Snøbarnet

Sjelden har jeg lest en vakrere bok... Det føltes som om jeg drakk varm kakao med krem på, uten noen gang å bli forsynt... Det hendte jeg fikk vondt i magen, men lysten på mer, var der hele tiden...

Nå... etter å ha lukket boken, lest den siste siden, sitter jeg igjen med en sorg - allikevel ikke bare det - jeg føler at jeg har fått mer visdom, mer innsikt...

Du blir tatt med på en reise i Alaska i 1920- årene, du får oppleve vill natur og mye annet som vil ta pusten fra deg - gjennom vinter som sommer... Tårene vil renne, hjertet vil banke og gleden vil strømme... For en bok!!

Denne boka tror jeg er noe av det beste jeg har lest. Ord lar seg ikke så lett beskrive nå. Akkurat nå er jeg bare fylt av... alt...

"Snøbarnet" av Eowyn Ivy:

"Jack og Mabel har én stor sorg i livet - deres eneste barn var dødfødt.

I et forsøk på å begynne et helt nytt liv, flytter de fra Amerikas østkyst til Alaska for å rydde ny jord og vriste en gård ut av ødemarken. Arbeidet er hardt og den lange, mørke vinteren tar på. Men et nytt, gåtefullt bekjentskap blir etter hvert et lyspunkt i deres tilværelse: en liten jente dukker til stadighet opp i skogkanten nær gården. Hun er en sky skapning som alltid har følge med en rev. Med uendelig tålmodighet vinner de to hennes vennskap. Hvem er hun? Er jenta virkelig eller en eventyrskikkelse? Eller - slik de jordnære naboene mener - bare en hallusinasjon, skapt av de to ensomme menneskenes mørketidsdepresjon? For når våren kommer, blir hun borte ..."

Lytt til hjertet

Jeg var et lesende barn. Et tenkende barn. Faren min sa ofte til meg at jeg måtte slutte og gruble så... Var det det jeg gjorde? Grublet jeg? Jeg tror ikke det. Jeg undret meg. Undret meg over livet. Over små og store ting...

Fra jeg var liten, lurte jeg på hva det skulle bli ut av meg. Jeg som helst bare ville sitte innimellom mine bokstabler å bare lese og lese. Forsvinne inn i alle slags mulige verdener, og suge alt til meg med alle mine sanser. Jeg var nok et stille og tenkende barn...

Men man vokser til, og valg må taes. På en eller annen måte, ble bøker mer og mer stuet bort, og andre ting snek seg inn og tok plass. Jeg merket at jeg likte barn, hadde omsorsgevne, ville lære dem det som skulle til for å gi dem et godt grunnlag til å begynne på skolen.

Jeg utdannet meg til å bli førskolelærer. Allerede mens jeg jobbet det første året som nyutdannet, husker jeg så godt at tanken og følelsen slo ned i meg som en bombe en ettermiddag i min egen stue...

Det var noe jeg skulle drive med, noe jeg skulle jobbe med - noe som var en drivkraft i meg, noe som skulle gi energi og glede. Og det handlet ikke om den jobben jeg befant meg i... Men jeg visste ikke hva dette handlet om...

Jeg trivdes i førskolelæreryrket - så absolutt. Jeg jobbet i barnehage i mange år. Men etterhvert begynte noe å ta tilbake plassen sin. Det som var blitt skjøvet ut for mange år siden, trengte seg nå inn igjen - bare med ennå mer tynge og styrke. Ikke bare lesingen og bøkene ble sluppet inn i livet mitt igjen - men også skrivingen. Famlende historier ble skrevet ned på pc - og det gav enorm glede å kunne forstå at nå hadde jeg "all makt". Jeg kunne skrive om akkurat det som lå mitt hjerte nær... Etter mange år kom tanken til meg igjen - tanken og følelsen som slo ned i meg som en bombe den dagen på slutten av 80-tallet....

Det var skrivingen som var drivkraften min! Det var skrivingen som lå mitt hjerte nær...

Det tok tid før noe som helst "løsnet" for meg - men det brydde meg ikke så mye til å begynne med. Det var gleden jeg følte for hver historie jeg begynte på, for ikke å si hver historie jeg fullførte, - som gav en enorm tilfredstillelse. At jeg fikk avslag fra ukeblader og forlag gang på gang, var alltid et slag under beltestedet , men jeg gav meg ikke. Aldri...

Ikke det at jeg har så mye å vise til, men jeg er i gang, og jeg stortrives med å skape setninger som igjen blir til historier... Mine historier...

Min lille bibliografi så langt er:

Mikkel og Ekornia - 2007

Mikkel og låveskrinet - 2007

Mikkel og Auroras hemmelighet - 2008

Mikkel og Ekornia - en musikal - 2010

Mikkel og Aurora hjelper naturen - 2011

Oki, donki! Har du sett på maken - Foffa, han tar saken - 2011 (lydbok)

...og nå kommer jeg etterhvert med noe helt nytt, som jeg er fryktelig spent på.

Manus som ikke er skrevet for barn, og det er også på et nytt forlag. Jeg gleder meg både til samarbeidet som snart skjer, til prosessen fram mot utgivelse - og til boka blir sluppet...

... Så... "What is meant to be, will always find its way back into our lives"... Lytt til hjertet ditt. Det er nå du lever!

Italienske kvelder

...I går anbefalte jeg sterkt en bok fra det sørlige Europa - nemlig Kreta - eller Grekenland, som danskene sier. En fantastisk leseopplevelse. ("Øya")

I dag vil jeg anbefale en helt annen historie, også fra de sørligere breddegrader - men denne gangen fra det varme Italia.
For de av dere som liker det italienske, det eksotiske, det klingende språket... så er dette en bok som kan sterkt anbefales. Boken omhandler en mengde personer som aner intet om at de en dag skal få et forhold til hverandre på en eller annen måte...
Den omhandler dyp kjærlighet, lengsel etter kjærlighet, dyp sorg, masse håp, mye energi og driv i forhold til det menneskene i historien tror på... Og det som er så fascinerende, synes jeg,- er styrken som befinner seg i hvert enkelt menneske - uansett hvor håpløs situasjon eller tilstand de befinner seg i...

På 90-tallet var Maeve Binchy en av mine yndlingsforfattere - og nå har jeg nettopp lest ferdig "Italienske kvelder" av denne forfatteren.

Italienske kvelder:

"Et kveldskurs i italiensk bringer dem sammen.
Aidan - desillusjonert lærer som lever i et kjærlighetsløst ekteskap. 

Nora - som fulgte etter sin gifte, italienske elsker til Sicilia, men som nå er tilbake i Dublin. 

Connie - velstående, sofistikert, men med en omhyggelig skjult bakgrunn. 

Kathy - sjenert, uskyldig skolejente som en dag gjør en sjokkerende oppdagelse. 

Fiona - som går med t-skjorter med navn på ukedager og skulle ønske hun var vakker og selvsikker.
Elevene lærer mye mer enn de hadde regnet med, og innen de skal på den etterlengtede turen til Italia, har alles skjebner endret seg fullstendig."

Livets kontraster





I de siste dagene har jeg lest en fantastisk bok. Jeg vet at det er flere år siden boka kom, og jeg vet at den har fått fantastisk omtale, denne debutboka - men jeg bryr meg ikke så mye om å lese en bok akkurat i det den har blitt sluppet - eller akkurat når den er som mest i vinden... Jeg leser det jeg har lyst til, akkurat når jeg har lyst til det.

Siden jeg var så heldig å komme over denne boken på Mammutsalget - så var tiden inne til å lese denne nå.

Jeg ante faktisk ikke hva boka handlet om, så stor var overraskelsen da jeg skjønte at historien var lagt til KRETA. Jeg er meget fascinert av det landet, det tiltrekker meg veldig, og jeg ferierte der i fjor i sommer.

