Boklansering på Fanny Kafe

    I dag hadde jeg møte med innehaver Signe på Fanny kafe. Selve bygningen er veldig gammel, og ligger vegg i vegg med Larvik museum. Møblene er også gamle og nostalgiske, fra 1940-50 tallet. Jeg simpelthen digger stemningen, lokalet, møblene og energiene der. For dette er en kafe med sjel, tro meg!
   En gang jeg var der i et lukket selskap, fikk jeg beskjed av en av gjestene at jeg hadde flere "fra den andre siden" ved min side. Det var en sterk kveld - det skal jeg love dere! Jeg "så" ingen selv, men jeg følte sterke energier... Men det er en annen historie.
   Lokalet har i hvert fall "ropt på meg", og nå i dag fikk jeg ordnet med snille, gode Signe, at jeg kunne få ha min boklansering hos henne.
  Kafeen blir holdt åpen kun for mitt arrangement - det blir bokbad, musikalsk innslag av venninnen min, Hanne Ingersdatter - og signering og salg av boka mi.
Det blir så spennende! Om noen har lyst til å komme - så er dere alle hjertelig velkommen
19. september kl. 1800!
Ser ikke lokalet innbydende ut for lanseringen av min novellesamling: "Kjærlighet, løgner og ølglass"?...

September og Kjærlighet, løgner og ølglass

   Oi! Plutselig skjer det veldig mye rundt meg... Telefonen ringer... en vil ha bryllupstale, en annen vil ha en bryllupssang, en tredje vil ha en konfirmasjonssang og en fjerde vil ha en konfirmasjonstale. Ikke nok med det, den femte ville ha noe til en helt spesiell anledning som jeg ikke kan røpe her. Ikke ennå i hvert fall.
   Og ellers... så går manuset mitt i trykken nå!! Det ER så spennende! Etter givende, frusterte, glade og tunge stunder, så kom jeg i mål!! På et tidspunkt trodde jeg det ikke, men jo, jeg fullførte!
   Det nærmer seg bokmøte på Larvik bibliotek - vet ikke hva det går ut på enda... Men jeg skal være sammen med krimbokforfatter Frode Eie Larsen og forfatter Lillian Skow. Spennende!Og så blir det boklanseringe VELDIG snart fikk jeg beskjed om i dag... Skal på møte i morgen, vil så gjerne være i det lokalet som "passer for meg"...
   Og så er det snakk om å være med på bokbloggertreff på Gyldendalhuset i Oslo i midten av måneden... Oi, det hørtes veldig skummelt ut... Eller hva sier dere, dere bokbloggere?? Skal noen av dere grille meg der?? ;-)

Mye skjer - og jeg kjenner at jeg har store flagrende sommerfugler i magen nå. Veldig store. Tror jeg løsriver meg fra pc`n - og går på badet og farger håret...

Kommer snart!

Kommer snart!

Foffas lov og mine tanker

 I går samlet jeg sammen manus og kjørte ut til Foldvik Familiepark. Siden historien kun finnes på lydbok, så har jeg altså ingen bok å lese fra - derfor blir det løsark. Skulle virkelig ønske at historien befant seg bak to permer også... Men det er nå så.

I hvertfall... solen skinte og det var masse folk i parken. Jeg ble litt overrasket over hvor mange det var, for det var flere andre store arrangementer i Larvik denne dagen - og det nærmet seg også slutten på Foldvik-sesongen.

   Men det var spennende å ta på seg mikrofon (mygg) og entre scenen mens en haug med unger og foreldre satt spent på tribunene og ventet på opplesning fra meg. Ved siden av meg satt selveste Foffa. (et menneske inni)

To opplesninger hadde jeg i går. Kl. 13 og kl. 16. Mellom opplesningene vandret jeg rundt i parken, pratet med dyrene, hadde samtaler med driverne på gården, og jeg satte meg på en benk og skrev litt...

   Mens jeg gikk rundt i parken, falt øynene mine på denne plakaten. Jeg ble litt stolt, da! Det er nemlig mitt budskap i lydboka som er nedskrevet. Her står Foffaloven: Alle vi som bor i parken her har enten pels, hjul, finner eller fjær. Vi står sammen i tynt og tykt for da har vi det godt og trygt! Vi vil verne om hverandre og ta godt imot alle andre..."

...Og ellers... så sendte jeg inn siste korrektur på novellemanuset i går! Nå tillater jeg meg å senke skuldrene en smule. :-)

Opplesning fra FOFFA-fortellingen

   I fjor jobbet jeg iherdig med Foffa-prosjektet i samarbeid med Foldvik gård/ Foldvik familiepark. Foffa er maskoten i parken, og figuren har blitt mektig populær blant barna, der han går blant annet rundt og hilser på dem.
   Resultatet fra all jobbingen ble en lydbok, basert på min historie - og det var jeg selv som leste fortellingen inn i studio.

   I morgen er det atter tid for å hilse på Foffa og forhåpentligvis mange barn. Da skal jeg nemlig lese et lite utdrag fra lydboka. Og lydboka... ja, den kan kjøpes i parken - eller bestilles av meg. (fortelling, lyder og selvfølelig den kule Foffa-sangen er med på lydboka)
  Det blir spennende å møte opp igjen....
   Kom gjerne innom! Tror også det er siste helgen før parken lukkes for sommeren.

Bokanmeldelser er ikke bare bare

(Sakset fra ARK på Facebook)



   I går var jeg innom forlaget og hentet bokmanuset mitt - i papirform. En korrekturleser hadde gått igjennom manuset, og nå var det min tur til å gå igjennom på nytt, for å se om endringene var greie, og om jeg fant flere feil. Ut på kvelden oversendte jeg det på nytt - på mail.

   Nå blir det vel gjennomlesning en gang til, og så er tiden inne for at novellene blir buntet mellom to stive permer. Jeg digger coveret, jeg digger tittelen, og jeg har et sterkt forhold til alle novellene som er nedskrevet... Men jeg vet det kommer tilbakemeldinger - dette er ikke barnelitteratur, heller ikke ungdomslitteratur - dermed kommer også kritikken...

 

   I alle yrker utenom de kunsteriske yrkene - musikk, film/teater, bøker - så går yrkesgruppene "fri for anmeldelser og kritikk i media". Om du gjør en god eller mindre god jobb som murer, som baker, som lærer.... you name it... så får ikke resultatene du leverer terningkast i avisene. Produktene blir ikke lovprist eller slaktet. Men dette skjer ofte når det blir sluppet en ny cd, en teateroppsetning har blitt vist, en ny film har blitt satt opp, eller en ny bok har blitt skrevet...

 

   Fordi ett eneste menneske f. eks. ikke liker DEN boka, så skal den bli slaktet i avisa. Harde og negative ord blir lest av enormt mange mennesker - som igjen blir påvirket av det som står. Hvis de ikke selv allerede har lest boka og gitt seg opp en egen mening.

Det blir så subjektivt. Det blir så feil. Og det er klart at dette gjør noe med forfatteren bak boka også. Selv om det er lesernes meninger som betyr noe i bunn og grunn, så merkes det godt i mellomgulvet når kritikken blir slått hardt fra hofta - fra journalistens side.

 

   Jeg husker en mannlig journalist anmeldte den første filmen til "Sex og singelliv". Han slaktet filmen fra A -Å. Jeg hadde selv nettopp sett filmen, så jeg hadde min egen mening. Og jeg husker at jeg tenkte... Jeg kan ikke huske at jeg så en eneste mann på den filmen. Dette var vel en "ren jentefilm".... Vi var kvinner i "den rette alderen", som gikk og så filmen for å ta innover oss det vi trodde vi visste at den gikk ut på... Og det fikk vi!

