tirsdag 7. februar 2012

Er`e mulig??

....I disse sangskrive-tider, så kan jeg ikke dy meg. Jeg må rett og slett fortelle om den mest absurde og spesielle telefonsamtalen jeg har fått, i forbindelse med det å bestille en sang. Jeg skrev den ned for noen år siden, så noen drar kanskje kjensel på den. Men har dere tid, så len dere tilbake og les....

Mobiltelefonen min ringte, kl. 2215 en lørdag kveld. Det var en anonym innringer.

En hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, husker jeg at jeg tenkte.
Hun kom ikke med noen unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske sent en lørdag kveld.

Jeg ringer fordi jeg vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Jeg så du annonserte i Sandefjords blad,” fortsatte hun.
Ja..?” sa jeg spørrende.
Jeg vil ha en spesiell sang til en begravelse. Min mor har gått bort.”
Åh...” sa jeg som hater ordet kondolerer, og jeg føler alltid at jeg mangler ord i en slik situasjon.
Ja,” fortsatte damen som hadde kalt seg Bodil, ”men jeg vil ha en lystig sang til ære for henne! Jeg vil ha noe muntert, skrevet på en drikkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel forstand!” sa hun, og la ordentlig vekt på de to siste ordene.
Ja vel!?” sa jeg, og visste ikke om jeg skulle le eller hva...
Og nå har æ fått masse pæng! Masse pæng!” sa hun med stor entusiasme i stemmen.
Kor mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å bli stille et par sekunder.
Jeg tar kr. 500,- for en sang,” svarte jeg.
Åh, det er da ingenting! Det skal du få!” sa hun, og syntes opplagt at jeg kun ba om ører.
Skal sangen bare være fra deg?” spurte jeg.
Nei, nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,” sa damen.

Så ble det en bitteliten pause, og jeg hørte at noen pratet i bakgrunnen.
Så kom det...

Han Karsten spør om du kan ta det for 400 kr?” Stemmen hennes var en tanke spak.
Nei,” sa jeg og dro på smilebåndet, ”og du sa akkurat at du har masse penger.”
Ja, ja, det har jeg!” sa hun opprømt igjen, på sin karakteristiske Finnmarksdialekt.

Så ble det en liten pause igjen. Og noen pratet i bakgrunnen.

Han Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona?..
Nei, dere får en sang ut av de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500 kroner!” sa jeg, og måtte bite meg selv i leppen, for ikke å brøle ut i latter.
Ja, ja. Det er no helt greit!” sa damen da.
Men min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no obduserast!”
Hva?” sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?” Jeg ble mer og mer forfjamset der jeg stod...
Nei, nei!” sa hun. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”
Hva???” 
Nå gikk det nesten rundt for meg. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var tydelig at dialekta var ekte.
Ja, vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”
Hva???”


Nå kjente jeg at latteren nærmet seg stort inni meg. Dama måtte enten være gal, eller så tullet noen med meg. Eller begge deler.
Jeg fikk til slutt summet meg litt, og samlet tankene mine.
Jeg tror at du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg som sant var. Jeg følte heller ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen hverdagssang dette her!
”Neivel, men så fint! Da kan jeg skrive sangen ut selv!” fortsatte Bodil.
Ja, det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.

Så ble det stille i den andre enden...
Jeg vet ikke hvordan man gjør det,” sa stemmen spakt.
Å skrive ut?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.
Ja,” sa hun.
Du trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.
Nei, jeg vet ikke, jeg kan ikke det,” fortsatte hun.
Har du en pc, da?” spurte jeg, og kjente at det begynte å gå litt rundt i hodet mitt. ”Du sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.
Jeg har pc, men jeg kan ikke skrive ut,” sa hun.
Men Karsten, da?” sa jeg.
Jeg kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert fulgte med på den hun sa.
Nei, Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun.
Ja, det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.
Kan du trykke opp 100 kopier for meg? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen hadde kommet tilbake igjen.
Ja, men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.
Ja, jeg betaler hva det måtte være!” sa hun oppglødd.

Ja vel, tenkte jeg...
Men du vil ikke heller hente dem hos meg, da? Eller vil du at jeg skal sende dem i posten?” sa jeg.
Nei, æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte i Sandefjords blad)
Ringer du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”
Æ var i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin konfirmasjonssang der, og de sa du hadde laga den! Og da æ snakka med ei venninna fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho averterer i Sandefjords blad i dag!”

Dette hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...
Ok, men da sender du opplysninger på mail, da?” sa jeg, ”men jeg skriver ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi også!” sa jeg og lo.
Ja, da kommer de og tar levra di!” sa damen med grov stemme og lo hest.
Jeg kjente at det føltes både sykt, morsomt og litt ekkelt på en gang.

Jeg sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.
Fint!” sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke hjemme,” sa jeg.
Er du ute og flyr?” sa damen forskrekket.
Nei, men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.
Ja, du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo hest.
Jeg svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da ikke være seriøst...
Ok, men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)


Jeg la på, og fikk meg en knallgod latter i ettertid... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen?
Eller kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger...
Men jeg har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…” Mafiaen i nord som tok levra til ho mor"...

8 kommentarer:

  1. Hehehe! Takk for dagens latter;) Spesielt, ja. Er jo nødt til å vere nokon som tulla... eller? Hadde nok lurt veldig eg også...

    SvarSlett
  2. Det var ingen som "meldte seg" etterpå, og sa at de hadde tøyset med meg... Men det finnes jo mange "rare" mennesker - så kanskje det ikke var tull fra damens side.. Men morsomt, var det!!
    :-)

    SvarSlett
  3. Jammen må man vere forberedt på mye rart når man annonserer for ting tenker nå jeg:-)) Hehe artig historie:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er sant, Janne Tove... Man vet aldri hvem som ringer...

      Slett
  4. Ufattelig morsomt! :) Nå lo jeg godt her! Hehe, det forundrer meg ikke om du har gått fem på - dette er nemlig sånt noe jeg kunne funnet på som min egen lille lørdagsunderholdning - superhumor, etter min smak ;) hehe...evt kan det jo være at verden bare ER gal, da... hva vet jeg, mafia i nord og greier. Vanvittig! Takk for at du delte :))

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, noen MÅ jo ha tøysa med meg! Men hun dro`n langt! Over en halv time i telefonen en lørdagskveld - og hun gav seg aldri til kjenne... Men en god historie ble det, jo!! Herlig å høre at jeg får folk til å le! Klem!!

      Slett
  5. Den sangen burde du skrive - nå!

    SvarSlett
    Svar
    1. He he... kanskje jeg skal gjøre det, Anne Britt! :-)

      Slett