Jeg ble utrolig fascinert av hele den gripende historien, hvor alle nyansene i livet blir beskrevet.

Og Spinalonga - hvor mye av historien utspiller seg på - der hvor de spedalske ble plassert... griper meg stort.

Og om få måneder skal jeg besøke nettopp Spinalonga... Det blir vanvittig spennende å se stedet, restene av dette helt spesielle samfunnet, se menneskene for meg - samt å kjenne på energiene der.

Jeg gleder meg til å skrive om det i ettertid..

Handlingen i boka, Øya av Victoria Hislop:

"Alexis Fieldings mor, Sofia, har aldri fortalt noe om bakgrunnen sin. Alt hun vil si er at hun vokste opp i en landsby på Kreta før hun flyttet til London. Da Alexis bestemmer seg for å dra til Kreta, gir imidlertid Sofia henne et brev som hun ber henne overlevere til ei gammel venninne. Da hun ankommer landsbyen Pláka, oppdager Alexis at den ligger et steinkast fra den forlatte øya Spinalonga, ei øy som tidligere var bebodd av spedalske. Når hun møter Sofias venninne, Fortini, får hun høre historia om oldemora Eleni og døtrene hennes, og en familie som var hjemsøkt av tragedier, kriger og lidenskap. Dette er forfatterens debut"

Jeg er!

(Sakset fra "The Simple things in life" på FB.)

Disse to ordene har jeg tenkt mye på de siste to årene... JEG ER.... Etter å ha lest "The Secret" (loven om tiltrekning) og "Moseskoden" - så dukker disse to ordene opp igjen og igjen...

Tenk over det... Hver og en av oss er et lite univers i oss selv, - og vi kan bli og være akkurat det vi vil...
Det høres usannsynlig ut, tenker du kanskje... Men hvis du kunne være akkurat det du ville være - hva ønsket du deg, da? Tenk på det, fokuser på det.... Si at du er det...
For eksempel: Jeg er... frisk! Jeg er... lykkelig! Jeg er... fornøyd med meg selv... Jeg er takknemlig for livet jeg har... Eller hva det måtte være du ønsker deg i livet ditt...

Fokuser på det du vil at du skal være - selv om du ikke er det i dette øyeblikk.
Fokuser, la tanker og sinn bli ett. Tro det i hjertet ditt , jobb for det og si det høyt... om og om igjen...
Du vil se at det virker... Ganske magisk - men utrolig fascinerende...

Dette krever mye øvelse - veldig mye øvelse - for man må endre tankegangen på et vis... Men det er absolutt verdt å prøve... Jeg er!

Hva vil folk lese om?

(lånt fra Facebook)

... Livet er og blir en forunderlig reise. Fra den dagen vi blir født og fram til den dagen livet ender - skjer det et hav av hendelser... Så godt det er at vi ikke aner noe som helst om den reisen vi begir oss utpå. Hadde vi visst, så hadde antagelig de fleste av oss meldt pass allerede ved inngangen til livet.
Alle blir vi fylt med sorger og gleder - men noen opplever så mye mer av det mørke, uten at vi helt skjønner hvorfor...

Det livet lærer oss - eller det vi lærer av livet - er at vi blir hele tiden sterkere, blir mer hardhudet, og ofte takler vi sorgene og krisene på en overraskende god måte. Uten at vi er klar over det...
Jeg har ved flere anledninger i mitt liv, tittet tilbake på en dyp smerte, og tenkt... hvordan i alle dager klarte jeg å komme meg hel igjennom?

Vi har alle våre metoder på å takle det tunge og triste... Noen går turer, noen stenger seg inne, noen bruker musikk som terapi, noen skriver, noen må snakke seg igjennom tingene, noen må ha sterke medisiner, noen på ha faghjelp, - og noen blir innlagt fordi hverdagen lenger ikke er til å takle...

Livet er tøft. Livet er brutalt. Og livet er rett og slett ikke for amatører...

Jeg har skrevet drøssevis av noveller i mitt liv - og jeg har fått flest avslag. Sånn er det, og sånn skal det være. Men jeg undrer meg...
Jeg har skrevet et par -tre dramatiske noveller - som aldri har blitt antatt, fordi de er for "brutale på et vis"... Men akk og ve - det folk ikke aner - er at det faktisk er virkeligheten jeg beskriver. Min virkelighet (men det vet ingen)...
Så; virkeligheten kan altså være så tøff at den kan virke ikke-troverdig for fiksjonsansvarlige... Tankevekkende... Og jeg tror ikke at lesere bare vil ha happy endings eller "platte historier"... Eller kanskje jeg tar feil? Kanskje man ikke vil høre om virkeligheten, nettopp fordi den til tider er brutal - da vil man heller gjemme seg bort med "sukkersøte historier med kun en dæsj av sitronsmak"...
Er det sånn? Jeg undrer meg...

Påskenovelle på trykk

... For en tid tilbake, fikk jeg en utfordring, om jeg ville skrive en påskenovelle for Magic Magasin - Norges største alternative blad. Det å få en skriveutfordring i seg selv, er veldig stort for meg. Og det å få en skriveutfordring fra et stort magsin, er som å få en liten lottogevinst-følelse... (nå har jeg aldri vunnet i lotto, da...)
Jeg grep sjansen umiddelbart. Ingen betenkningstid.
Neste setning jeg skulle ta stilling til, var at jeg fikk få dager på meg til å skrive den... Ok, jeg tok den utfordringen også.... Da slapp jeg heller alt annet jeg hadde i hendene for en liten stund.
Temaet skulle være noe med påske. Ok, det måtte jeg vel også kunne klekke ut... Jeg kjente jo til bladet - har levert masse "Hverdagsmirkaler" dit,- ergo jeg vet hva leserne vil ha. Så... det kunne ikke være en helt vanlig novelle jeg kunne skrive. Men... jeg var ikke i tvil,- dette skulle jeg klare!
Men så kom neste mail. Novellen skulle være på x antall ord. Ooops! tenkte jeg... Det var færre ord enn en vanlig ukebladnovelle har. Hvordan skulle jeg få til å skrive noe som hang på greip på med så få ord...
Jeg lot ikke en gang tvilen få innpass - det ville jeg! Ergo; dette skulle jeg klare!

... Jeg sjenket meg kaffe i et av mine yndlingskrus (viktig, viktig når jeg skriver!hm...), tok fram et nytt word-dokument på pc`n og lukket øynene en liten stund.
Gleden og varmen kom... og jeg føler ofte -når jeg er i akkurat det moduset - at jeg "ikke er alene" - som om noen eller noe står på min venstre side og har stor tro på meg... "Heier meg fram, på en måte"...
Hun ligner ikke helt på tegningen jeg har klort ned over her... for jeg kan ikke se henne, men jeg har bare en sterk følelse av at det er en kvinnelig sjel fra den andre siden. Det var forøvrig "hun som var med meg" mens jeg skrev min fjerde Mikkelbok - i feberrus...

I hvert fall... Jeg hadde ingen anelse om hva hva jeg skulle skrive om, men da jeg satte fingrene på tastaturet, kastet et blikk ut av vinduet og så fuglen der ute... Ja, da slo temaet ned i meg som et lyn...

To kvelder tok det meg å skrive novelen - så var jeg ferdig. Og fornøyd. Det var heldigvis også Magic Magasin.

...Og om noen har lyst til å lese - finnes bladet i handelen over hele landet.
"Påskegleden" heter den...

God morgen, Norge!

Stillheten har rådet i meg... sånn er det noen ganger, og sånt skal man ta på alvor har jeg lært meg. Å få time hos legen 20  minutter etter at jeg ringte, er å bli tatt på alvor. Jeg takker og bukker for det. "Nå skal du ikke tenke jobb," sa hun. "Og du skal si til deg selv,- at uansett så er du god nok"... Hun så meg virkelig.