Denne filmen var overhode ikke ment for sure, mannlige, gifte, halvgamle journalister!

Hvordan kan noen anmelde noe når det finnes null interesse i utgangspunktet?  Anmelderen burde jo vært en kvinne som i utgangspunktet visste noe om sjangeren...

 

    Så jeg tenker... kanskje min bok - min novellesamling - blir anmeldt i lokalavisa... Uansett hva som måtte bli skrevet - om han/hun har en dårlig/god dag, om han/hun liker noveller, variasjonen i novellene, språket, tittelen, coveret.... så blir det jo veldig subjektivt...

   Når jeg kommer med et knippe forskjellige noveller, så sier det seg selv at de er veldig forskjellige, og at folk umulig kan like dem alle. Som en cd. Sjelden man liker alle sporene. Men noen ganger skjer det også at man liker sangene sånn litt etter å ha hørt dem noen ganger. Noveller kan også leses flere ganger - de er jo ikke lange. Men meningen er at du skal sitte igjen med noe. Etter at de er lest også.

   Nei, jeg får la være å tenke på det. Jeg skriver ikke for anmeldere. Jeg skriver for at jeg har noe på hjertet, noe jeg vil formidle. Take it or leave it...

 

 



Bokelskerne jublet for LiV - Vestfold Blad

Bokelskerne jublet for LiV - Vestfold Blad

Novellemanus og forfatterspirer

(Sakset fra ARK på Facebook)

I dag har jeg sittet inne i det varme været og redigert novellene i "Kjærlighet, løgner og ølglass" for aller siste gang. Det var en herlig følelse, og det gikk som en lek. Novellene skal nå straks ut i verden for å leve sitt eget liv.... Anmeldere og lesere kommer til å komme med sin kritikk, men jeg kjenner at i skrivende stund så bryr det meg ikke. Det viktigste er at jeg vet at jeg leverer fra meg det beste jeg kunne - i godt samarbeid med min forlegger - så får det komme, det som må komme...

Ellers har jeg lyst til å nevne at jeg har fått mange henvendelser fra vordende forfattere det siste halve året, både på mail og telefon. Folk som har mange spørsmål de lurer på i forbindelse med det å gi ut bok, og hva som skjer når faktisk en bok blir antatt...
Jeg synes det er hyggelig å kunne bidra med det jeg kan noe om, og mine erfaringen i forbindelse med bokutgivelser.

Jeg har slett ikke tid til å møte alle som spør om å treffe meg for en prat om bokprosessen, men det hender jeg gjør unntak.

Her om dagen fikk jeg til et møte med ei jente som har skrevet ned sin historie - dvs. selvopplevde historie. Og hvordan går man da fram når man vil gi ut sin bok - og samtidig være anonym? Det vet jeg lite om, og ba henne ta kontakt med forlag...
Det er vanskelig å forhåndsselge og reklamere for boka si - når man ikke kan gi seg til kjenne. Da må det skje på andre måter - og det vet ikke jeg stort om...
Men er det en god historie, en sterk historie... så burde det finnes måter å gjøre det på. Men det vet jeg lite om.

Jeg har også sagt meg villig til å treffe ei som har skrevet en dokumentar. Hvilke spørsmål hun lurer på, vet jeg ikke - men det er spennende å møte andre skrivende mennesker.

Ellers setter jeg stor pris på å møte og bli kjent med andre forfattere som gir ut bøker på LIV forlag (det er første gangen jeg gir ut bok der)

Uten at jeg vet sikkert - så tror jeg det blir en spennende høst...

Frode og Frostrøyk på Pakkhuset

   I går tok jeg turen ned til Pakkhuset i Indre havn i Larvik. Jeg måtte bare ha med meg boklanseringen til Frode Eie Larsen. Han kom med boka "Frostrøyk", som altså er den "vanskelige andreboka". Hans første bok, Hemmeligheten, kom ut i fjor og den fikk alt fra lunkne til strålende anmeldelser.
   Denne boka har fått mye forhåndsomtale og den har fått strålende anmeldelser allerede!

   Jeg var tidlig ute... Bordene var nydelig dandert, og selv om solen varmet, strømmet folk inn i lokalet. Forfatteren pratet varmt om skriveprosessen, lidenskapen og stoltheten over boka mens bilder fra hans liv som forfatter - med hunden på fanget, med pc`n på fanget, under en av fjorårets boksigneringer osv. vistes fra prosjektoren.

    Musikeren Marius Midtskogen underholdt oss med vakre egenproduserte låter og LIVs forlegger Myriam H. Bjerkli bokbadet forfatteren. Hun stilte kloke, varme og interessante spørsmål, som Frode besvarte kjapt, langt og morsomt!
   Til slutt entret Norges eneste bokinspirator scenen - Liv Gade - og hun roste boka til Frode Eie Larsen opp i skyene!

Før jeg forlot lokalet, signertet Frode Eie Larsen bok til meg. Og han skrev blant annet:" Gleder meg til arrangement i høst!"    
   Ja, det blir spennende å stille opp på Larvik bibliotek i september med nettopp Frode Eie Larsen! (og Lillian Skow)
   Og jeg gleder meg til å lese boka di, Frode!

Heia LIV forlag!

(et glimt av hagefesten)

 Det var utrolig morsomt å få lov til å være med på LIV forlags hagefest i " tradisjonsrik Aschehoug ånd" på lørdag. Myriam H. Bjerkli som er grunnleggeren og forleggeren bak forlaget, har gjort en formidabel jobb på de to årene som forlaget har eksistert. Det er bare å ta av seg hatten for henne!
  Festen var superflott! Og det å få lov til å treffe så mange som "forstår meg", som er på nett med meg, og som selv elsker å skrive... ja, det var en herlig opplevelse!

 Under festen var det tre av forfatterne som leste utdrag fra sin ferske bok. En av dem var Frode Eie Larsen som nå kommer med oppfølgeren til "Hemmeligheten" som kom  ut i 2011.
Denne gangen er tittelen "Frostrøyk" og han har boklansering på Pakkhuset i Larvik i morgen. Jeg skal være på plass! Og hvis noen lurer på hvilken sjanger dette er, så er det altså...krim!
  Håper mange stiller opp!

Hagefest hos LIV forlag

   I strålende solskinn var en mengde mennesker invitert opp på Ringdal - mellom Larvik og Sandefjord - til Hagefest hos forlegger Myriam og LIV forlag. For ei dame! For en forlegger! Og for en fest!
   Forfattere, illustratører, fotografer, grafikere, konsulenter, en visemusiker og en boksinspirator - hadde funnet veien dit.

   Vi ble møtt med champagne, sol og smil. Det var en strålende kveld, med god mat og drikke, musikalske innslag og høytlesning fra tre forfatteres splitter nye bøker. Høstens bokkatalog ble delt ut, og det var utrolig morsomt å lese alle titlene, se alle forfatternes ansikter - og hilse på dem i virkeligheten.

   Selv hadde jeg gode samtaler gjennom hele kvelden, og det ble lagt grobunn for forfatteropplegg med flere andre forfattere. Spennende!

Her skimtes et knippe flotte jenter - en grafiker, en konsulent, en bokbader og en forfatter!

Det var en helt perfekt kveld - og jeg gleder meg stort til ferden videre. Til boka ligger klar....
Tusen takk, Myriam - for en fantastisk kveld!

