fredag 23. mars 2012

Hva vil folk lese om?

(lånt fra Facebook)
... Livet er og blir en forunderlig reise. Fra den dagen vi blir født og fram til den dagen livet ender - skjer det et hav av hendelser... Så godt det er at vi ikke aner noe som helst om den reisen vi begir oss utpå. Hadde vi visst, så hadde antagelig de fleste av oss meldt pass allerede ved inngangen til livet.
Alle blir vi fylt med sorger og gleder - men noen opplever så mye mer av det mørke, uten at vi helt skjønner hvorfor...

Det livet lærer oss - eller det vi lærer av livet - er at vi blir hele tiden sterkere, blir mer hardhudet, og ofte takler vi sorgene og krisene på en overraskende god måte. Uten at vi er klar over det...
Jeg har ved flere anledninger i mitt liv, tittet tilbake på en dyp smerte, og tenkt... hvordan i alle dager klarte jeg å komme meg hel igjennom?

Vi har alle våre metoder på å takle det tunge og triste... Noen går turer, noen stenger seg inne, noen bruker musikk som terapi, noen skriver, noen må snakke seg igjennom tingene, noen må ha sterke medisiner, noen på ha faghjelp, - og noen blir innlagt fordi hverdagen lenger ikke er til å takle...

Livet er tøft. Livet er brutalt. Og livet er rett og slett ikke for amatører...

Jeg har skrevet drøssevis av noveller i mitt liv - og jeg har fått flest avslag. Sånn er det, og sånn skal det være. Men jeg undrer meg...
Jeg har skrevet et par -tre dramatiske noveller - som aldri har blitt antatt, fordi de er for "brutale på et vis"... Men akk og ve - det folk ikke aner - er at det faktisk er virkeligheten jeg beskriver. Min virkelighet (men det vet ingen)...
Så; virkeligheten kan altså være så tøff at den kan virke ikke-troverdig for fiksjonsansvarlige... Tankevekkende... Og jeg tror ikke at lesere bare vil ha happy endings eller "platte historier"... Eller kanskje jeg tar feil? Kanskje man ikke vil høre om virkeligheten, nettopp fordi den til tider er brutal - da vil man heller gjemme seg bort med "sukkersøte historier med kun en dæsj av sitronsmak"...
Er det sånn? Jeg undrer meg...

11 kommentarer:

  1. Her er hvad jeg tror:

    Det handler ikke om, hvad folk vil læse. Det handler om det, du har lyst til at skrive om. Det, der kommer fra hjertet, det ægte, det du giver om så det er smerteligt eller det modsatte. Afslag er svære, det mærker jeg, vi tager det personligt og liker ikke at blive afvist. Men sådan er det bare ikke! Vi bliver ikke afvist, den der afviser, afviser noget i sig selv. En slags fornægtelse.

    Bliv ved med at skrive om det, der bevæger dig. Kun sådan får du succes og med succes mener jeg, at du selv kan mærke glæden ved at blomstre som dig. Sådan tror jeg det er! Men jeg er ny i det her spil og jeg skal til at lære. Men at tro og følge sit hjerte. Det er jeg nu sikker på er vejen! :)

    God klem kære ven, god fredag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er så enig... kommer det fra hjertet, så kan man vel skrive hva det måtte være. For jeg tror det merkes...
      Så... vi fortsetter å skrive vi, Lene! Fra hjertet!

      Nyt fredagen! Her er det skikkelig vår! :-)
      God klem til deg

      Slett
  2. Tja... Alt kan skrives om. Og hvis det er godt nok skrevet, vil folk lese. Trur eg. Litteraturhistorien er full av brutale verk.

    Det som er viktig, tror jeg, er at man greier å gi folkene man skriver om fasetter. Ingen er bare onde, ingen er bare gode, så hvis man beskriver noen i overkant endimensjonalt, så vil ofte leseren synes det virker lite troverdig. Dersom den man skriver om faktisk ER / VAR gjennomført ond, ( som jeg ikke tror noen er ) så vil det allikevel ofte bli dårlig litteratur, rett og slett fordi gjentagelser uten nyanser er kjedelig å lese om. Det blir som et abstrakt bilde med bare sorte farger, det skal mye til for at det blir spesielt spennende. (Det gjelder forøvrig ikke bare det onde, bare godhet blir fort kjedelig det også.)
    Men mannen som hjelper gamle damer over gata, som er speiderleder på fritiden, lokalavisens helt og så går hjem og koser seg med å mishandle kona, han kan brått bli god litteratur. Eller den gamle damen med det nydelige hvite håret, som gir barna i gården nybakte boller om dagen og mishandler katter i bakgården om natten. Litt satt på spissen, men jeg tror at alt kan skrives om. Hvis man bare skriver og lyver godt nok...

    Ha en flott og solrik helg!
    Myriam

    SvarSlett
    Svar
    1. Glimrende, Myriam! Er det noen som vet hva dette handler om, og som har sterke meninger om dette, så er det deg! Dette kan du - og jeg trykker dine ord til mitt bryst. Du vet hvorfor! ;-)

      Ha en flott og solrik helg, du også!
      Klem

      Slett
  3. Det er godt å skrive, mye blir bedre av det (synes jeg). Det setter ting jeg tenker på i et system, rydder opp i rotet. Men det er jo mye brutalt å lese da, jeg skjønner ikke at det kan være et argument?

