...og før klokka var halv syv til morgenen i dag, var min lille kattevenn tilbake hos meg, og stod igjen klar for kos og mat, utenfor verandadøren min. Og mat og kos fikk den i fullt monn! Men hva skulle jeg gjøre?
Det var ennå en og en halv time til de nye eierne skulle innfinne seg i gården min - og hvordan kunne jeg holde på en katt så lenge, uten å ta katten inn, eller ha henne i bånd...
Jeg koste og kjælte og lekte med den i en liten evighet, mens sekundene sneglet seg avsted...
Men til slutt, så tenkte nok katten, at det fikk da være måte på kosing, og den ville ut på sin faste morgenjakt...men det fikk den ikke lov til!!
Jeg tok den med ned i hagen, og vi tråkket litt rundt, og så fikk jeg se at jaktinnstinktet tok innpass i dyrets øyne, og jeg måtte kaste meg over den, før den forsvant avgårde... Men jeg kunne da ikke gå rundt å bære på en strittende katt i over en time...
Så... jeg tok den med til min utebod, og det var med tungt hjerte at jeg stengte den inne der... Men hva skulle jeg gjøre? (min datter er superallergisk for dyr, så jeg kunne ikke ta den med inn - selv om hun ikke bor hjemme til vanlig)
Så kom endelig de nye eierne kjørende, - en mamma og hennes sønn.
Bilens bakdør ble åpnet, katteburet (uten dør vel og merke) stod klart og ventet, - og jeg fikk hentet katten ut fra boden.
Den kikket med store forskrekkede øyne inn på det lille buret, men den fikk ikke noe valg - inn skulle den, og en pute ble stappet foran katteburets døråpning...
Bakdøra på bilen ble lukket igjen, men det tok ikke mer enn et par sekunder så var katten ute av buret, og fløy forfjamset rundt inne i bilen...
Det siste jeg så da bilen kjørte ut av gården, (på vei til dyrlegen for å merkes og ev. steriliseres), var katten som stod i vinduet og kikket sørgmodig på meg...
Men jeg visste - jeg visste at katten kom til å få et godt liv der den nå kom.
Og ut på dagen fikk jeg høre at katten hadde greid seg fint på kjøreturen (godlynt, herlig katt!!) - og den hadde nå fått navnet Nussi...
Så nå kan jeg på nytt ha verandadøren åpen å tenke...at jeg tok en riktig avgjørelse - både for dyret og for meg selv... Det var ikke min katt... men jeg kommer tross alt til å savne den...Vi rakk å bli veldig godt kjent på fjorten dager - men ikke nok med det... Det gikk opp for meg her om dagen, at katten kom inn i mitt liv for faktisk å lære meg noe...
Så bra at katten fekk seg ein fin god heim.
SvarSlettEg har sjølv to katter som eg har tatt til meg fordi at eigarene gjekk lei av dei.
Ha ei strålande fin helg. :)
Så godt at du fant noen som gjerne ville ha katten - og så fint at du tok deg av katten da den fant deg!!! Du er god du!
SvarSlettØnsker deg en fin helg!
klem fra Lunalu
Så koselig historie :)
SvarSlettSkjønner godt at du kommer til å savne den ja.
Hadde selv en hjemløs katt som kom til oss. Da vi ikke fant eier, var det ei dame i nærheten som sa hun kunne prøve å ta den. (Vi kunne ikke beholde den selv, da vi har to katter som ikke godtok den.) Men katta ville tydeligvis ikke være der for den kom bare tilbake til oss. Litt søtt egentlig, og den var veldig kosen og snill. Enden på vise var at vi fikk svoger til å overta den (han bor lengre unna), og der stortrives han nå. Og vi kan besøke han når vi vil.