Å leve eller ikke

(sakset fra FB)

   Livet. En underlig gave. Livet fylles med følelser, tanker og handlinger fra den dagen du blir født, til den dagen du lukker øynene for siste gang. Hvor det bærer videre etterpå, vet vi intet om. Selv om jeg er av den oppfatning at vi aldri dør. Vi går bare over i en annen dimensjon. Men nok om det...
   Livet er komplisert og ikke for amatører, er noe som ofte blir sagt. Det er mye sant i det. Men vi har valg, muligheter... Eller har vi alltid det?
   
   Hun hadde dyp kjærlighetssorg og kjente et stort gap i sinnet sitt. Kjolen var kjøpt inn, den var sid, hvit og flortynn. Det var den hun skulle ha på når hun sto på toppen av svaberget. Hun hadde sett seansen for sitt indre, igjen og igjen. Kjolen skulle flagre rundt henne som blafrende vinger når hun kastet seg utfor. Det mørke, salte havet ville ta henne i mot, hun ville drukne seg i den våte favnen. Det var ingen annen løsning, det var sånn det måtte ende, tenkte hun.
 
   Livet var kaotisk, rusfylt og angsten tok ham. Abstinensene spiste biter av ham. Han la igjen en lapp på bordet, en eller annen ville finne den. En krøllete lapp hvor det sto: "Jeg hadde lyst til å prøve noe annet".

   Han slet med følelsene etter å ha vært i Libanon. Det hjalp ham ikke at det ble kalt et navn, et Libanonsyndrom av noe slag. All krig og død gjorde sitt til at følelsene rev og slet i ham. Han kjente ikke seg selv igjen, og klarte heller ikke å finne tilbake til ham. Han forsvant ut i skogen, folk lette, fant ham og reddet ham. Han forsvant igjen, ble funnet og reddet. Igjen forsvant han.

   Jenta på svaberget hadde sett seansen foran seg så tydelig så mange ganger, hun kjente vinden som strøk henne når hun hoppet. Hun kjente vannet som tok i mot henne med åpne armer når hun traff det. Men noe hindret henne fra å ta på seg den kjolen og dra ut til stranden og gå opp på svaberget. Noe - og hva var det noe?

  Gutten som slet med sine rusproblemer, prøvde noe nytt. Noe helt nytt som han skrev på lappen, han endte sitt liv. Hvorfor var det intet som stoppet ham?

   Mannen som hadde vært i Libanon, hadde ropt "ulv" mange ganger. Ikke bevisst, det var bare hans rop om hjelp - igjen og igjen. Han ble reddet hver gang, men omgivelsene tenkte sitt... Siste gang, da han ikke ropte, var det ingen som kom. Hjertet sviktet bare til slutt. Hadde  han "sendt det ut" så mange ganger, at han ikke orket livet mer? Til slutt fikk han det som han ville?


Vi har valg, muligheter... Når livet blir for vanskelig å leve, klare noen å søke hjelp, noen lytter til sin indre stemme, noen skjønner at det er lys bak alt mørket. Noen tror på Gud, har sin religion og livssyn. Men noen tror ikke på noen ting - lenger - ikke på Gud eller livet, ikke på mennesker eller seg selv. Når man ikke lenger har troen på seg selv... da er det farlig, tenker jeg.

Jeg liker utsagnet til Ferdinand Finne: "Jeg tror at man tiltrekker de muligheter man selv legger grobunn for."  Men jeg vet også at man aldri helt kan forstå et annet mennske - for hver og en må leve sitt liv - med alle dets utfordringer... Noen velger å reise seg opp, eller ta en helt annen vei enn tidligere. Noen gjør det ikke.
 
  
  

Nådde mål og forlagsfest

   Dagene kommer og dagen går. August er godt uti sin andre uke og lærerferien nærmer seg slutten. Jeg har fått gjort alt jeg hadde planlagt å skrive, så alle de målene er nådd. Herlig! Det har vært alt fra novellemanusredigering, skrevet nye noveller, nye historier, et par sanger, samt at jeg har fått skrevet på noe som jeg ikke vet om blir noe av... Men sånn er det jo. Morsomt å prøve seg på nye innfallsvinkler.
Siden jeg har sittet og skrevet dag etter dag, kommer fortellingene og ordene lettere og lettere til meg. Jeg skulle gjerne hatt et helt år hvor jeg kunne sittet å skrive... Bare et lite år... Hmmm... Men siden livet ikke er sånn akkurat nå - så skriver jeg når stunden tillater det.

   Gleder meg stort til lørdag - da blir det forlagsfest! Dit kommer det blant annet alt fra debutanter til godt etablerte forfattere. Det blir utrolig spennende å møte lyrikere, krimforfattere, romanforfattere, barnebokforfattere, pluss, pluss.. Noen av dem kjenner jeg - og de er til stor inspirasjon på mange måter!

   Og i dag sendte jeg over mitt forslag til rekkefølgen over novellene i boka mi. Så får vi se om det går igjennom. Det viktigste er at boka begynner med en novelle som fenger leseren, tenker jeg....

Øyeblikk og julemodus

(bildet er fra Faceboook)

   Kaffekoppen med det nydelige blomstermotivet står ved siden av meg, stearinlyset er tent. Ute er det overskyet - og jeg har ennå en hel ukes ferie igjen. Før lærerjobben kaller.
Det har vært og er, helt herlig å få være "forfatter på heltid." Det har jeg nemlig vært disse siste fire ukene. Når mannen i huset har vært på  jobb, har jeg rigget meg til foran pcn - og skrevet...
  Nå er jeg inni et virkelig godt modus, og jeg har fått mange ideer underveis i sommer. Men det tar tid å skrive historiene best mulig - derfor konsentrerer jeg meg om en ting av gangen. Når jeg får ideer, skriver jeg ned stikkord, slik at jeg kan ta fatt på det, når muligheten byr seg.
  Jeg kan få øye på noe, som føles nærmest som "en overskrift"- og da vet jeg at dette må jeg skrive om. F. eks. da jeg var inni en butikk og så den lille gutten som gråt inn i mobiltelefonen... Eller da jeg fikk se det gamle frierbrevet fra 1855... (den novellen kommer på trykk i bladet Familien, i november) Eller da jeg fikk se den lille jenta i mørket på Kreta...
   Slike små øyeblikk setter seg midt i magen på meg (harachakraet) - og jeg vet - jeg bare vet - at dette må jeg skrive om, og gjøre de små øyeblikkene om til mine historier.

   Jeg titter nå på det lille stearinlyset og prøver å komme i julestemning. Du leste riktig. Jeg må alltid "logge meg på" den rette sinnstemningen, årstiden og situasjonen, for at jeg skal kunne leve meg best mulig inn i historien jeg skal skrive. Ellers blir det ikke levende eller troverdig nok....
   Nå går jeg inn i julemodus, dere. Og ikke bare det; som jeg fikk beskjed om fra Magic Magasin; Husk den åndelig vrien! Så... nå puster jeg dypt - ut og in - og nå logger meg på .. "den andre siden" også.