Jeg har latt stillheten råde, og gjør det fremdeles. Lysten og energien var ikke der til å gjøre noe... Jeg orket ikke en gang skrive - ikke engang blogge... Men det var jo derfor jeg trengte roen.  Roen som skal føre meg tilbake til meg selv. Jeg har nok en tendens til å bli veldig engasjert i ting, når jeg blir engasjert... Men jeg vil ikke en gang snuse på mørket jeg hilste på i 2010... Nope! 
Så nå skynder jeg meg langsomt videre... - og denne låten får meg til å smile... Virkelig! Så... god morgen, Norge! Og Sverige! Og Danmark!... Og god morgen til alle dere andre også.
Husk; lytt til signalene kroppen gir - den snakker til deg!

Fra langsom til energisk!

Når våren begynner å komme så burde jeg jo sprudle over av energi, men det har vært litt motsatt. Det har følt som jeg går litt i tung leire om dagen... engerien har ikke vært der den skal være. Og jeg har stått i stampe med skrivingen, har jeg følt...
Verken om morgenen eller om ettermiddagen har jeg hatt noe overskudd til å skrive. Jeg har kjent etter hva kroppen har sagt - og den har sagt; hvile...
Ok.. Livet har lært meg at jeg skal ta kroppens signaler på alvor, så da har jeg hvilt. Lest, slappet av... og hvilt.
Og i dag... slo migrenen til på jobb, og jeg måtte bare hjem og gjemme meg under dyna. Nei og nei...
Hvorfor det? tenkte jeg. Jeg som tenker så positivt nå, har det så bra i livet mitt, og fokuserer på skrivingen... Men så har jeg tenkt at jeg skriver ikke bra nok, jeg er ikke bra nok,- og det er jo ikke akkurat oppbyggelige tanker. Når det er sagt, så har jeg skrevet og stått på - helt til nå...

Men så skjedde det noe gledelig i ettermiddag...
Det bippet inn en mail fra et ukeblad. Ordlyden var at de ønsket veldig gjerne å kjøpe den siste novellen jeg sendte dem. Åååh! Lykke!! Det varmer og gleder enormt når noen setter pris på det jeg skriver - og vil ha det på trykk, eller gi det ut...

Så ringte det på døra og en kunde som jeg hadde skrevet sang for tidligere, stod der og ville ha nok en sang. Og det gleder like mye hver gang når noen vil at jeg skal skrive en sang for dem. Og når de kommer igjen så sier jo også det sitt...

Og så... bippet det inn nok en mail. En mail som jeg hadde ventet på... Jeg holdt nærmest pusten da jeg leste ordene, og da jeg åpnet vedlegget... Hva var svaret de gav meg??
Det var en mail fra et forlag. De svarte på et manus jeg hadde sendt dem... og svaret var ikke negativt! Jeg må jobbe og endre litt i teksten - slik forfattere ofte må gjøre før ting blir gitt ut - men jeg fikk JA! Jeg fikk JA til at det vil anta manuset mitt!
Jeg vil ikke si noe mer om hva slags manus eller hvilket forlag dette er  - ennå. Men det kommer, det kommer. Jeg gleder meg til prosessen videre - det blir sikkert krevende, men jeg elsker det!! Og plutselig fikk jeg mye mer energi her!
Plutselig så kjennes det som jeg nå får litt "lønn" for strevet...
Det blir helt klart en spennende vår...

Fredagen...

Fredagen er som en liten blomst i seg selv, tenker jeg.

Når øyne og kropp har våknet og rukket å innse at i dag er det bare noen timer på jobb, før helgen tilbyr en viss dose frihet... så er det en herlig følelse som brer seg.
Det er nå en gang noe spesielt med fredagen. Med fredda`n! Men det er også den dagen jeg er mest sliten når kvelden kommer. Når man endelig kan benytte sene kveldstimer, så faller gluggene ofte igjen på et tidspunkt som man egentlig ikke ønsker...
Som noen av dere kanskje vet, så ser jeg farger på tall, bokstaver, ukedager og en mengde ord.
Fredagen har den fineste fargen av alle ukedagene. Den er kremhvit.
Hver gang jeg tenker på ordet/begrepet fredag, så dukker altså ordet opp med denne herlige fargen på. Jeg får fornemmelser av frihet, rett og slett...
Og som selveste Henrik Ibsen sa: "Frihet gjør en kålorm selv til sommerfugl."
Nyt den kremhvite fredagen! Farg den med deres egne farger...

Lykken er et bitte lite bibliotek

Endelig! Mannen i huset er en handyman som ikke er vanskelig å be! Og nå har han snekret opp akkurat de hyllene jeg ønsket meg. Hyller under trappen - hyller hvor jeg kan ha en mengde bøker som har stått og ligget både her og der...
Barnebøker, ungdomsbøker, romaner, diktsamlinger, faglitteratur - og mine egne bøker... Alle får de nå lov til å stå samlet. Oversiktlig og veldig lett å finne fram til det jeg ønsker å lese.
Under trappen. Bøkene er ikke synlig før man står foran dem... Herlig!
Men nå skal det skrives. Jeg har gitt meg i kast med et  nytt prosjekt, så det blir spennende å se hvor dette kan ende hen. Voksenmanuset har jeg lagt litt på hylla en stund, og noveller leker jeg meg med. Men det er altså et barnebokmaus jeg har i tankene nå... ved siden av sangskriving, da... :-)
Nyt søndagen! :-) 

Bokbad med Linn Ullmann

 (Dette portrettbildet er sakset fra nettet)

(Og dette dårlige, mørke bildet knipset  jeg....)

... Det var et yrende folkehav av litteraturinteresserte mennesker som møtte meg, da jeg entret Larvik bibliotek i kveld. Jeg trodde jeg var tidlig ute, jeg, men nei...

"Litterære kjerringer" kalte bokbader Finn Stenstad oss... Så nå lærte jeg et nytt begrep i kveld! (han hadde visst tatt begrepet fra en annen person, men jeg husker jeg ikke hvem....)

Selveste Linn Ullmann stod på plakaten, og det var en særdeles frisk kveldstime, må jeg si!

Linn Ullmann gestikulerte og pratet med hele seg. Hun er et levende menneske, og langt i fra kjedelig. Hun har mye å fare med, har dyp innsikt og er oppriktig nysgjerrig på mennesker. Og hun er genuint opptatt av familien. "Familien er som et lite samfunn", sa hun.  I alle hennes bøker skriver hun om familien.

Hun fortalte om den siste boka si, "Det dyrebare", om det å være forfatter, og litt om det å være barn av kunsterforeldre.

Det var interessant å høre hvordan hun fortalte om oppbyggelsen av en bok. Om alle lappene, hele scenariet av et lappeteppe som ble gjort underveis av bokprosjektet.

Bokbader Finn Stenstad nevnte at det var få forfattere som klarte å veksle nåtid og fortid så godt som Ullmann her gjorde i sin femte bok. Han kalte det hele en vev... at han så henne for seg, sitte å veve alle disse trådene i hverandre. Dette var noe Ullmann likte å høre!

Hun beskrev hovedpersonene i boka - og sa at de var fiktive personer, men at hun levde seg fullt og helt inn i hver enkelt av dem, når hun skrev om dem. Hun måtte forstå dem.

Og så snakket hun litt om skrivesperre. Noe alle skrivende mennesker vet hva er! ;-)

Jeg har ikke fått lest boka hennes ennå, men den tid kommer nok!