    Og sikkert off topic, men jeg kjente ikke plassen på bildet, jeg var der en gang og spiste en skikkelig rar veggisrett, og en venn av meg var der også og var svært misfornøyd med pizzaen sin, den kjøtteteren som han er.

    SvarSlett
  4. Selvsagt skal du skrive det du vil, det blir som regel best sånn. Når det gjelder noveller (for å være praktisk), så er markedet trangt. Hvis du sender noveller til ukeblader, så har de et begrenset register - de vet som regel hva de v
    il ha, og som regel er det det samme som de alltid har hatt. Med litt variasjon, men ikke så stort slingringsmonn. Der vil de helst ha "underholdningsnoveller" hvis det er noe som heter det. Mer litterære noveller kan være av interesse for forlagene. Så vidt jeg vet har bl.a. Aschehoug et opplegg nå hvor de utgir noveller i e-bok format. Kanskje dine mer seriøse noveller kan være av interesse for forlag?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for ditt innspill, Natalie! Kanskje mine "mer seriøse noveller" befinner seg snart et annet sted enn hos ukebladredakjonene...:-)

      Slett
  5. Et fantastisk innlegg som tar opp et viktig tema. Jeg skriver selv fra hjertet på min blogg, men har uttallige innlegg lagret på utkast som jeg ikke kommer til å publisere fordi de er for "brutale". Jeg tror dessverre mange ikke helt "takler" det, enda det er sannheten om livet. Mange ønsker seg et enkelt liv, og leser derfor heller ikke om det tøffe og vanskelige, de orker ikke ta det inn. I mine øyne, er dette mennesker som fort blir overfladiske og litt "pinglete", unnskyld meg - det er kanskje en hard uttalelse, men sånn ser jeg det. Jeg elsker mennesker, som deg, som våger å sette ord på jhvordan livet faktisk er og kan fortone seg, som ikke bare skriver om en hel masse overfladisk vas. På den annen side trenger vi vel begge deler for en viss balanse? jeg syns det kan f.eks være superherlig å trave rundt på interiørblogger som ikke går i dybden på livet, men som gir en super inspirasjon likevel...så en balanse, det tror jeg må være det beste - iallefall for min del. Men så rart egentlig, at det du skriver fra livet og som er sannheten, det kan rett og slett bli for tøft for noen. Ikke så uventet og sjokkerende, men likevel syns jeg det er rart. men vi mennesker er jo forskjellige, og vi takler livet på vidt forskjellige måter - det innser jeg mer og mer :)
    Ønsker deg nydelige dager - med sol ute og sol inne :) klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for ditt lange og reflekterte innlegg, Spirea! Jeg er enig med deg - man trenger alle sjangere - balanse er alfa og omega i alle ting - også innen tekstene som skrives.
      Sannheten kan være voldsom brutal - men når det er lys og håp i teksten, så er det også en viss balanse. Men alt bunner kanskje i hvem som er mottakeren - hvem tekstene er myntet på. Det som ikke passer i et ukeblad, passer kanskje i et annet. Eller kanskje et helt annet sted. I en novellesamling, kanskje...
      Håper du har hatt en god, varm vårhelg! Ønsker deg gode dager videre!
      God klem!

      Slett
  6. Jeg henger meg på Natalie her, jeg tror ukebladnovellene følger en viss rytme og form. Det gjelder for øvrig ikke bare novellene, også artiklene har en fast "ramme". For meg er det opplagt hvorfor: Ukebladene skal være noe du koser deg med, noe du får glede og inspirasjon av. Og, gjerne noe å "rømme" inn i. I ukebladene har man for øvrig en viss dose "virkelighet" også, f.eks på de blå sidene. Jeg kjenner personlig jeg blir trist av å bare skulle forholde meg til en hard virkelighet, det er godt å lese noe som gir håp.

    Misforstå meg rett, det trenger ikke alltid å være "happy endings" eller rosa skyer i horisonten! Jeg sier "ja takk, begge deler", men velger nok bort litteratur som bare er rå og hard uten strimer av lys.

    Novellemarkedet i Norge er, som du selv har sagt, smalt. Har du prøvd deg hos noe forlag med de andre tekstene dine? Kan jo være de er midt i blinken for noen der ute. ;)

    Moralen er: Skriv det du vil skrive! Da blir det best. Tror jeg. Som slett ikke er noen ekspert!!

    Stor klem fra LK

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er godt å lese noe om håp, skriver du. Det er jeg helt enig i. Men uansett hvor brutal eller tøff historien kan være - så må det være en viss dose med håp som skinner igjennom. Balanse - som det nevnes over her. Viktig, viktig...

      Å skrive det en vil, det som kommer fra hjertet... ja, da blir det aller, aller best. Helt enig, kjære deg. Ang. spørsmålet ditt - så kommer jeg tilbake til det! ;-)
      Stor klem fra LH

      Slett