Kreativiteten blomstrer

   De siste dagene har jeg endelig tillatt meg selv å være kreativ igjen. Jeg har ikke malt, men jeg har skrevet nye historier og nye noveller. Herlig og befriende. De siste månedene har jo gått med til novelleredigering om og om igjen. Jeg har lært masse, og det har vært et stort og nødvendig arbeid. Men akk, så kjedelig... men nå begynner jeg å se fruktene av alt jeg sådde i våres... Dvs. når jeg nå skriver på nye ting, ser jeg lettere de feilene jeg ikke så tidligere. (undertekst, forfatterens tanker, klisjeer, unødvendige ord, osv)
  
Jeg kontaktet Magic Magasin her om dagen og lurte på om de var interessert i å høre om min opplevelse fra øya Spinalonga. Det hørtes interessant ut, sa de, men jeg måtte skrive den "på spec". Siden jeg ikke ante hva "på spec" var, måtte jeg forhøre meg om det. Svaret jeg fikk, var at jeg gjerne måtte sende dem historien, men det var ikke garanti for at den kom på trykk.
Ok, jeg tok sjansen... skrev meg gjennom flere sider - historikk og selvopplevde ting...
Jeg sendte den over - og fikk svar etter tre timer! Da var historien allerede lest og de ville kjøpe den!
Yes! Den kommer på trykk i desembernummeret, fikk jeg høre. De ønsket også at jeg skriver en julenovelle for dem, noe jeg gjør mer enn gjerne! Forøvrig skrev jeg påskenovellen i bladet, nå sist påske.
   Ellers har jeg nettopp satt et punktum for en annen novelle som jeg ikke har fått ut av tankene. Nå er den nedskrevet og sendt inn til et ukeblad. Så gjenstår det å se hva svaret blir...
   Ellers kan jeg nevne at jeg har skrevet novellen i bladet Familien som var i handelen forrige uke samt neste uke. Når det er sagt, så ante jeg ikke at den kom på trykk, for det er så veldig lenge siden jeg sendte den inn... I mellomtiden er den skrevet litt om på, så akkurat den novellen kommer faktisk i boka mi - novellesamlingen "Kjærlighet, løgner og ølglass"  nå i høst. (men da er altså klisjeer, adverb, undertekst...tatt bort. Og slutten er noe annerledes) Men i ukebladet kan dere lese den akkurat som jeg har skrevet den. Rett fra hjertet, og ikke et ord er endret på, ser jeg... Slik er det ikke når noveller kommer i bøker - naturlig nok!

Du vet du er fra Larvik, når...

   På Facebook har det i den siste tiden blitt opprettet grupper i forskjellige byer som heter f. eks. "Du vet du er fra Larvik,  når..." og folk har blitt helt hektet på dette. Også jeg. Det er bare fire dager siden en slik side ble opprettet for min hjemby,- altså Larvik. På disse dagene er det nå over 4500 medlemmer, og folk har det skikkelig moro.
   Der blir det lagt inn alt fra butikkene i "gamle dager", utsagn fra "byens originale", typiske Larviksord ("pæler", "koe", "nå kosjær vi vårs"...) Folk finner hverandre igjen, gjenskaper minner, og legger igjen replikker. Vi humrer og ler, og nikker gjenkjennende til det vi leser.
   Folk ser bånd til hverandre - "Åååh, er du tanta hennes", eller "Er du i slekt med hu`?"
Gamle og unge - flere generasjoner - bidrar med tilbakeblikk og ting som er typisk for nettopp byen vår.
  Det som jeg synes er ekstra morsomt, er at jeg faktisk får svar på ting jeg har lett etter  - i forhold til historier jeg skriver som er tilbake i tid. Knall!
   Her kommer en liten historie fra en munnrapp original fra byen vår:

"Odd Trollet stod og solgte julenek. Da en dame kom forbi, lurte han på om hun ikke ville kjøpe et. Damen takket nei og sa at hun ikke skulle være hjemme i julen. Da kommer det kjapt fra Odd Trollet: "Åååh, skal du ta med deg alle småfuglane?"

Plutselig ble liksom Larvik en eneste stor familie!!

Er det flere som har denne erfaringen?

Ansiktsblind

... En dag da jeg som toåring satt i vogna, stoppet min mor opp da det kom en mann hun kjente. Jeg tittet opp på ham og sa "Illy". Mamma ble nok veldig forundret, for jeg hadde aldri sett mannen før, men det som antagelig slo meg var at jeg syntes mannen lignet så på en eldre dame i familien. Denne manen var uten at jeg hadde peiling på noe helst - hennes sønn. 

   Siden har jeg alltid kjent lett igjen mennesker. Veldig lett. Jeg glemmer liksom ikke et ansikt. Navnene derimot, går i glemmeboka...

   Men alle har det ikke slik som meg. Her om dagen så jeg på en film. Dessverre husker jeg ikke hva den heter. Men den handlet om en dame som ble vitne til et drap. Hun ble oppdaget av morderen, og han kom etter henne, og slo henne hardt i hodet, og hun falt i vannet.

   Kvinnen overlevde, men hun ble ansiktsblind... Noe jeg aldri hadde hørt om, og som jeg ikke trodde fantes i virkeligheten.

   Men så.. bare dager etter, får jeg høre om folk jeg kjenner som har prosopagnosi - eller ansiktsblindhet.  Jeg trodde ikke det var mulig, men det er det altså...

Så folk som du tror er overlegne og går glatt forbi deg på gaten - gjenkjenner deg kanskje ikke, rett og slett...

   Ønsker dere å lese mer om temaet - kan dere trykke på linken under. Kanskje dere kjenner noe som lider av det samme, men som ikke sier noe om det. Det er visst masse mørketall på denne diagnosen - og det kan man jo skjønne...

Ansiktsblind

Den første gang jeg skrev en bokstav

   Lite ante jeg den gangen jeg knotet ned bokstavene for første gang, hvor viktig ferden videre med bokstavene skulle bli. Jeg husker det veldig godt. Jeg satt på knærne på en stol i min mormors leilighet. Ved siden av satt min tre og et halvt år eldre tante, og jeg var så misunnelig på henne for hun skrev så fine, snirklete bokstaver i lekseboka si.
   Jeg ville også lage sånne fine bokstaver! Jeg ville også lære meg å skrive! Min mormor hentet et ark til meg, for jeg hadde jo ingen skrivebok, og så fikk jeg låne en blyant av min (lille)tante.
   Jeg satte i gang å herme etter tanta mi, la igjen bokstaver på kryss og tvers rundt om på arket. Det var ustyrtelig morsomt, husker jeg. Det var bare det at jeg ante ikke hva som stod der, om det stod noe i det hele tatt. Men det betydde ikke noe. 
   Når man er så liten som jeg var da, har man som regel ingen ambisjoner eller framtidsdrømmer Jeg hadde i hvertfall ikke det. Allikevel så tror jeg - siden jeg husker dette øyeblikke så godt - at en drivkraft våknet der og da i meg. 
   For da jeg begynte på skolen og knakk lesekoden, så kunne jeg ikke få nok av det skrevne ord. Jeg leste hele tiden, og skrev etterhvert dikt, dagbøker, brev... og så kom historiene.
   Å kunne leve seg inn i andre menneskers tanker og handlinger, kunne dikte opp og fantasere i vei, kunne setter ord på tanker og følelser - og kunne skrive dette ned til historier - ja, det er bare helt vidunderlig...
  Så lite ante jeg den gangen jeg ba om å få en blyant av mormor, fordi jeg også ville lage bokstaver - at dette var det aller første lille skrittet på min lidenskapelige hobby: skrivingen.