Forlagets omtale av boka "Det dyrebare":

Forlagets omtale:

"Jon Dreyers liv er i ferd med å rakne. Det store litterære prosjektet hans skulle vært fullført for flere år siden. Han kjemper med skrivesperre og er stadig utro. Alt begynte, tenker han, da nitten år gamle Mille forsvant uten et spor, for så å bli funnet død to år senere. Jons kone, Siri Dreyer-Brodal, er en dreven kokk og restaurantinnehaver som har sine egne stridigheter å overkomme. Ikke bare er hun gift med en troløs mann, men hvordan skal hun forholde seg til den sterke og utrøstelige moren, Jenny Brodal, som bestemmer seg for å begynne å drikke igjen etter å ha vært tørrlagt i tjue år, akkurat i tide til den lenge planlagte 75-årsfeiringen? Og verken Jon eller Siri aner hvordan de skal håndtere den uforutsigbare og uregjerlige datteren, Alma. Milles forsvinning og uvissheten om hva som skjedde, preger alle som var berørt av henne. Gradvis avdekkes en historie om kjærlighet og grådighet, om hemmelige liv og smertefulle forbindelser.

Linn Ullmann har skrevet en besettende, beksvart og humoristisk roman om sorg og overlevelse, om en familie som blir offer for sine egne hemmeligheter og om en brutal forbrytelse - men også en fortelling om å fortelle: om hvordan liv diktes opp og om, igjen og igjen"

Mer mammutsalg!!

... Åh, jeg kunne ikke dy meg... etter å ha vært hos tannpleier i fritimene mine, måtte jeg bare innom bokhandelen igjen... og jammen tok jeg ikke med meg ennå fem bøker da jeg gikk ut døra igjen...
Jeg skjønte ut i fra de tilbakemeldingene som kom i går, at jeg hadde kjøpt flotte bøker. Håper jeg traff blink nå også...
Noen har jeg jo lest om - men altså ikke fått lest... Så nå er det mange bøker som ligger og venter på å bli lest. Av meg...
Men det er en del stoff som ligger og venter på å bli skrevet også... Av meg. Så fritidsproblemer har jeg ikke.
Og i morgen kveld drar jeg og overværer et spennende bokbad... :-) Og ute er det skikkelig VÅR!! Det er bare helt herlig om dagen... Det er bare til å nyte i fulle drag!! :-)

Mammutsalg!

Slutt på vinterferie og full jobb igjen... Sukk... Men gulroten i dag var at jeg hadde bestemt meg for å dra rett til byen etter jobb. Jeg måtte jo innom nærmeste bokhandel. Titte, myse, lukte og tenke... Det var massevis av bøker jeg hadde lyst på men akk... jeg må jo styre meg litt...
Men jeg fikk da rasket med meg både bok om fugler, dikt for barn og noen skjønnlitterære bøker. Jeg kommer garantert til å stikke innom bokhandelen igjen. (eller noen andre bokhandlere)
Det kan jo dukke opp noen godbiter som jeg lar meg friste av...
Ellers gleder meg til bokbad med en stor forfatter om et par dager... Jeg skal nok blogge om det dagen etter... så følg med, følg med...

Tiggere

... Solen skinner og våren kribler, enda det er vinterferie. Uansett om det er februar eller ikke, så er det nydelig å høre fuglene, høre det drypper fra takrenner, og se at innkjørselen er helt fri for snø!

Men jeg kom til å tenke på noe... Her om dagen, da jeg skulle gjøre et ærend i byen, måtte jeg gå forbi ei dame. Ikke en hvilken som helst dame,  men en dame, som satt på knærne på et teppe på fortauet. Hun hadde et forpint uttrykk i ansiktet, skaut på hodet og fremmede ord kom ut av munnen hennes. Ved siden av henne og kuldegradene stod et pappkrus som ropte etter penger fra de forbipasserende.
Kommer hun fra Romania? tenkte jeg. Men jeg kunne ikke noe for det, men jeg fikk en skikkelig bismak i munnen, da jeg så henne. I min lille by. Ingen trenger da å ligge på knærne i kuldegrader og hyle rare lyder etter folk for å få penger til å dekke dagens matbehov. Det nekter jeg å tro...
I tillegg satt hun ca. 20 meter fra inngangsdøren til NAV...

Så kom jeg til å tenke på noe jeg opplevde for lenge siden, på slutten av 80-tallet...

En studievenninne og jeg var på besøk i hovedstaden. Vi skulle ta et spennende intervju i selveste NRK, i barne - og ungdomsavdelingen. Vi var førskolelærerstudenter, og min taleføre studievenninne skulle stå for selve intervjuet - og jeg...tro det eller ei - skulle notere...
Men på Karl Johan, kom vi over en mann i fillete klær som satt i skredderstilling midt i gaten. Foran seg hadde han plantet en plakat med ordene "I`m hungry. Please give me some money".

Min venninne og jeg tittet på hverandre. Vi var to fattige studenter, vi hadde ikke mye å gi fra oss. Men denne stakkaren måtte vi hjelpe. Da kom min venninne på en glimrende idè. Som tenkt, så gjort. Hun åpnet sekken sin, tok fram matpakka, og gav den gledesstrålende fra seg til mannen. Han var jo sulten, stakkar!
Men... jeg kommer aldri til å glemme det uttrykket mannen gav henne... Han ble ikke glad, han smilte ikke, han takket ikke... Han ble sur, gretten, og mektig irritert.
Selv gikk vi videre, og lo oss halvt ihjel. Vi hadde gjort en god gjerning, og vi skulle ikke sulte. Vi kunne dele min matpakke.

Men... poenget mitt er... Han var ikke sulten. Han ville ikke ha mat, selv om det stod at han var sulten... Han ville ha penger. Kanskje ikke han var fattig, heller... Hvem vet...
Er det noe rart at man blir litt skeptisk? Har man ikke lov til å være skeptisk? Selvfølgelig skal man gi... men det er da lov å tenke litt. Eller?

Vinterferie

Minnehallen -Stavern

Vinterferie, late dager
Gjøre som jeg selv behager
Gå på tur mens solen skinner
Drikke kaffe, se venninner.
Øyne møtes, tanker deles
Det er nå som livet leves

Sår ble laget, arr ble skapt
Noe har gått voldsomt tapt.
Mens vi lever, blir det sår
ikke glem din nye vår...
Opp med hodet, lytt og se
Livet må gå videre...

Den som hvisker

... Av og til er det så befriende deilig å lese en psykologisk thriller, som du kjenner bokstavelig talt kryper oppover ryggen din. Denne boken kom jeg bare tilfeldigvis over en dag, og jeg kjøpte den. Det angrer jeg ikke på... "Et barn er omgitt av onde krefter... En mor er på flukt fra fortiden"...


HVA GJØR DU …
En kvinne står på en bro og stirrer på den strie elven langt der nede. Om noen øyeblikk vil hun hoppe. Hvem er hun? Og hvorfor er hun så desperat etter å ta sitt eget liv?

NÅR DET IKKE ER NOEN UTVEI …
Nina Kennedy er redd. En mann forfølger henne, leker katt og mus med henne, overvåker familien hennes. Hva vil han? Og når vil han slå til?

OG INGEN STEDER Å GJEMME SEG?
Åtte år gamle Ava havner på barnehjem. Et skummelt sted, der barn forsvinner om natten. Det hviskes i krokene, men ingen tør å fortelle sannheten. Ikke før Ava bestemmer seg for å være modig. Et valg hun er nødt til å leve – eller dø – med.
Tre skremmende historier. En sjokkerende hemmelighet som knytter dem sammen …

Hvorfor skriver du?

Jeg får mange spørsmål rundt skrivingen min. Noen lurer på hva jeg skriver, hvorfor jeg skriver, når jeg skriver og om når jeg får inspirasjon til å skrive. Andre spør om det er slitsomt å skrive, om det er en hobby å skrive og om det er gøy å skrive...

For det første; Jeg skriver fordi det er det beste jeg vet! Det er en lidenskap, en drivkraft i meg...
Jeg skriver fordi det er gøy, givende, energifylt, spennende og nesten litt altoppslukende til tider...

