To gode venninner pyntet seg i sommerkvelden, ikledde seg finkjoler, tok et glass god vin av det hvite slaget, og ble så kjørt til nabobyen, for å innta sommershowet "Litt av en mann". På selveste premieren!
Den røde løperen glimret med sitt fravær foran inngangen til Park Hotell i Sandefjord, men kjente ansikter som Mona Levin og Ringnes (husker ikke fornavnet hans)var blant premieregjestene kunne hjernen min registrere.
Salen var stappfull av forventingsfulle, voksne gjester, og de fleste satt og holdt et glass i hånden. Jeg droppet glasset, for jeg hater å være tissetrengt på slike show! Jeg skulle da le og kose meg, - ikke måtte holde igjen latteren, så det ikke går galt...
Men... jeg lo aldri sååå veldig voldsomt, - jeg må ærlig innrømme det..
De to guttene/mennene åpnet showet forholdsvis friskt, men de landet raskt i noe tungt. Parodiene de framførte gikk i rasende tempo i det første lange nummeret, og det var vanskelig å høre hva som ble sagt... Da rakk jeg å bli en smule irritert... Men nummerene tok seg heldigvis opp...
Og Rune Andersen har en fantastisk stemme, og viste at han kunne beherske til fulle alt fra Leonard Cohen til Didrik Solli Tangen..
Rollen som mesterkokken Eivind Hellstrøm og artisten Ravi, - var nok noe av det morsomste, syntes jeg.
Men glansnummeret var muligens da Rune inntok rollen som Lene Marlin og Espen Beranek var kjæresten Kåre Conradi.
Her fikk Beranek virkelig publikum til å sette latterdørene på vidt gap...
Nummeret som omhandlet revy i gamle dager, taklet også Beranek glimrende....
Så i det store og det hele - en midt på treet revy, spør du meg..
Men siste halvdel av showet leverte absolutt varene sine, og det var trøkk fra gutta hele tiden, - og kordamene fikk også vist hva de dugde til.
Etterpå... var vi to venninnene med på premierefesten, og det var jo litt stas! Vi ble vist inn i Bankettsalen, satt ved runde bord, og kunne forsyne oss av deilig Tapasmat og vin... Det smakte!
Etter maten gikk Rune og Espen runden rundt og hilste på gjestene - en utrolig sjarmerende og hyggelig gest av dem, syntes jeg... - vi to fikk en skål av dem over bordet, noe vi jentene fant sjarmerende.
Og da min venninne og jeg fant ut at det var på tide å gå, gikk vi ut i gangen hvor min venninne ringte til sjåføren som skulle hente oss. Jeg ble stående noen sekunder å vente på henne, og akkurat da kom Rune Andersen forbi meg.
Han tittet på meg, og jeg følte at jeg burde si noe.
"Kjempebra!" sa jeg og smilte, hvorpå mannen satte øynene i meg, og sa på klingende sørlandsk...
"
Det e jaggu mæ dere og!"