"Kjærlighet, løgner og ølglass"

  Endelig skal dere få vite både tittel og omslag på novellesamlingen min som kommer nå i høst. "Kjærlighet, løgner og ølglass"skal boka hete.
   Forlaget og jeg har gått mange runder før vi kom fram til en tittel som traff meg midt i hjertet, samt et cover som signaliserte både noe feminint og noe maskulint.
    Åååh, jeg kjenner at dette blir så spennende!! Som mange av dere vet, så er det barnebøker jeg har gitt ut tidligere. Dette er noe helt annet. Og nå er det ingen vei tilbake... :-)

Lunsj med forleggeren

(sakset fra nettet)

   I dag var jeg på sushirestaurant. Ikke er jeg vant med sushi og ikke er jeg vant til å spise med pinner. Jeg er ikke vant til å lunsje med forleggere heller. Alt dette gjorde jeg i dag, og det var kjempekos!
   Praten gikk om noveller og bokprosesser, forfattere og skriverier. Min bokprosess var jeg selvfølgelig spesielt opptatt av. Ting nærmer seg mål, og gjett om jeg er glad for det. Det har vært en omfattende prosess for meg, som dere kanskje har skjønt. Ennå gjenstår det fem noveller som jeg skal gå igjennom, og så er det vanlig språkvask og korrektur helt til slutt. Boka kommer forhåpentligvis i løpet av oktober.
  Innen den tid blir det både forlagsfest, samt omtale og lesing fra den kommende boka mi på Larvik bibliotek. Spennende...

Gresk tilbakeblikk

   Ennå sitter det greske i meg. Solen, varmen, vannet, maten, servisen, smilene... Men det er alle de små inntrykkene innimellom all solingen, badingen og spisingen som gjør at jeg kan skille dagene fra hverandre.
   Så mye man kan oppleve på en dag... Så hva opplever man ikke på fjorten dager! Sykkelturen til Platanias, turene i Chania, alle opplevelsene i Gerani på Eanthia Village. Og for ikke å snakke om turen til og på Spinalonga... Møter med norske venner, møter med greske bekjentskaper. Møter med nye norske og nye greske. Spennende!
   Jeg elsker det greske! Oliven, fetaost og lam! Varmen, solen og alle de herlige, trange markedsgatene. Olivenoljene, såpene og kremene...
   Dette var bare et lite nostalgisk tilbakeblikk....
   Og i morgen skal jeg lunsje sammen med forleggeren av min neste bok. Det gleder jeg meg til!

Fire venninner

   Vi er fire venninner. Igjennom mange år. Vi er veldig forskjellige og vi jobber med vidt forskjellige ting. Vi ser hverandre ikke veldig ofte.
   En jobber med regnskap, den andre er sykepleier, tredjemann jobber med prosjektledelse innen data og fjerdemann er meg; lærer og forfatter.
   Fellesnevneren for oss vil jeg si er; alderen, humoren, vi koser oss når vi kommer sammen og vi kan åpne oss for hverandre. Kanskje netopp at vi ikke jobber med det samme, at vi ikke ser hverandre til daglig, gjør at vi trives så godt sammen...
   I går koste vi oss med vin og latter fra tidlig ettermiddag til nærmere midnatt... Vi feiret. En hadde blitt 48 og en blir 50. Sånt må vi ta på alvor... eller med humor!
   Latteren og alvoret fløt om hverandre. Og plutselig lurte de andre på om de kanskje er nevnt i noen av novellene mine - med fiktive navn og yrker... hmmm... Jeg røper aldri noen ting, folk får finne ut selv. Legge hva de vil i mine skriverier. De kan tenke at kanksje jeg har skrevet om han... eller hun...       
   Jo, forresten... jeg røpet en ting; jeg viste dem coveret på boka. Og...det ble jentebegeistring og skåling! De synes det var kuuult!
   Innen vi forlot kvelden og hverandre hadde vi avtalt noe nytt. Vi skal møtes en gang i måneden. Vi skal gjøre forskjellige ting. Det går på omgang at vi bestemmer hva kvelden skal inneholde... f. eks. en kveldstur, en ost og tekveld, en bokkveld, en kinokveld, osv.
   Egentlig så har jeg på følelsen at det blir en spennende høst... Noveller, venninner, arrangementer...

...Og ellers har jeg begynt å lese denne berømmelige "Sommerboka" til Mummitrollenes mamma, Tove Jansson.

Sommerlige skrivetanker

...Det er nydelig å våkne tidlig en sommermorgen, sånn helt av seg selv. Ingen klokke som ringer, ingenting som står på timeplanen, selv om jeg har mer enn nok å gjøre. Men det er herlig å kunne selv bestemme når jeg skal gjøre hva!
   I går hadde jeg et lite møte med en språkkonsulent i forbindelse med egne skriverier, så fikk jeg oversendt tredje del av en annen forfatters manus, som jeg holder på å språkvaske. Ut på ettermiddagen ringte en mann og lurte på om jeg kunne skrive nok en sang for ham. Han er den kunden jeg har skrevet flest sanger for. Hele 15 sanger til diverse anledninger har jeg skrevet til ham gjennom flere år!
   Ellers er det redigering av novellene mine som fremdeles holder på. Om igjen og om igjen. Dette stjeler energi fra meg, kjenner jeg. Jeg hadde aldri sendt inn disse novellene, hadde jeg visst om den omfattende prosessen jeg fremdeles ikke er ferdig med... Dette føles ikke som noen skapende prosess, tvert i mot. Og det er synd, for gleden over å skrive kveles kjenner jeg, når ordene mine skal bli vridd og vrengt på ørten ganger... Liker ikke...

  

Spinalonga

Endelig var dagen kommet! Spinalonga fra den berømte boka "Øya" av Victoria Hislop stod på agendaen. Opp kl. 0430... Fytti! Tre timer med buss, før vi nådde den romantiske byen Agios Nikalos. Derfra bar det med båt ut til en øy - en blå lagune - hvor bading ventet på oss. Og så dro ferden til selveste Spinalonga.

   Piratene inntok øya på 900-tallet. Siden var det Venesianerne som fant veien dit i 1204, og etterhvert gikk araberne til angrep.
Tyrkerne kom i 1715, og da ble det kamper mellom Tyrkia og Hellas generelt - og disse inntok Spinalonga. Tyrkerne var der til 1903, da Kreterne kjempet seg tilbake.
Men så bestemte den greske regjering at øya skulle bli en koloni for spedalske (de med lepra)
    Tidligere hadde familien gjemt familiemedlemmer med spedalskhet, for som det stod i Bibelen: "De var urene".

(Foto: Mona Langset)



   På båten over befant boka "Øya" seg i utrolig mange hender, på mange forskjellige språk. Turistene rakk umulig å lese mye før de nådde øya, men folk var jammen ivrige på boka. Selv var jeg glad jeg hadde lest den på forhånd, slik at jeg hadde et bilde på hvordan samfunnet var fram til midten av 1900-tallet (boka er en roman, hvor forfatteren selv ble guidet rundt på øya for å få mest mulig info om slik det en gang var i tiden, før hun skrev ned sin historie, som ble til denne berømte boka)

   Da vi nærmet oss øya ble jeg tung i hele høyre side. Og da vi gikk i land slo en voldsom sorg og fortvilelse innover meg. Jeg fikk problemer med å puste og tårene rant og rant. Jeg følte rett og slett en grusom sorg. Og den var ikke min.
    Jeg kjente på den bunnløse fortvilelsen til disse menneskene som en gang i tiden hadde blitt skyflet i land på denne øya, hvor hensikten var at de skulle tilbringe resten av sitt liv her...
Så grusomt...

(Foto: Mona Langset)

   Gjennom denne inngangen ble de spedalske ført, og sorgen jeg kjente var voldsom. Jeg har aldri tatt innover meg så sterke energier.