Det jeg skriver, skriver jeg fordi jeg har lyst til det! Rett og slett!

Hvorfor skriver du barnebøker? har noen spurt meg om.
Jeg skriver barnebøker for jeg synes det er skrekkelig moro! Jeg jobber med barn til daglig - har gjort det i 24 år, og jeg er veldig opptatt av barns tanker, atferd, utsagn og samspillet dem i mellom.

Hvorfor gidder du å skrive noveller? spør andre.
Jeg skriver noveller for her kan jeg kaste meg ut i hvilket som helst tema og sjanger! Jeg kan leke med ord, stemninger og situasjoner. Den sjangeren er bare så befriende og moro å skrive (og vanskelig) - og den er aldri lang. Jeg liker å skrive akkurat den novellen som faller inn i hodet mitt - og så ser jeg hvor (eller om) den kan passe å sende inn til et ukeblad

Men hvorfor skriver du sanger og taler, da? spør andre igjen.
Jeg skriver sanger for det er veldig moro, ingen sang er lik, og det er veldig fort gjort! Dessuten er det veldig spennende å møte så mange forskjellige mennesker (noe som igjen kan sette meg på andre skriveidèer...)

Så til alle som fremdeles skulle lure... Jeg skriver fordi jeg har lyst, når jeg har lyst, og jeg skriver det jeg har lyst til! ... og det kan også være andre ting som; dikt, blogg, overnaturlige historier og andre skriverier. Altså; fordi jeg har lyst!

Nytt nummer av KULT i handelen

Noen av dere lurte på hvor bladet KULT kan kjøpes. Det eneste jeg vet, er at dere kan henvende dere til linken under...Les mer om hva som rører seg i bladet KULT . Mye interessant lesestoff for kulturinteresserte - og selv bidrar jeg med en novelle denne gangen.

Nå er det bare noen timer på jobb, og så er det VINTEFERIE!  Nyt fredagen, med alle dens gleder! :-)

Min novelle i månedens KULT

Som noen av dere vet, så elsker jeg novellesjangeren. Alle slags typer noveller - ukebladnoveller og de mer litterære. Når jeg har lest en novelle som er skikkelig god, kan den sitte i meg i lang tid etterpå. Den tar bolig i meg, og blir...

Av og til vil ikke mine egne noveller helt slippe taket heller - og det er en del av dem som jeg sender i fra meg - i håp om at noen andre også liker dem... (mange av mine noveller har jeg ennå ikke sendt fra meg, men jeg leker med en idè om jeg kanskje kan samle dem sammen til noe... Jeg tygger på saken...)

I hvert fall... i månedens KULT (Vestfolds ledende kulturtidsskrift) finner dere novellen "Overfallet" som er skrevet av meg. Det er alltid utrolig morsomt å se sine egne tekster på trykk. Det gir et enormt kick og en varm glede... (og en aldri så liten stolthetsfølelse)

Selv skriver jeg noveller på forskjellige måter. Noen ganger elsker jeg å male med ordene, - skildre og beskrive en stemning og en situasjon. Andre ganger fatter jeg meg i korthet, men liker å pakke det litt inn, overraske...

Det er det som er så spennende med noveller - man vet aldri hvor det bærer hen...

For de av dere som har tenkt å lese KULT - kos dere gjerne med... "Overfallet"... :-)

Hva er å kjede seg?

... Jeg hører til stadighet at folk som har vært hjemme fra jobb, fordi de har vært syke, kommer tilbake, før de egentlig er helt friske.

"Jeg kjedet meg, så", sier de... Eller; "Jeg ble så rastløs". Eller: "Jeg trodde jeg skulle fly på veggen"...

Sånt skjønner ikke jeg noen ting av... Har folk virkelig ikke andre ting å være opptatt av, enn jobben???

Jeg kjeder meg aldri. Og hvert fall ikke når jeg er syk. Er jeg ordentlig syk, så orker jeg ikke mer enn å være syk. Det sier seg selv. Men når jeg begynner å kvikne til litt, så har jeg endelig tid til å gjøre så mye som jeg ikke har så mye tid til ellers;

Jeg kan skrive, lese, høre på musikk... Tenke ut nye skriveidèer, stoppe opp litt, sy, male, stelle med planter, rydde i skap...

Nå skal det sies at jeg er en person som trives  godt i mitt eget selskap. Hadde jeg ikke gjort det, så kunne jeg vel heller ikke sittet i dagesvis og skrevet og skrevet.

Jeg tror også at vi er veldig heldige, vi som trives i vårt eget selskap, som kan være stille i oss selv, som kan nyte bare det å være...

Det er nok av øyeblikk igjennom dagene som er fylt med lyder, bevegelser og hendelser. Noen blir rastløse med en gang de er alene, for de må være sosiale til en hver tid. For meg høres det slitsomt og unaturlig ut. Men vi er forskjellige, og det skal vi være.

Men selv er jeg avhengig av stillhet, roen, meditasjonen, skrivingen og lesingen. Jeg vet ikke hva det er å kjede meg. Heldigvis! (...jeg kan heller bli rastløs og utilpass hvis det er for mye uro og for mye mennesker rundt meg - over lengre tid)

... En annen liten ting... jeg bare simpelthen elsker vakre notisbøker og andre bøker jeg kan plante mine skriverier i... De gir meg en liten lykkefølese som jeg ikke kan beskrive. Jeg kan ikke gå forbi en lekker, liten notisbok - hvis den roper etter å bli skrevet i, av meg...

Noen av dem blir fylt med løse tanker, noen med egne dikt, noen med gullkorn...

Og her om dagen, kom jeg over disse to "notisbøkene" (de er mye mer enn det - for det er bilder og ting og tang i dem) på Kremmerhuset - og de måtte bare bli med meg hjem...

Hvordan er det med dere? Har dere tid til å kjede dere? Eller er det for mye som engasjerer til at kjedsomheten kommer?

Er ikke livet for kort til å kjede seg?

Alle hjerters dagen...

Valentindagen. Eller; alle hjerters dagen, er dagen i dag. Dagen som også her i Norge har etter hvert blitt feiret med kjærlighet og romantikk.

Mange synes det er tøys og tull, at det bare er nok et trekk fra handelsstandens side...

Men jeg synes det er litt søtt, jeg, da... Det behøver ikke koste stort, men at man akkurat denne dagen viser at man er glad i noen, ved at man gir bort et lite selvskrevet kort, en blomst, et hjerte eller noen skrevne, gode ord... Eller kanskje baker noe godt...

Jeg var en av de heldige som mottok litt av alt i dag - og det varmer mitt hjerte stort.

Someone special... Vi er vel alle someone special for noen. Og det er jo fantastisk. Ikke alle er klar over det - men det finnes alltid noen som bryr seg spesielt om DEG... Ikke alle tør å vise det, si det... men kjenn etter - så vet du det kanskje.. Det er mange måter å vise noen at man bryr seg om noen på... Og det er mange måter å ta det i mot på... (det er også noe å tenke på)

Og dere, kjære bloggevenner og lesere - er også noen jeg bryr meg stort om. Det gleder hjertet mitt enormt når jeg kan treffe noen med det jeg skriver, eller når jeg får ekte og ærlige kommentarer fra dere. Nyt Valentindagen på hver deres måte! <3

P.S.

Jeg fikk en varmende melding her om dagen, men jeg får ikke kommet inn på bloggen din, for det står at den er slettet... Tusen takk skal du ha!! Ta gjerne kontakt igjen, slik at jeg får kommentert hos deg, eller sendt deg en melding på noe vis... hvis du kjenner igjen det du har skrevet.

Det stod: "Denne helgen har jeg lest en god bok om to gode venner; Mikkel og Aurora. Jeg leste boka "Mikkel og Aurora hjelper naturen" og likte den kjempegodt! En flott bok om to gode venner som hjelper hverandre og hjelper trollene slik at menneskene skal forstå at vi må ta vare på naturen. Flott handling, spennende og god.
Boka skal anbefales til unger og voksne i alle aldre - og jeg skal passe på å legge den i bokkasser til skolene."

