torsdag 23. februar 2012

Tiggere

... Solen skinner og våren kribler, enda det er vinterferie. Uansett om det er februar eller ikke, så er det nydelig å høre fuglene, høre det drypper fra takrenner, og se at innkjørselen er helt fri for snø!

Men jeg kom til å tenke på noe... Her om dagen, da jeg skulle gjøre et ærend i byen, måtte jeg gå forbi ei dame. Ikke en hvilken som helst dame,  men en dame, som satt på knærne på et teppe på fortauet. Hun hadde et forpint uttrykk i ansiktet, skaut på hodet og fremmede ord kom ut av munnen hennes. Ved siden av henne og kuldegradene stod et pappkrus som ropte etter penger fra de forbipasserende.
Kommer hun fra Romania? tenkte jeg. Men jeg kunne ikke noe for det, men jeg fikk en skikkelig bismak i munnen, da jeg så henne. I min lille by. Ingen trenger da å ligge på knærne i kuldegrader og hyle rare lyder etter folk for å få penger til å dekke dagens matbehov. Det nekter jeg å tro...
I tillegg satt hun ca. 20 meter fra inngangsdøren til NAV...

Så kom jeg til å tenke på noe jeg opplevde for lenge siden, på slutten av 80-tallet...

En studievenninne og jeg var på besøk i hovedstaden. Vi skulle ta et spennende intervju i selveste NRK, i barne - og ungdomsavdelingen. Vi var førskolelærerstudenter, og min taleføre studievenninne skulle stå for selve intervjuet - og jeg...tro det eller ei - skulle notere...
Men på Karl Johan, kom vi over en mann i fillete klær som satt i skredderstilling midt i gaten. Foran seg hadde han plantet en plakat med ordene "I`m hungry. Please give me some money".

Min venninne og jeg tittet på hverandre. Vi var to fattige studenter, vi hadde ikke mye å gi fra oss. Men denne stakkaren måtte vi hjelpe. Da kom min venninne på en glimrende idè. Som tenkt, så gjort. Hun åpnet sekken sin, tok fram matpakka, og gav den gledesstrålende fra seg til mannen. Han var jo sulten, stakkar!
Men... jeg kommer aldri til å glemme det uttrykket mannen gav henne... Han ble ikke glad, han smilte ikke, han takket ikke... Han ble sur, gretten, og mektig irritert.
Selv gikk vi videre, og lo oss halvt ihjel. Vi hadde gjort en god gjerning, og vi skulle ikke sulte. Vi kunne dele min matpakke.

Men... poenget mitt er... Han var ikke sulten. Han ville ikke ha mat, selv om det stod at han var sulten... Han ville ha penger. Kanskje ikke han var fattig, heller... Hvem vet...
Er det noe rart at man blir litt skeptisk? Har man ikke lov til å være skeptisk? Selvfølgelig skal man gi... men det er da lov å tenke litt. Eller?

4 kommentarer:

  1. Føler som deg her, vi kan aldri vite. Hos oss har vi trekkspillende tiggere som ikke kan spille, med koppen foran seg. Jeg går alltid forbi, og jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg kjøper alltid bladet som de narkomane selger. Da blir det noe mer enn tigging, de gjør jo en jobb. En venninne av meg gir alltid til narkomane tiggere, for som hun sier "det kunne vært min sønn". Det handler mye om vår samvittighet også. Jeg tenker alltid på hvorfor det blir slik en enorm forskjell på menneskene: fordi de en gang tok et galt valg....

    SvarSlett
  2. Jeg følger deg, jeg også. Det står bakmenn bak disse tiggerne, og de tjener store penger på alle de har i "arbeid". Jeg husker en gang at jeg leste et intervju av noen tiggere. De kalte nordmenn gjerrige. Og de fortalte at de kom hit til Norge for å tigge fordi de ikke turte å gjøre dette der de kom fra ... Jeg gir av og til penger til narkomane som selger Oslo-bladet, til Frelsesarmeen og ti forbindelse med store innsamlinger. Dessuten har jeg ett formål jeg alltid har støttet og det er Nattravnene. De gjør en fabelaktig jobb! Med tiggerne fra Romania sliter jeg med å forholde meg til ....

    SvarSlett
  3. Så bra innlegg, til ettertanke. Jeg skjønner så godt hva du mener, jeg syns alltid det er vanskelig med disse tiggerne. Det er som du sier, det skulle ikke vært nødvendig i vårt lille land,og det er det vel ikke heller? Å gi matpakken sin til noen som påstår de er sultne, er jo det beste å gjøre. Å da bli møtt med sure miner, føles rart og veldig feil. Det er vanskelig dette. Jeg gir stort sett til tiggere når jeg besøker hjemlandet deres, men sjelden i Norge. En gang tok jeg derimot med meg en narkoman tigger på cafè. Jeg spurte ham hvorfor han trengte penger, og han sa at det i hovedsak var for mat. Vi satt på caféen sammen i en times tid, og han fikk spise seg mett. Jeg tror vi begge lærte noe. Men vanskelig, ja, det er det.

    SvarSlett
  4. Tusen takk for at dere tok dere tid til å legge igjen deres kommentarer, Anne Britt, Rose-Marie og Spirea!
    Jeg er bare så enig med dere alle. Det er lov å tenke, bruke sunn fornuft og hjertet - og gi når man føler for det. Jeg tror i bunn og grunn at vi nordmenn er villige til å gi litt av vår rikdom på mange måter...

    :-)

    SvarSlett