   Det som derimot, jeg (og flere med meg) syntes var ødeleggende, var kunsteren som i år hadde fått slått seg til på øya. Speil var blitt satt opp overalt, store mørke flagg vaiet på toppen av øya, noe som skulle symbolisere blod var blitt laget, samt et enormt digert kors kunne sees over hele den ene delen av øya (kameraet mitt er ikke oppe og går, så jeg må vise korset siden)
   For meg ble det hemmende at denne kunsteren plutselig skulle blande seg inn i historiene som hadde utspilt seg her... Det ble helt feil for meg.

    Men etterhvert som vi beveget oss gjennom gaten, så restene av husene, bakeriet, sykehuset, så endret følelsene seg i meg. Det ble lettere å puste, ting roet seg, og jeg fikk en sterk følelse av at etterhvert ble alt greit for dem her på denne øya. Livet ble rett og slett ikke så verst - tross sykdom og savn av sine kjære.
   Historien tilsier også at de lagde seg et godt samfunn her ute. De fikk til og med en generator, noe som førte til at Spinalonga fikk elektrisitet før de andre Kreterne.
   Vi så gravstedet og kirken og vi gikk veien rundt hele øya.

    Turen var en sterk opplevelse, og jeg følte at det var noen som tittet bak restene av vinduene i de gamle bygningene. Energier lurte overalt...
   Det er helt klart ikke få historier som har utspilt seg på denne lille øya.

....Og for de som ikke vet hva spedalskhet var, så var dette en bakterie som angrep immunforsvaret. På midten av 1950-tallet kom endleig den riktige medisinen, og i 1957 kunne de som fremdeles levde, forlate øya...
Siden har ingen bodd på øya. Ingen levende i hvert fall...

Deilige Kreta-dager

    Grunnen til at jeg har vært så stille, er at kjæresten og jeg har tilbragt 14 herlige dager på deilige Kreta. Nærmere bestemt på Eanthia Village i Gerani. Dager med stekende sol og varmt badevann... Dager med gode venner og nye bekjentskaper... Dager med opplevelser og nye inntrykk...
Dager med lesing og hvile for tankene... Dager med mye gode mat og drikke... Og dager med mer og mer kunnskap om det Kretiske folk og deres natur...
   Det har vært innholdsrike og morsomme dager med mye smil og latter. Jeg skrev dagbok hver dag, ellers har jeg ikke skrevet ned annet. Men det er mange tanker som presser seg på, som muligens kommer til å bli nye historier, nye noveller... De greske kelnerne som opprinnelig kom fra Romania. De jobbet som helter for å klare og fullføre utdannelsen de ville ha. De jobbet som gale i en sesong på Kreta og på den tiden tjente de  mer enn en lege i Romania...
   Kulturforskjellene er store. Vi merket finanskrisen kun i det små... litt dyre taxipriser, litt færre ingredienser i de samme matrettene vi spiste i fjor, ikke like lett å ta ut penger i alle minibanker... Og da vi kom på flyplassen måtte vi betale for 11 kg. overvekt i bagasen!!! De veide håndbagasjer og det som var... Håndbagasjen min var jo tung... med en mengde bøker i.... Og penger skulle de ha kontant! Det undret meg... 55 Euro for 11 kg. overvekt... Hvor kom all den overvekten fra???
Jeg hadde stort sett handlet olivensåper, olje og kremer, men alle mine inntrykk og tanker måtte tydeligvis veie mye... Er det her de drar inn ekstra penger, tro?
    Og Spinalonga-turen var spesiell. Den skal jeg fortelle om. I morgen.

Bokcover og den enøydes budskap

...Jeg våknet tidlig, for migrenen dunket fortsatt bak øyet mitt. Ute hylte måkene på naboens tak, og jeg følte meg sliten og en tanke deppa. Tenkte at "dette er urettferdig, nå som jeg har ferie!"...
   Mannen i huset gjorde seg klar til å dra på fisketur med sin far, mens jeg krøp ut av dyna og steg inn i dusjen. Jeg ville så inderlig at dagen skulle bli fin. Avslappende, smertefri og deilig...
   Så sjekket jeg mailen og kjente smilet la seg i ansiktet mitt. Coveret på min novellesamling lyste mot meg... Og jeg synes det ble helt digg!!
Jeg er mektig spent på hva "folket" synes om det... og nå er også tittelen klar. Jeg skal røpe den om ikke lenge. Vi har jobbet en stund med å komme fram til en tittel som sitter - som treffer meg midt i mageregionen - det gjør denne...
  Jeg tok med meg en brødskalk, åpnet verandadøren og svisj...der kom minst tjue av mine små flyvende venner mot meg. Jeg la ut brødsmulene, nok til dem alle,- mens jeg stod som et stort fugleskremsel ved siden av, for å skremme bort naboens måker. De er jeg ikke særlig glad i... beklager... (men de skiter og bråker noe aldeles forferdelig)
   Og... jeg trodde ikke mine egne øyne, for mens jeg stod der og matet mine små fuglevenner, kom min enøyde kattevenn luskende nede i hagen. Den snudde på hodet og tittet opp på meg... og jeg kjente at en innvendig glede spredte seg. Den gav meg en sterk følelse av at: Alt kommer til å gå så bra!...
   

Den enøyde katten

(Dette er ikke den eneøyde katten)


For ikke veldig mange dagene siden la jeg ut et innlegg her om boka "SIRKELEN" - den omhandler blant annet hekser, energier...OG en enøyd katt og en ravn.
Etter at jeg hadde skrevet det blogginnlegget, gjorde meg klar til å dra på jobb. Da jeg kom ut på trappa hørte jeg et svare spetakkel i hagen. Og der på plenen gikk en katt og lusket, mens en skjære hylte villt over den. Katten enset ikke skjæra, men den løftet hodet og kikket bort på meg. Med sitt ene øye! Det var en enøyd katt! Jeg kjente det begynte å prikke i hele kroppen, og tenkte... hva betyr dette? Jeg har aldri sett en enøyd katt i hele mitt liv, og nå dukket en opp med en gang  jeg hadde lest denne boka.
I boka har katten en viktig funskjon - men hva skulle denne virkelige katten inn i mitt liv å gjøre?
Siden tiden var knapp, måtte jeg dra på jobb, - men jeg glemte ikke katten...


Et par dager senere, tittet jeg ut på verandadøra, og der lå katten på benken og tittet på meg med sitt ene øye... Den vek ikke blikket mitt.
Jeg spurte høyt: "Hva vil du?" Den fortsatte å se på meg. Da jeg åpnet døra, spratt den opp. Men da jeg begynte å snakke, bråstoppet den og kom bort til hånden min, før den sprang avgårde.
Jeg ble ikke noe klokere. Men jeg hadde fått en ennå sterkere følelse av at katten ville si meg noe...


Og nå i dag, er det fjerde dagen jeg har migrene, de to siste dagene har migrenen sittet som en krafsende smerte bak høyre øye, og det er grusomt vondt.
Til morgenen ble jeg liggende litt i senga, etter at samboeren hadde stått opp. Jeg hørte han drev og romsterte ute i garasjen, og plutselig kommer han løpende opp trappa...
"Det er en katt inne her!" ropte han.
Jeg spratt opp av senga... og der kom den enøyde katten farende opp trappen og gjennom stua, for så å løpe rett bort til verandadøra. Samboeren slapp den ut, og borte var den...
Men hvorfor kom den inn? Jeg tok meg til mitt smertefylte øye, og tenkte:
Det handler nødvendigvis ikke om øyne - men jeg er inne på noe...
Det er det høyre øyet katten mangler...