Lykke

"Tenk om man kunne se alle bokstavene man sier, da ville det se slik ut når man snakker..." står det i en morsom barnebok.
Men i mitt hode ser ikke bokstavene slik ut. Jo, A ser faktisk lik ut, for den er også rød i mitt hode. Det var så godt å endelig få et svar på alle fargene jeg ser på tall og bokstaver - det var liksom noe som falt på plass, da denne "diagnosen" kom. Synestesi. En meget spennende "diagnose"... Jeg synes kanskje verdenen ble ennå mer fargerik på et vis, da jeg skjønte at det var ikke bare noe jeg "fant på". Det var noe inni hodet mitt som gjorde til at jeg ser farger når bokstaver, tall og ord blir nevnt... Og jeg velger å tro at dette henger sammen med min kreativitet og skapertrang.
Jeg har vært igjennom diverse perioder med maling, forming, naturmaterialer... men hele tiden var det noe inni meg som sa at det var noe annet jeg skulle gjøre mye mer av... Og i desember 1999, så visste jeg det. Jeg visste det da jeg fikk en kreftdiagnose. Jeg skjønte da at det gjelder å leve mens man har livet. Det gjelder å bruke tiden på det som gir glede og mening. Nå! Og da visste jeg hva jeg aller helst ville. Jeg ville sette sammen ordene i hodet mitt... Jeg ville skrive! Og da sa jeg aldri mer til meg selv, at jeg har ikke tid til å skrive. Jeg tok meg tid. Jeg tar meg tid... Det gir meg glede, styrke. Og jeg tror jeg ble frisk av det!
Så kjære venner; ikke nøl med å gjøre det som gir glede. For det som gir glede, gir også god helse. Tror jeg! :-)

E-dikt

Skal det være en kopp med T?
Eller et dikt som begynner med E?
Bokstaver og ord
i hodet mitt bor.
Stor glede jeg finner i det!

Jeg fikk et tips fra min flinke forfatterkollega LIZ BENTE- om at hun kommer med
e-dikt i neste uke. Spennende!! Dette må jeg sjekke ut.
E-diktene kan dere finne HER

Iskyss

... Vinteren kan være iskald, snøfull, glatt og helt forferdelig. Jeg har aldri vært noe vintermenneske, og kommer aldri til å bli det... Men jeg er jo ikke blind for alt det vakre...
Snøen på trærne, de glitrende snøkrystallene i ubrukt snø. De lange, glinsende istappene, lyden av snø som har blitt til rennende vann som drypper... Lyden av fottrinn i kram snø...
Det er vakkert.... Veldig vakkert!


Her om dagen, fant jeg ut at vi skulle helle vann i forskjellige plastemballasje, i kunst og håndverkstimene, etter at vi hadde gjort ferdig andre ting.
Elevene fikk blande vannmaling i vannet - og så satte vi alt ut i snøen i et par dager. Og vips!... Så ble alt forvandlet til vakre isdrops...
Og snøen ble til en fargerik skulptur fylt med store isbiter i forskjellige farger. Morsomt, enkelt og litt anderledes! Det ble en kul avslutning i siste timen på fredag! Og jeg ble så inspirert av dette vakre, røde iskysset... Fargespillet i isen gav god energi, helt enkelt

Da alt gikk i svart midt i alt det lyse...

... Tankene mine går tilbake nesten to år i tid. Da var det hektisk jobbing. Jeg skrev på så mye, og jobbet med så mye - at jeg i bunn og grunn jobbet hele tiden. Plutselig en dag gikk alt i svart. Den følelsen kommer jeg aldri til å glemme....

Midt oppi jobbing med skole, teamlederstilling, musikaltekster, musikalbok, jobbing med  øving, øving og atter øving med alle elever - slik at musikalen skulle komme i havn... klappet jeg rett og slett sammen.
Det som skulle være så lysbetont... Min første bok skulle bli musikal!!!
En av mine kollegaer, fikk idèen til musikalen, hun var regisøren og dro i alle trådene, - og vi jobbet på spreng. Det skulle jo bare være moro. Men det ble det ikke for meg...
Musikalen skulle bli satt opp på en av Larviks store kulturarenaer i begynnelsen av mars, men en tidlig februardag, orket jeg ikke mer... Jeg forsvant ned i et sort hull. Jeg hadde hørt om noe lignende, men hadde aldri trodd det skulle skje meg... Ingenting betydde noe. Ingenting...

Jeg lot være å gjøre noenting et par måneder... og så kom jeg sakte men sikkert tilbake til virkeligheten igjen. Jeg var superheldig... Men jeg måtte tenke meg om. Jeg sa fra meg teamlederstillingen på jobben, begynte å jobbe mindre, og jeg begynte å fokusere litt mer på andre ting... Det gjorde godt!

Og når det gjaldt musikalen... så var jeg ikke i stand til å være med i selve forestillingen selv, men det var fantastisk å stå nede i salen sammen med musikeren og komponisten av alle melodiene - og bare nyte... Å se og høre det som utspilte der framme på scenen...

Tenk, min historie ble til virkelighet! Alle elevene på min spesielle skole, bidro alle på sin måte. Fantastisk! Og de som ikke ville være på scenen, var i filmgruppa - og filmet det hele.
Nå er ikke filmen annet enn en amatørfilm, men dog - det er et utrolig artig minne å ha. Og vi fikk solgt ut de aller fleste DVD`ne.

En håndfull DVDèr ligger igjen. (Om noen skulle ønske en, kan den fåes for kr. 100,- inkludert porto.)

Dette var bare et lite tilbakeblikk på morgenkvisten...  Ha en strålende dag! I dag er det fredag. En kremhvit fredag (er det i mitt "synestesi-hode")!!

En verdifull liten halvtime

 ... Den bitte lille halvtimen jeg har på morgenen etter at dusj og måltid og matpakke er unnagjort, - den er bare min... Da benytter jeg den bitte lille tiden til å tenke, skrive og lese det jeg har lyst til. Den bitte lille halvtimen er akkurat nå...
I bakgrunnen spilles i skrivende stund, god "healing-musikk" (My Elfin friends)

Tiden benyttes til å reflektere over skriverier, lese andres gode blogginnlegg - og bare samle krefter før jeg tar pedagogbrillene på, og begir meg ut i dagen og vekk fra pc`n...

Her om dagen skrev jeg den novellen som jeg har hatt i hodet en stund. Den jeg fikk ide til, etter å ha kommet over det gamle frierbrevet fra 1850. Nå er novellen nedskrevet, og den er også sendt inn til et blad. Jeg ble selv veldig fornøyd med den, men vi får se hvor det bærer hen...
Mannen i novellen, skrev ikke sitt brev med fjærpenn - for jeg fant ut at stålpennen var blitt innført på den tiden... Men min lille fjærpenn står alltid framme. Den er "litt meg" på en måte...

Nå har musikken til Mike Rowland krøpet så innunder huden på meg, at jeg fikk en ide ut i fra musikken hans. Den tror jeg det må bli en novelle av. En anderledes novelle... Gleder meg til å ta fatt på den...
Nå er min lille halvtime over, og jeg må samle sammen tingene mine, tankene mine og snart begi meg til skolen. Straks kommer mine elever meg i møte. De har alle sine vansker og problemer å slite med - men de har også alle sine styrker. Og for hvert lille framskritt de gjør, så gleder hjertet mitt seg... Ha en strålende vinterdag alle sammen! Snart kommer våren.... :-)

Er`e mulig??

