fredag 10. februar 2012

Da alt gikk i svart midt i alt det lyse...

... Tankene mine går tilbake nesten to år i tid. Da var det hektisk jobbing. Jeg skrev på så mye, og jobbet med så mye - at jeg i bunn og grunn jobbet hele tiden. Plutselig en dag gikk alt i svart. Den følelsen kommer jeg aldri til å glemme....

Midt oppi jobbing med skole, teamlederstilling, musikaltekster, musikalbok, jobbing med  øving, øving og atter øving med alle elever - slik at musikalen skulle komme i havn... klappet jeg rett og slett sammen.
Det som skulle være så lysbetont... Min første bok skulle bli musikal!!!
En av mine kollegaer, fikk idèen til musikalen, hun var regisøren og dro i alle trådene, - og vi jobbet på spreng. Det skulle jo bare være moro. Men det ble det ikke for meg...
Musikalen skulle bli satt opp på en av Larviks store kulturarenaer i begynnelsen av mars, men en tidlig februardag, orket jeg ikke mer... Jeg forsvant ned i et sort hull. Jeg hadde hørt om noe lignende, men hadde aldri trodd det skulle skje meg... Ingenting betydde noe. Ingenting...

Jeg lot være å gjøre noenting et par måneder... og så kom jeg sakte men sikkert tilbake til virkeligheten igjen. Jeg var superheldig... Men jeg måtte tenke meg om. Jeg sa fra meg teamlederstillingen på jobben, begynte å jobbe mindre, og jeg begynte å fokusere litt mer på andre ting... Det gjorde godt!

Og når det gjaldt musikalen... så var jeg ikke i stand til å være med i selve forestillingen selv, men det var fantastisk å stå nede i salen sammen med musikeren og komponisten av alle melodiene - og bare nyte... Å se og høre det som utspilte der framme på scenen...

Tenk, min historie ble til virkelighet! Alle elevene på min spesielle skole, bidro alle på sin måte. Fantastisk! Og de som ikke ville være på scenen, var i filmgruppa - og filmet det hele.
Nå er ikke filmen annet enn en amatørfilm, men dog - det er et utrolig artig minne å ha. Og vi fikk solgt ut de aller fleste DVD`ne.

En håndfull DVDèr ligger igjen. (Om noen skulle ønske en, kan den fåes for kr. 100,- inkludert porto.)

Dette var bare et lite tilbakeblikk på morgenkvisten...  Ha en strålende dag! I dag er det fredag. En kremhvit fredag (er det i mitt "synestesi-hode")!!

5 kommentarer:

  1. Ja er det ikkje rart - det som er så utruleg kjekt å halde på med - blir plutselig for mykje. Kjenner meg att i settingen - der eg gang på gang har gått i same fella. Det tek tid å jobbe seg ut av holet, det tek tid å innsjå at ein må porsjonere. Det er fint å kome opp på kanten med vissheit om at ein har lært litt og sjå at ein kan gå vidare.
    Klem

    SvarSlett
  2. Tusen takk for din trøstende beskrivelse! Er selv midt i en sånn prosess nå, og kjenner så godt den følelsen av avmakt og handlingslammelse. Godt da å vite at det finnes lys, det finnes hjelp om man er åpen for det.

    Veldig godt å høre at du kom deg opp igjen, det skal jeg også gjøre.

    Ha en god dag og en god helg. Carpe diem, nyt dagen.

    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Det finnes lys! Stopp opp, lytt til signalene... og ja, det finnes lys i tunellen, men vær på vakt. Jeg så ikke signalene, for jeg hadde ikke tid til å lytte... Men jeg har lært. Håper jeg!
      Ta godt vare på deg selv, nå!!
      Klem til deg

      Slett
  3. Kjenner meg også litt igjen, selv om jeg ikka har kommet så langt som til det svarte... I høst holdte det på å gå galt, da jeg hadde turbogiret på for lenge. Det endte med en følelse av likegyldighet, en følelse jeg kjenner igjen fra tidligere.
    Likegyldighetsfølelsen tror jeg er det første alarmsignalet om at noe er galt. Jeg tolket det i alle fall slik, og senket tempoet en hel del.
    Jeg kjenner fortsatt at det er NOE som henger i. En skygge av noe svart i utkanten, som minner meg på at jeg ikke kan sette opp tempoet mer enn det som er akkurat nå.
    En påminnelse jeg velger å ta alvorlig.
    Takk for at du delte! PS: Det må være HELT fantastisk å oppleve sine egne ord komme til live på den måten!
    Klem fra LK.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror dette skjer kun med engasjerte mennesker som står på og vil så veldig mye! Det er ikke for ingenting man sier at man ikke skal brenne sitt lys i begge ender - når man er aktiv på så mange plan. For da brenner lyset - det er sikkert og visst...
      Jeg er enig med det, at "likegyldighet" kan være et tegn på at noe er galt... Jeg kan kjenne litt innimellom nå, og da må jeg stoppe opp litt. Jeg merket ikke det den gangen, for jeg var ikke likegyldig da - bare veldig opptatt og engasjert...

      Ta godt vare på deg selv, og lytt til signalene, Lill-Karin!
      Og ja,- det var helt fantastisk å få oppleve sine egne ord i "levende live". Det er det sterkeste jeg har opplevd, sånn "skapelsesmessig"

      Klem fra meg

      Slett