Jeg er sikker på at den skal vise meg noe, få meg til å innse noe...
Dessuten... Smerten bak øyet mitt er nå noe bedre.
Spennende....

Sommer...

   Nå er sommerferien her, og tradisjonen tro så startet jeg den med hard migrene... Merkelig, men når skuldrene skal senke seg, alle jobbetanker skal bli lagt til side, så sniker smerten seg inn i pannebrasken og skal ødelegge for meg... Men nå - på tredje dagen, er den i ferd med å takke for seg. Takk og pris, og ferien har jo ennå ikke startet skikkelig.

  I går, første feriedag(eller egentlig starter jo ikke ferien før i morgen, mandag!) fikk vi godt besøk av et veldig nært vennepar som vi traff for første gang på KRETA i fjor. En hadde migrene, en hadde halsonde, en hadde mageonde, og en var frisk... Litt av en gjeng!
  Noen overnatting orket ikke venneparet, siden de ikke var friske - men vi klarte allikevel å få inn del gode St.Hans timer - med god mat, latter og planer for neste KRETA -tur... som snart står for døren.

Været er ikke noe å rope hurra for, men uansett - det er FERIE! Nå skal jeg først hvile hodet, så er det planer for pakkingen som står for tur... og jeg ser veldig fram til å besøke øya Spinalonga - etter at jeg leste boka "Øya" for en liten stund siden. Jeg lurer på om jeg merker noe til energiene som utspiller seg der ute - etter at alle de spedalske ble stasjonert der i sin tid... Uansett, så blir det en opplevelse. Jeg skal skrive om øyturen når jeg kommer hjem...

Nyt dagen, uansett vær!

   

Bokanbefaling?

   Om ikke alt for mange dagene setter jeg meg på flyet, for da skal ferden gå sørover. HERLIG! Men det er litt av hvert som skal gjøres innen den tid. Det jeg nå lurer på, er om noen av dere kan komme med en aldri så liten bokanbefaling eller to eller tre...
   Jeg vil veldig gjerne ha med meg noen skikkelig GODE bøker nedover - slik at jeg kan kose meg på stranda med forfriskende, morsom, spennende og underholdende lesning...
   Jeg vil helst at det skal være pocket utgave - da det er lettest å ha med seg - i dobbel forstand. Og jeg ønsker at boka skal være på norsk.
   Er spent på om jeg får noen innspill her... Og bøkene kan fint leses etter ferieturen også! Alle forslag mottas med et stort TAKK! :-)

Nyt dagen, dere! Jeg skal på tur med elevene!

Jobbing gir resultater!

... Jeg har følt meg som et garnnøste i lengre tid. En endeløs lang jobbetråd som ingen ende har tatt. Jeg har bare rullet i vei. Ikke over stokk og stein, men fra jobb til jobb. De siste månedene har bare vært etterfulgt av den ene deadlinen etter den andre. Halvårsrapporter, pedagogiske rapporter, foreldresamtaler, novelleredigering, sanger og taler...
   Og jeg har rullet og rullet og "gjort leksene mine" - både som lærer, forfatter og skribent. Men nå er det ikke mye igjen av garnnøstet, bare en liten stump. Og det føles befriende og deilig.
Et stort pusterom trengs for kropp, sinn og sjel nå!

    Hvis noen lurer på hvordan det går med novellene mine, så må jeg bare si at de nå er gjennom språkvask hos forleggeren. Så ting tar tid med dem. De har blitt vasket og renset så mye nå, føler jeg - at jeg håper ikke de blir kjemisk renset for min stemme. Det er skrekken... Men du, som jeg gleder meg til å finne disse novellen mellom to stive permer!
    Ellers kjenner jeg at det blir nydelig å kunne legge til side den vanlige hverdagen nå, og kjenne på "friheten" fra morgen til kveld!! Tenk at jeg er så heldig å ha 7 ukers sammenhengende ferie!

     Og så er jeg så stolt av ungen min! Nå er hun nyutdannet sykepleier, har fått seg full, fast jobb på sykehus og om et par uker flytter hun inn i sin nyinnkjøpte lelighet! Det gleder mammahjertet stort!
Og moralen er: ... jobber man på, så blir det gode resultater!! ;-)

Hva skal DU gjøre i ferien?

Nå nærmer sommerferien seg med raske skritt. Det er kun en arbeidsuke igjen, - fem dager - før 7 ukers ferie tar til! Åååh, så deilig det skal bli!!

Syv blanke uker ligger snart foran meg, uker som skal fylles med ro, avkobling, norsk sol, norsk regn, (det blir det sikkert mye av)venner, gresk sol og gresk mat, god vin, og alt som hører med når man har ferie...

Og bøker skal leses, blomster skal plukkes, døgnet skal brukes og lite skal skrives. Tror jeg.

Noe av ferien skal tilbringes på KRETA! Kjæresten og jeg gleder oss vilt! Sammen med et vennepar, som vi forøvrig traff på KRETA i fjor, skal vi ta turen tilbake!

Hva skal DU gjøre i ferien din?

Det viktigste er at du gjør noe annet enn du gjør i hverdagen - tenker jeg...

Men moro å høre hva dere andre skal...

Klem fra meg!

Pusterom og venninnebrunsj

    I går fikk jeg et etterlengtet pusterom. Jeg har vært så sliten om dagen, og er det fremdeles. Har jobbet mer enn jeg har hatt gått av, tydeligvis, og må roe`n litt ned nå...
   Jeg skulle egentlig lese fra Foffa lydboka mi på Foldvik gård i går, men energien og engasjementet mitt, satte en stopper for det, dessverre... Jeg måtte melde avbud, men driverne på gården tok det fint. Og det er godt å vite.
   I stedet dro jeg til min gode venninne, Ellen, for hun hadde bedt inn venninner til tapas-brunsj! Hun er helt rå på mat og nips og stæsj!
  Se så flott hun hadde gjort det på den vakre verandaen sin!!

Så der ble jeg sittende og kose meg med nydelige tapasretter, litt rødt i glasset og venninneprat. i over syv timer!! Det var absolutt balsam for kropp og sinn!
Tusen takk, Ellen, for nydelig mat og selskap!
   Og i dag skal jeg ta det også litt rolig... Skrive en bryllupssang, skrive litt om meg selv som skal være med i katalogteksten til forlaget, og språkvaske manuset jeg har fått oversendt. Men jeg skal bare språkvaske bittelitt i dag! Når det er sagt, så merker jeg at jeg har lært sååå mye av coachen min - jeg renser og vasker andres manus med friskere øyne!

...Og skriver forhåpentligvis mye renere og friskere selv også! :-)

Nyt søndagen, dere! Her regner det, så det passer med en innedag...

Svensk, super bok!

   Har dere lyst til å lese noe litt annerledes? Lese om ungdom for voksne? Og kanskje litt om spennende og farlige energier? I hvert fall hvis de brukes på feil måte... Ja, da anbefaler jeg SIRKELEN av Mats Strandberg.
 Jeg synes det var en utrolig flott driv og mye farlig spenning her...
   Boka har visst blitt en svensk sensasjon og den er solgt til forlag over hele verden på rekordtid.
  


    "Twilight møter Fucking Åmål. Du har aldri lest maken! Engelsfors. Vakkert navn, gudsforlatt sted. Omgitt av dype skoger der mennesker ofte går seg vill og forsvinner. Seks jenter har akkurat begynt på videregående. De har ingenting til felles ? bortsett fra at de har selve ondskapen i hælene. Nå tvinges de til å samarbeide for å overleve. En natt da månen på mystisk vis er farget rød, føres seks ungdommer til den nedlagte folkeparken. De vet ikke hvordan de er kommet dit, eller hvorfor de er der. Men uten hverandre kommer de ikke til å overleve. En svensk småby blir åstedet for en kamp mellom det onde og gode. Sirkelen byr på nesten 500 sider med intens spenning, kjærlighet, magi, håpløse foreldre, lekser, død og vennskap."