....I disse sangskrive-tider, så kan jeg ikke dy meg. Jeg må rett og slett fortelle om den mest absurde og spesielle telefonsamtalen jeg har fått, i forbindelse med det å bestille en sang. Jeg skrev den ned for noen år siden, så noen drar kanskje kjensel på den. Men har dere tid, så len dere tilbake og les....

Mobiltelefonen min ringte, kl. 2215 en lørdag kveld. Det var en anonym innringer.

En hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, husker jeg at jeg tenkte.
Hun kom ikke med noen unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske sent en lørdag kveld.

”Jeg ringer fordi jeg vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Jeg så du annonserte i Sandefjords blad,” fortsatte hun.
”Ja..?” sa jeg spørrende.
”Jeg vil ha en spesiell sang til en begravelse. Min mor har gått bort.”
”Åh...” sa jeg som hater ordet kondolerer, og jeg føler alltid at jeg mangler ord i en slik situasjon.
”Ja,” fortsatte damen som hadde kalt seg Bodil, ”men jeg vil ha en lystig sang til ære for henne! Jeg vil ha noe muntert, skrevet på en drikkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel forstand!” sa hun, og la ordentlig vekt på de to siste ordene.
”Ja vel!?” sa jeg, og visste ikke om jeg skulle le eller hva...
”Og nå har æ fått masse pæng! Masse pæng!” sa hun med stor entusiasme i stemmen.
”Kor mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å bli stille et par sekunder.
”Jeg tar kr. 500,- for en sang,” svarte jeg.
”Åh, det er da ingenting! Det skal du få!” sa hun, og syntes opplagt at jeg kun ba om ører.
”Skal sangen bare være fra deg?” spurte jeg.
”Nei, nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,” sa damen.

Så ble det en bitteliten pause, og jeg hørte at noen pratet i bakgrunnen.
Så kom det...

”Han Karsten spør om du kan ta det for 400 kr?” Stemmen hennes var en tanke spak.
”Nei,” sa jeg og dro på smilebåndet, ”og du sa akkurat at du har masse penger.”
”Ja, ja, det har jeg!” sa hun opprømt igjen, på sin karakteristiske Finnmarksdialekt.

Så ble det en liten pause igjen. Og noen pratet i bakgrunnen.

”Han Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona?..
”Nei, dere får en sang ut av de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500 kroner!” sa jeg, og måtte bite meg selv i leppen, for ikke å brøle ut i latter.
”Ja, ja. Det er no helt greit!” sa damen da.
”Men min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no obduserast!”
”Hva?” sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?” Jeg ble mer og mer forfjamset der jeg stod...
”Nei, nei!” sa hun. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”
”Hva???” 

Nå gikk det nesten rundt for meg. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var tydelig at dialekta var ekte.

”Ja, vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”
”Hva???”

Nå kjente jeg at latteren nærmet seg stort inni meg. Dama måtte enten være gal, eller så tullet noen med meg. Eller begge deler.
Jeg fikk til slutt summet meg litt, og samlet tankene mine.
”Jeg tror at du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg som sant var. Jeg følte heller ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen hverdagssang dette her!

”Neivel, men så fint! Da kan jeg skrive sangen ut selv!” fortsatte Bodil.

”Ja, det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.

Så ble det stille i den andre enden...
”Jeg vet ikke hvordan man gjør det,” sa stemmen spakt.
”Å skrive ut?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.
”Ja,” sa hun.
”Du trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.
”Nei, jeg vet ikke, jeg kan ikke det,” fortsatte hun.
”Har du en pc, da?” spurte jeg, og kjente at det begynte å gå litt rundt i hodet mitt. ”Du sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.
”Jeg har pc, men jeg kan ikke skrive ut,” sa hun.
”Men Karsten, da?” sa jeg.

Jeg kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert fulgte med på den hun sa.

”Nei, Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun.
”Ja, det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.
”Kan du trykke opp 100 kopier for meg? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen hadde kommet tilbake igjen.
”Ja, men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.
”Ja, jeg betaler hva det måtte være!” sa hun oppglødd.

Ja vel, tenkte jeg...
”Men du vil ikke heller hente dem hos meg, da? Eller vil du at jeg skal sende dem i posten?” sa jeg.
”Nei, æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte i Sandefjords blad)
”Ringer du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”
”Æ var i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin konfirmasjonssang der, og de sa du hadde laga den! Og da æ snakka med ei venninna fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho averterer i Sandefjords blad i dag!”

Dette hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...
”Ok, men da sender du opplysninger på mail, da?” sa jeg, ”men jeg skriver ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi også!” sa jeg og lo.
”Ja, da kommer de og tar levra di!” sa damen med grov stemme og lo hest.
Jeg kjente at det føltes både sykt, morsomt og litt ekkelt på en gang.

”Jeg sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.
”Fint!” sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke hjemme,” sa jeg.
”Er du ute og flyr?” sa damen forskrekket.
”Nei, men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.
”Ja, du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo hest.
Jeg svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da ikke være seriøst...
”Ok, men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)


Jeg la på, og fikk meg en knallgod latter i ettertid... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen?

Eller kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger...

Men jeg har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…” Mafiaen i nord som tok levra til ho mor"...

Å få et nei...

I utgangspunktet er det aldri moro å få et nei, når man så inderlig håper på et ja... Men noen ganger er det allikevel ikke så ille som man hadde trodd. Og noen ganger er det helt nødvendig for å komme videre.

Jeg sendte inn et manus. Mitt lengste manus noensinne. Et anderledes manus som jeg påbegynte for lenge siden, som har ligget, og som jeg har tatt fram og jobbet med innimellom alt annet. Mitt mål var først og fremst og fullføre det, og det klarte jeg!

Så sendte jeg det inn til et forlag, og jeg håpet og håpet at svaret var positivt, selv om en bitte liten stemme inni  meg, sa at det ikke var bra nok. At det var litt banalt, kanskje. Eller litt for barnslig språk (jeg er jo vant til å skrive barnebøker) - men man håper jo. Ellers hadde jeg jo aldri sendt det inn til et forlag.

Til morgenen i dag lå svaret og ventet på meg. Og det var ikke et ja. Det var ikke det. Det fulgte med et langt, innholdsrikt vedlegg - noe jeg var mektig imponert over. De hadde virkelig lest, ikke skumlest, men lest. Lest, vurdert, og kommet med en konklusjon. Svaret ble blant annet:


"Konklusjonen er at dersom du er innstilt på mye jobb, kan det bli bok av dette."

Og i neste mail stod det blant annet: ..."For fra side xx og utover har du en god historie, som det absolutt går an å lage bok av."


Alt var ikke helt elendig, med andre ord,- og det var vel det som løftet meg. Jeg gikk ikke ned i noen kjeller. Ikke et sekund en gang. Så langt der i fra. En stor del av grunnen, var vel at jeg var stort sett enig i den lange begrunnelsen jeg fikk.

Og jeg lærer hele veien, tenker jeg. Jeg lærer massevis de gangene jeg har fått konstruktive tilbakemeldinger - slik at jeg blir gjort oppmerksom på hvor jeg er for svak, og hva jeg bør jobbe videre med.

Nei, jeg ser på dette som et skritt i riktig retning, jeg.

Dette er nok ikke sjangeren jeg skal begi meg utpå. Jeg har heller ingen ambisjoner om det. Men av en eller annen grunn måtte jeg skrive dette manuset. Hvorfor får jeg nok aldri greie på, for jeg har mine tvil om det noen gang ser dagens lys... Tror det er for mye å slette og endre... Men man vet jo aldri...

I mellomtiden skriver jeg videre, jeg!

En dåre fri

Jeg ville lese noe helt anderledes denne gangen. Mennesket og menneskesinnet opptar meg mye. Hvor mye kan et menneske tåle? Hva er det som får noen mennesker til å tilsynelatende klare alt, mens andre får til lite - før de tipper over...

Vi har vel alle følt at vi har vært på grensen til noe - på grensen til å tenke; nå klarer jeg ikke mer. Nå tørner jeg...

