mandag 6. februar 2012

Å få et nei...

I utgangspunktet er det aldri moro å få et nei, når man så inderlig håper på et ja... Men noen ganger er det allikevel ikke så ille som man hadde trodd. Og noen ganger er det helt nødvendig for å komme videre.

Jeg sendte inn et manus. Mitt lengste manus noensinne. Et anderledes manus som jeg påbegynte for lenge siden, som har ligget, og som jeg har tatt fram og jobbet med innimellom alt annet. Mitt mål var først og fremst og fullføre det, og det klarte jeg!

Så sendte jeg det inn til et forlag, og jeg håpet og håpet at svaret var positivt, selv om en bitte liten stemme inni  meg, sa at det ikke var bra nok. At det var litt banalt, kanskje. Eller litt for barnslig språk (jeg er jo vant til å skrive barnebøker) - men man håper jo. Ellers hadde jeg jo aldri sendt det inn til et forlag.

Til morgenen i dag lå svaret og ventet på meg. Og det var ikke et ja. Det var ikke det. Det fulgte med et langt, innholdsrikt vedlegg - noe jeg var mektig imponert over. De hadde virkelig lest, ikke skumlest, men lest. Lest, vurdert, og kommet med en konklusjon. Svaret ble blant annet:


"Konklusjonen er at dersom du er innstilt på mye jobb, kan det bli bok av dette."

Og i neste mail stod det blant annet: ..."For fra side xx og utover har du en god historie, som det absolutt går an å lage bok av."


Alt var ikke helt elendig, med andre ord,- og det var vel det som løftet meg. Jeg gikk ikke ned i noen kjeller. Ikke et sekund en gang. Så langt der i fra. En stor del av grunnen, var vel at jeg var stort sett enig i den lange begrunnelsen jeg fikk.

Og jeg lærer hele veien, tenker jeg. Jeg lærer massevis de gangene jeg har fått konstruktive tilbakemeldinger - slik at jeg blir gjort oppmerksom på hvor jeg er for svak, og hva jeg bør jobbe videre med.

Nei, jeg ser på dette som et skritt i riktig retning, jeg.

Dette er nok ikke sjangeren jeg skal begi meg utpå. Jeg har heller ingen ambisjoner om det. Men av en eller annen grunn måtte jeg skrive dette manuset. Hvorfor får jeg nok aldri greie på, for jeg har mine tvil om det noen gang ser dagens lys... Tror det er for mye å slette og endre... Men man vet jo aldri...

I mellomtiden skriver jeg videre, jeg!




13 kommentarer:

  1. Jeg synes du er skikkelig modig! Å sende inn et manus...tenk det-du har sendt inn noe som er på en måte er deg.
    Ikke slutt med å være modig. Tusen takk for at du forteller om dette!
    Lykke til neste gang!
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Bente! :-)
      Ja, det kostet litt å skrive dette, faktisk. Men samtidig er det godt å kunne dele "nederlagene" sine også... Klem

      Slett
  2. Så leit at det ble et nei. Nåløyet er fryktelig trangt da. Men så bra at vurderingen var grundig. Da kan du la det hvile litt og gå på med krum hals igjen når du føler for det.For du må bare ikke gi deg.Trøsteklem er sendt, for det trenger du selv om du tar det pent. Og skriv i vei, det bare må du.

    SvarSlett
  3. Hei Anne Britt! Jeg vet du følger med meg, så ja... denne gangen ble det nei. Sånn er det! Du vet alt om dette... Jeg lar manuset hvile, så kanskje... kanskje jeg tar det fram en gang senere. Men nei, jeg gir meg ikke! Og tusen takk for trøsteklemmen! Den var god å få. Tross alt! ;-) Du får en takknemlig en, tilbake!

    SvarSlett
  4. Sender en trøsteklem jeg også - slik som du har trøsta og "backa" opp meg. Flott at du ser det positive i det og at kritikken var konstruktiv og lærerik. Mange gode ønsker videre - klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for trøsteklemmen fra deg også, Janne Tove! Det er overhode ikke synd på meg, men jeg kjenner at det gjør godt med "litt" medlidenhet og omtanke... Hm.. Og du, du er supersterk! Jeg er en av dine store beundrere... og takk for dine gode ønsker til meg. God klem og gode tanker til deg!

      Slett
  5. Det er jo kjempeflott bare å få en begrunnelse - og ikke minst det oppløftende svaret om at det KAN bli noe! Jeg synes ikke du fikk et nei, du fikk et "tja"!
    Når det er sagt, så er det sikkert lurt å la manuset modne litt i skuffen fremover, kanskje du trenger en pause fra det. Ofte kan det dukke opp nye momenter og inspirasjoner når man lar en tekst "hvile" litt.

    Tør du røpe hvilken type manus det er, siden du skriver at dette trolig ikke er "din" sjanger?
    Takk for at du deler. Stor klem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er helt sant, Lill-Karin! Det er ingen selvfølge å få en begrunnelse. Og denne var grundig! På godt og "vondt"! Morsomt det du skriver, om at jeg ikke fikk et nei, men et "tja"... Det er jo sant, da!...
      Men jeg lar det ligge, så ser jeg senere hva jeg gjør...
      Ang. sjangeren, så begav jeg meg utpå litt krim. Men ingen vanlig krim - så det falt nok ikke helt i god jord...
      Tusen takk for dine gode ord - og det er meget spennende med dine skriverier!
      Ha en flott dag! Klem til deg

      Slett
  6. :) Ja og nei, kan begge føre til det samme resultatet. Det ene resultatet kanskje bedre og mer gjennomført enn det andre :) Du har muligheten til å velge!

    Så glad for at du la igjen et spor på bloggen min som førte meg til denne flotte siden.

    Ha en nydelig dag Liv Hege og nyt det vakre den byr på :)

    SvarSlett
  7. Tusen takk for tankevekkende ord, Tankenesmor!
    Spennende med nye bekjentskaper - og nye impulser. :-)

    SvarSlett
  8. Hei.
    Veldig glad for at du ikke havnet i kjelleren. Som forfatter selv, vet jeg hvor lite hyggelig avslag kan være. Og enda verre de gangene man får klart inntrykk av at mottager knapt har orket å lese igjennom manuset før tommelen har blitt vendt nedover. Forøvrig; et tja er slett ikke det verste man kan få, første gang man prøver seg på en ny sjanger;-)
    Lykke til!
    Myriam

    SvarSlett
  9. Tusen takk, Myriam! Er det noen som skjønner meg, så er det jo deg!:-)

    SvarSlett
  10. Hei Liv Hege.
    Jeg leser innlegget ditt og skjønner så godt. Det som gjør meg glad er at du i en slik situasjon evner å ta med deg det som bærer deg videre og fremover. Du har en holdning og en innfallsvinkel til det meste her i livet som jeg beundrer deg for. Og det er godt å kunne holde fast ved slikt og en trygghet i hvem en er. Stå på, det er så mye som bare venter på å bli skrevet og noe av dette venter på nettopp deg. Ha en strålende dag! Klem fra skogen.

    SvarSlett