God bok, dere, og ha en strålende dag!

Sangskriving og språkvask

   Etter et par dager med "hvile" - dvs. ingen skriving i det hele tatt, får jeg nye utfordringer i fanget. Jeg kan ikke la være - og tar i mot!

   I går ringte en dame og ønsket " en litt gæren sang" til en 50- åring. Klart jeg tar i mot den utfordringen. Om et par timer kommer en kvinne som ønsker en spesiell sang til sin 60 år gamle sønn. Også spennende!
   Og nå i dag sa jeg ja til å språkvaske et bokmanus. Det er første gangen jeg språkvasker privat,- altså at det ikke går igjennom et forlag. Jeg var i utgangspunktet lei av språkvask, for jeg syntes det var engergitappende å lese det ene dårlige manuset etter det andre. (noen av dem ville jeg aldri ha antatt, hvis jeg jobbet  i et forlag. Men det var altså ikke min oppgave å anta/refusere.)
   Men nå som jeg står for "alt" selv, så tør jeg å være mer ærlig på ting. Påpeke svakheter, klisjeer, undertekster og der tekst bør strykes,- fordi jeg vil at manuset skal bli mest mulig.
   Jeg kjenner at dette blir spennende - og litt skummelt. Men jeg er jo veldig smigret over å bli spurt. Jeg vil ikke si hvilken forfatter dette er, men jeg kan si så mye at jeg har språkvasket en av bøkene hans tidligere. (da gjennom forlag) - og nå har han tatt kontakt med meg privat. Det må jo bety at han synes jeg gjorde en grei jobb.
  
   Og i dag fikk jeg invitasjon til forlags-hagefest i sommer! Kult! Det blir jo superspennende å treffe mange andre forfattere! (en del av dem har jeg allerede møtt ved forskjellige anledninger)

Serieforfatter?

Har du en god idé til en ny serieroman eller kjenner noen som skriver?
Cappelen Damm og NorskeSerier er på utkikk etter nye forfattere og inviterer alle skriveglade til å delta i konkurransen. Vi ønsker å komme i kontakt med alle som har en god historie å fortelle, en historie du kanskje har tenkt på lenge, eller allerede har begynt å skrive på.
Vinneren av konkurransen premieres med hele 200 000 kroner!
Tidligere manuskonkurranser har vist at det ikke bare vinneren som vil bli utgitt.

Ønsker du å delta? Send oss din historie! Vi trenger minst fem prøvekapitler (ca. 20 000 ord) fra første bok og en kort beskrivelse av handlingen i de fem neste bøkene. Vi vil gjerne vite hvordan du har tenkt at serien skal utvikle seg.Du velger selv stedet for handlingen og fra hvilken tidsepoke du vil skrive fra. Vi søker den historien du brenner for!
Våre lesere er i alle aldre, både menn og kvinner, men de aller fleste er voksne kvinner.
Konkurranseregler:
Fristen for innsendelse av manus er 1. oktober 2012.
Alle bidragsytere er anonyme til vinneren er kåret. Vinneren kåres av NorskeSeriers redaksjon.
Innsendelse av manus:
Du kan sende inn manuset ditt per e-post eller vanlig post.
E-post: manuskonkurranse@cappelendamm.no
Post: Cappelen Damm, manuskonkurranse, 0055 Oslo

Forfattertanker

      
   Her om dagen ble jeg oppringt av en forfatter jeg aldri har snakket med, men som jeg har hatt kontakt med via FB, og jeg har også lest den ene boka hans. Han fortalte meg at noen hadde sagt rett ut kvelden i forveien, at han ikke kunne kalle seg en forfatter, for han skrev så dårlig. Han burde holde seg til det han kunne, fikk han høre.
   Hvordan kan folk få seg til si noe så sårende? (disse har ingen bakgrunn innen faget/håndtverket, bare så det er sagt) Alle har vi vel lest en bok vi ikke syntes noe om, men vi slenger det vel ikke midt i fjeset på forfatteren på den måten! Forøvrig så liker jeg boka hans godt, selv om det er ting å "plukke på". Forfatteren bak boka kan absolutt kalle seg en forfatter!! Men det gjelder å ikke ta seg for nær av slike "jantelov-uttalelser", tenker jeg. Men det er vanskelig, da..
   Hva er det som gjør en bok god? Jo, det er en kombinasjon av godt språk og god handling. Språket må gli, flyte - og handlingen må fenge. Ai, ai... dette krever hardt arbeid. Dette er ikke gjort i en håndvending. Det er dette jeg har lært så mye om siden 12. april. Jeg har vel aldri lært så mye om undertekst, klisjeer, unødvendigheter, hvor viktig gjentakelser er (at man plukker opp en ting senere i teksten) og det å skrive så enkelt som mulig...

   Innen neste helg skal jeg ha levert fra meg alle novellene til forlaget igjen. Det er bare et par noveller som gjenstår som jeg fortsatt skal "rense litt".
Jeg kjenner at først nå begynner hjertet å banke litt ekstra med tanke på at disse fortellingene mine skal bli utgitt i bokform. Dette er en helt annen følelse enn før jeg skal gi ut en barnebok.
    Siden dette er et knippe helt forskjellige historier, sier det seg selv at ikke alle kan like alt. Men hvis alle som leser boka, vil like noen av novellene- så er jeg utrolig fornøyd.
Det er vel sjelden man liker alle låtene på en cd... Eller?

Å jobbe dobbelt

Akkurat nå føles det som jeg går i gjørme. Nå har jeg jobbet dobbelt opp i mange uker. Nå er det ikke  mye igjen av meg, kjenner jeg.

   I fjor på denne tiden gjorde jeg det samme. Jeg jobbet i ett strekk igjennom hele våren fram til sommerferien. Samme dag som jeg tok sommerferie hadde jeg min siste Mikkel-bok lansering, og dagen etter hadde jeg Foffa-lydbok lansering.

   Det som skjedde, og som jeg burde ha tatt lærdom av, var at da jeg gikk fra jobb siste dag før ferien, eller timer før boklanseringen... var det ikke mer igjen av meg. Jeg var så sliten, at jeg hadde bare et ønske, og det var å ligge under dyna. Lenge. Så da boklanseringene kom, så kjente jeg ingen glede. Jeg ble syk, og det tok flere uker før jeg kom meg igjen. I ferien... sukk...  

   Sånn skal det IKKE være. Jeg kan ikke drive rovdrift på selv. Ingenting er verdt det. Men denne våren har nesten vært på samme måte, så jeg har tydeligvis ikke lært... I tillegg til full jobb, hus og samboer, har jeg skrevet drøssevis med sanger og taler, og novellene mine har tatt enormt med tid, fordi jeg ville komme i mål i år!

På denne tiden er det også mye som skal gjøres i skolen (for de som ikke er i streik). Men når jeg går hjem fra jobb i dag, skal jeg virkelig ta helga! Da er alle pedagogiske rapporter i havn, foreldresamtaler unnagjort, alle sanger skrevet, og novellene er nesten i boks...

Denne helga skal brukes til litt av hvert annet. Litt husarbeid. Kanskje på tide. Ha en flott fredag, dere! :-)