 40-årene for meg i kveld. Og det må jo markeres - samtidig som det er et halvt århundre som blir takket for og vinket farvel til...
  Jeg husker den dagen jeg fylte 12 år, da var det kommet enormt med snø. Jeg hadde fått nye seleskinnsstøvler i bursdagspresang av mamma og pappa på morgenen. Jeg var kjempeglad for dem, men jeg husker ennå at jeg klarte nesten ikke å løfte beina i all snøen da jeg gikk til skolen...
 
   Å være novemberbarn er ganske bra - man kan bli velsignet med all slags vær på dagen sin.
Når det er sagt, så kjenner jeg at kreativiteten bobler for tiden, og jeg har mye å skrive om. Et magasin, nei, egentlig to magasiner venter på å høre fra meg og mine historier - og det er veldig moro å vite. Jeg kjenner at det er mange ord som vil ut nå - høsten gjør meg kreativ på mange måter. Men endelig har skrivingen banet seg vei hos meg - og jeg gleder meg til å forme setningene igjen...
Men nå skal jeg først nyte denne lørdagen!
God helg til dere alle!