Totalt antall sidevisninger

mandag 25. mai 2015

Litt historisk byvandring i egen by


   Med notisbok og penn bega jeg meg nedover gatene, mens vårsolen varmet, for å være med på den historiske byvandringen som skulle finne sted denne andre pinsedag. Jeg tenkte at det var på tide at jeg satt meg litt mer inn i den historiske tiden som Grev Gyldenløve skapte. Han som opprettet Larvik grevskap og grunnla Larvik by i 1671.
 
   En annen tanke var også å få med seg med litt historie for å kunne bruke kunnskapen i egne historier senere.
   Da jeg sto på fotballsletta mellom gamle Mesterfjellet skole og Herregården, så møtte det meg en svær gjeng med pensjonister. Ok, det kom noen få - ytterst få mennesker - som fremdeles var yrkesaktive.  Så man kan jo undre seg over hvor lite yngre folk ønsker å vite om historikken i byen vår ...
   Men det var artig å høre om "Steenhuset" Grev Gyldenløve bygde nettopp på det stedet hvor omvisningen startet. "Steenhuset" som skulle bli Gyldenløves private bolig, og som nesten rakk å bli ferdig. Men så begynte bygningen å slå sprekker for grunnen under huset ga etter.
Dette måtte visst nok ha vært en svær bygning, for stein fra dette "Steenhuset", ble siden benyttet til andre bygninger rundt om i byen, blant annet Hospitalet.
 
   Vi fikk en omvinsning som viste hvor tobakksfabrikken lå, (hvor det var stort forbruk av barnearbeid) og hvor Smittegården lå. Vi gikk ned til Skotta - og ingen vet hvor navnet Skotta egentlig stammer fra... Vi fikk høre om båtbygger Colin Archers og se hans hus, og vi så hvor båtene hans lå i opplag.
   Vi fikk se hvor Carl Nesjar hadde tenkt å sette opp Picassos Sylvette. Men det ble som kjent, aldri noe av, for det ble et svært rabalder pga. beliggenheten (Tollerodden).
Vi hørte litt om Herreklubben (hvor byens ledende menn vanket), og om James Archer som gjorde tennissporten kjent i 1890- årenen.
  Utenfor Farrishallen lå i sin tid Torstrand kirkegård, eller Fattiggården som det også ble kalt.
Da Farrishallen ble bygget i 1965 fant de mange rester etter folk som døde av Koleraepidemien.

   Så ... det var en spennende tur med en svær gjeng mennesker jeg ikke kjente. Jeg tror jeg aldri har vært på en tilstelning i min egen by - hvor jeg aldri har hilst på ett eneste menneske.

     Men bittelitt mer kunnskap fikk jeg. Så tusen takk til Per Nyhus, for hans formidling og kunnskap. Jeg skal kjøpe den kommende boka di!

søndag 24. mai 2015

Reading is breathing for my mind




   Jeg vil ha nytt lesestoff, men jeg vil ikke gå i bokhandelen denne gangen. Ikke på nettet, heller. Ikke en gang biblioteket frister akkurat nå.
   Nei, jeg går inn i bruktbutikken, beveger meg ned trappen og lar blikket gli mot alle bøkene som befinner seg der.
   Jeg drar inn pusten, kjenner en svak eim at tusenvis av historier som møter hjernen og sansene mine. Fingrene glir over de gamle bøkene, kjenner det kribler litt et eller annet sted inni meg. Jeg blir nesten litt ærbødig. Alle slags historier og fortellinger ligger der rett foran meg. Det er bare til å gripe fatt i dem, plukke dem med seg. Ta dem med hjem, åpne dem etter én etter én.
   Bare det å gå rundt langs reolene, titte på titlene, nappe ut en bok i ny og ne ... og vite at disse historiene vil ligge å vente på meg til jeg en dag slipper dem ut og inn i mitt sinn... det er en herlig følelse i seg selv.
  Den som leter, den finner ... for titt og ofte kan jeg finne en liten bokskatt eller to. Bøker som noen har lagt igjen i en bruktbutikk. Bøker som noen er "ferdige" med.
   Dette er bøker som igjen kan åpne en ny verden for meg. Bøker som kan gi meg nye opplevelser, ny innsikt, ny kunnskap ... Jeg rett og slett elsker stabler med uleste bøker. Gjerne leste. Godt leste bøker.

  Jeg undrer meg på hva folk vil tenke når de står med min kommende barnebok i hånden... Vil boka vekke nysgjerrighet og undring? Vil den besvare noen spørsmål man lurer på? Vil den roe folk ned? Vil den få folk til å le? Eller vil den havne i en bunke i en brukthandel et sted... slik at nye mennesker kan trykke den til sitt bryst en dag...
   Uansett; les det som gir deg noe! God bok!
 



lørdag 23. mai 2015

Ny barnebok fra mitt hode

 
HEIIII!!

    Her er jeg igjen etter en laaang bloggtørke. Men nå holder det! Jeg måtte bare trekke meg tilbake litt. Jeg er litt sånn. Blir veldig ivrig og engasjert i ting - men så må jeg ha pauser. Tenke og reflektere - og finne ut av hva jeg vil bruke tiden min til. Nå har jeg hatt pause helt siden i fjor - men nå er også det lange friminuttet over.
 
   Men jeg har ikke sittet på gjerdet og sovet, selv om jeg ikke har vært inne i bloggverdenen på en stund. Nei, jeg har blant annet skrevet noveller for ukeblader - da særlig ALLERS, og så har jeg jobbet med mitt siste manus - som er i handelen om et par uker.
"Boletta og himmelske mormor" heter boka - min splitter nye barnebok.
 
   Den er anderledes enn de andre barnebøkene jeg har skrevet. Om det kan bli en ny serie, gjenstår å se. Jeg leker litt med tanken, men det er kun en tanke, foreløpig. Det kommer jo an på om folk er villige til å kjøpe boka. Sånn er det bare.
 
   Boka berører temaet døden - fra flere vinklinger, kanskje. Men jeg har valgt å følge én vinkling - som mange ikke har stor tiltro til, vil jeg si  -... men dog - jeg tror det finnes mye mellom himmel og jord.

   Da min mormor lå på det siste - for to år siden - så sådde hun et korn i meg.
   "Skriver du ikke mer?" sa hun en dag da jeg satt ved sykehussengen hennes.
   "Jo, jeg er i gang med å skrive på en barnebok nå," svarte jeg.
  Jeg la merke til at hun ikke virket fornøyd med svaret mitt, men hun spurte ikke hva den handlet om.
Da jeg kom hjem, undret jeg meg over det jeg holdt på med å skrive - og jeg tok avgjørelsen der og da; jeg hadde ikke helt hjertet med meg på det jeg skrev. Konklusjonen ble tatt: jeg droppet hele manuset - og startet så smått på noe nytt. Det var noe heelt annet - som "bare kom til meg".
En spire var sådd.
 
   Neste gang jeg var på sykehusbesøk hos min mormor, hvisket jeg til henne. "Nå er jeg i ferd med å skrive noe nytt."
   Hun spurte heller ikke hva dette handlet om - men uttrykket hennes sa mer enn ord. Hun var fornøyd med det jeg holdt på med.
   Bare noen dager etter døde hun. Fra da av var hun med meg gjennom hele manuset.

   Så kan du velge å tro det - eller ikke. Uansett, boka mi er ment å berøre et tema ingen kommer utenom. Og du kan velge å tro hva du vil, når noen av dine kjære dør.
Og så handler den mye om følelser, barn-foreldre, vennskap og det å slite med ting.
 
   Det er ikke lett å leve. Men hvordan er det å være dø?