Men stort sett går det bra. Noen av oss trenger kanskje litt faghjelp, litt medisinering, litt psykiatri i løpet av livet - men noen må igjennom så mye, mye mer....

Slik som Eli i boka "En dåre fri" av Beate Grimsrud.

Denne er både fascinerende og gripende. Det å komme inn i en verden der et menneske må forholde seg til en haug med andre mennesker - som alle befinner seg inni hodet hennes... det er ikke (heldigvis) helt til å forstå.

Eli blottlegger seg - totalt - men det blir også litt kvalmende lesning når jeg skjønner etterhvert (det tok meg litt tid, for jeg har ikke lest noe av Beate Grimsrud tidligere) at hun skriver selvbiografisk.

39 år gamle Eli bor alene i leiligheten sin. Like fullt deler hun sin tilværelse med fire gutter. Det er stemmer som tilhører Espen Askeladd, Emil i Lønneberget og den opprørske Erik. De har fulgt henne siden barndommen. Senere i livet kommer også Prins Eugen til. Periodevis er hun innlagt på psykiatrisk sykehus, og der møter hun både stor omsorg og grov uforstand for lidelsene.

Jeg undrer meg... over hva livet gjør med oss - eller hva vi gjør med livet, kanskje.

Boka passer nok ikke for hvem som helst - men for meg gav den masse rom for ettertanke...

Min datter - som nå er i praksis på en psykiatrisk avdeling, har nå kastet seg over boken...

Ord og forfattervenninner

Bokstaver. Ord. Setninger. Bok. Bøker...

Tenk, at jeg har dette til felles med så utrolig mange mennesker. Interessen for det skrevne ord. For å lese. Og for å skrive.
Det er ikke veldig lenge siden jeg ikke kjente noen andre som hadde en lidenskap for å skrive. Nå kjenner jeg mange, har kontakt med mange, og jeg har møtt mange.

Og dette sosiale mediet som kalles "Blogglandia" har gitt meg muligheten til å komme i kontakt med utrolig mange likesinnede, flotte mennesker. Noe jeg setter utrolig stor pris på.

Gårsdagens innlegg gjorde til at jeg fikk enormt mange henvendelser både på bloggen, på mail og på Facebook. Det var tydelig at jeg traff mange der - for mange av oss ønsker å få utgitt det vi skriver. Jeg setter stor pris på at vi kan dele skrivetips, ord og vendinger med hverandre. For ikke å snakke om å kunne gi hverandre tips om hvor vi kan sende inn våre historier, noveller, dikt og manus...

I går bet kulda skikkelig. 10 blå bet seg fast, og det var ikke moro å bevege seg ute mer enn jeg måtte. Men jeg skulle på kafè. Jeg skulle treffe min gode forfattervenninne.
Det var kaldt i kafèen også. Tror de sparte på varmen... Hørte hun sa at hun frøs veldig, hun som stod bak disken også.
Men vi to snakket oss varme - innimellom munnfuller med Cæsar salat, vann og kaffe.

Vi snakket om manus og sjangre, om bøker og om kjærlighet. Vi snakket om alt som venninner snakker om...
Det er spennnede å følge med hva hun skriver på. Hvordan hun skriver og om skriveprosessen hennes. Det er Anita Berglund, jeg sikter til. Krimforfatteren.
Gleden min ble stor da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å lese igjennom manuset underveis. Korrigere, språkvaske, gi tilbakemeldinger... Og ja... det vil jeg gjerne!

Jeg har språkvasket en del manus, men jeg har aldri språkvasket manuset til noen jeg kjenner. Og denne gangen til en venninne... men det kan bli spennende! Klarte ikke si nei. Tenk, å få lese en krimbok mens den blir til, da... åh... Hun er ikke klar til å sende den til meg ennå, men det kommer, når det kommer...
Det var forøvrig "hun som drepte Liv Hege i sin første bok", "I fritt fall"... (men da kjente hun meg ikke!)

Novellekunsten

Jeg har blitt spurt om jeg ikke kan skrive litt om novelleskriving, og hvordan man går fram i forhold til å utgi noveller. Og det vil jeg gjerne gjøre.
I går kveld satt jeg og fullførte min siste novelle, og jeg er alltid i en spesiell "tilstand" mens jeg skriver novellene. Litt feberaktig, kanskje...


Jeg husker jeg så en krimserie på TV for mange år siden,... kunne det være miss Marple, tro? Vel, jeg husker ikke helt, men rett før kveldens episode skulle vises, så vi at forfatteren satt foran en skrivemaskin, tittet seg rundt i rommet, og øynene hans falt på et eller annet... f. eks. en bamse, en klokke, en vase... Og dette var utgangspunktet hans for å skrive en ny historie. Jeg husker jeg syntes at det var så fascinerende.... Tenk å kunne sette øyenene i noe, og så bare dukket det opp en idè om å skrive en liten kriminell fortelling...


Etter å ha jobbet med novellesjangeren i over 20 år, så har jeg prøvet og feilet enormt masse. Jeg leste drøssevis av noveller fra alle ukeblader, for å suge til meg måten de skrev på. Og jeg skrev selv. Igjen og igjen.
Jeg tok motet til meg og sendte inn mine noveller til de store ukebladene, men jeg fikk avslag. Igjen og igjen...
Så endelig kom den dagen da jeg leste ordene" Vi synes du har skrevet et spennende novelle som vi gjerne vil kjøpe". Det ble et stort vendepunkt for meg. Jeg jublet og hoppet og danset, - og jeg fikk troen på meg selv. Jeg kunne noe! Å kunne jeg skrive èn novelle, så kunne jeg vel skrive flere, tenkte jeg...


For de av dere som lurer på det, så er det bare til å sende inn noveller til alle ukeblader og magasiner som trykker den slags,- og så kommer svaret etter hvert.


Til å begynne med slet jeg med å finne ut av hva jeg skulle skrive om. Jeg hadde liksom ingen fantasi, det ble platt og tamt. Men etterhvert grep jeg fatt i små hendelser, små øyeblikk som hadde festet seg hos meg på en eller annen måte. Akkurat som forfatteren bak den gamle skrivemaskinen på TV gjorde...


Jeg hadde hørt om en ung mann som ble veldig syk, og det fikk til å skrive en novelle. Jeg grep fatt i egne opplevelser, vred litt på dem, og skrev dem ned... Men etterhvert, så tenkte jeg på diverse ting og tang,- f. eks. en benk... hva kan ikke en benk fortelle?
Og i går skrev jeg ferdig novellen ut i fra idèen jeg fikk tidligere i måneden, etter at jeg kom over et gammelt frierbrev fra 1800-tallet...


Det er stor forskjell på noveller. Det finnes søte, gripende og spennende noveller. Det finnes grøssere, og det finnes de som er såkalt mer litterære. Det kommer an på hva man vil med novellen, og hvor den skal publiseres.
Min filosofi er at jeg alltid skriver det jeg har lyst til, og så ser jeg hvor den kan passe inn hen etterpå.
Jeg har sendt inn noveller til et ukeblad som har takket nei x antall ganger, med begrunnelsen at den ikke er bra nok. Så har jeg sendt den til neste blad, og de har takket ja nesten hver gang.
Så... selv om dere får avslag fra et blad, så er det ikke dermed sagt at novellen er dårlig.


Nåløyet er trangt, men har man en god driv, godt språk og en god fortellerstemme  åpner dørene seg. Se rundt dere.... Hva inspirerer? Hva kan være aktuelt å skrive om for nettopp deg? Tygg litt på plottet en stund, ha alltid med deg penn og papir, skriv ned stikkord, gullkorn og idèer når de dukker opp. Alt dette kan være gull verdt!


Lykke til! I dag skal jeg møte en god forfattervenninne etter jobb! Spennende...