En liten forfatters betraktninger, egne og andres bokpresentasjoner, samt refleksjoner over livet...
Totalt antall sidevisninger
Kategorier
onsdag 26. august 2009
Minner på et brett
lørdag 22. august 2009
Hvem tør å bevege seg inn?
Det eksisterer, men man kan ikke fysisk være her... Man får venner her, men man ser dem ikke, og snakker ikke "ordentlig" med dem...
Det er et fristed, hvor man kan legge ut sine tanker, idèer, hobbyer og interesser.
At det store flertall her inne, er hunkjønnet, er vel ikke under noen omstendighet å overdrive.
Interessene her inne, er meget forskjellige blant de som har egne blogger...
Interiørblogger florerer det av, og det finnes gjenbruk, hobbyblogger, loppis, design og foto...
Og så er det lille meg som "befinner meg litt på sidelinjen", og stort sett observerer, analyserer og noterer...
MEN.... Hvem er det som leser bloggene??... Jo, DET er så ymse, har jeg skjønt... En ting er alle de andre "bloggevennene" - men de ivrigste leserne er faktisk de som ikke synes... De som ikke legger igjen spor etter seg... De som bare synes på "telleren"... Hvem da, tenker jeg på?
Jo, det er... kollegaer, vanlige nysgjerrige, fjerne bekjente... Det er mammaer og pappaer, søsken, tanter, unger og kjærester... Det er muligens ekser, venner, og kanskje også en nabo eller to...
Og ikke nok med det, nå har også sjefen min beveget seg inn i Blogglandia! Men bare så det er sagt, - hun har lagt igjen spor! Og hun har også opprettet egen blogg! Kommenterer hun dette, finner dere ut hvem hun er, og dere kan "besøke" henne, dere også!
Takk til alle dere som følger med på mine små refleksjoner her inne!
Ha en strålende lørdag der ute! Det skal jeg ha!
onsdag 19. august 2009
Blomster og bier
Som for eksempel den gangen som hun kun var tre og et halvt år og hun satt ved siden av meg i sofaen. Plutselig lener hun seg over meg, før de gjennomtenkte ordene hennes kommer, og hun møter mammaens blikk... Og hva det egentlig var hun tenkte på, ja, det er sannelig ikke godt å si. Men spørsmålet kom...
" Du, mamma! Kan ikke vi snakke litt om blomstene og biene og sånn, da?"
... Og blomster og bier ble det. Men ikke noe om "sånn"...
tirsdag 18. august 2009
Nok en første skoledag...
Og i natt har ungen min hatt sommerfugler i magen - for nå - i skrivende stund - går ferden ut på E 18 og møtet med hennes første skoledag. Første dagen som omhandler sykepleiestudiet... Jeg har på følelsen av at dette blir en spennende høst på mange måter...
mandag 17. august 2009
Første skoledag
Og det er helt klart også noen lærere der ute, som har noen sommerfugler i magen i skrivende stund...
Lærere som skal ta i mot nye elever, nye foreldre og nytt personal...
Nye utfordringer ligger foran og venter... og det er like godt å ta sats og hoppe i det!...
Så nå drar jeg på skolen for å ta i mot både store og små... Ha en fin dag alle sammen, når dere alle skal ut å møte verden i dag!
søndag 16. august 2009
Blomsterengler...
lørdag 15. august 2009
Hagl så store som klinkekuler
mandag 10. august 2009
Skolemusikal
søndag 9. august 2009
lørdag 8. august 2009
Reine skrekkfilmen...
fredag 7. august 2009
En helt annen type spenning...
Det var tid for møte i meditasjonsgruppa, og denne kvelden var det fullmåne, og tid for å meditere ute i fellesskap for alle første gang...
Stedet som ble valgt var en gammel gravplass fra jernalderen...
En liten stund, opplevde noen av oss at vi ble "motarbeidet"... Vi kjørte hele tiden feil, og kom til stedet over en time senere enn planlagt - og da vi kom fram og satte oss ned, ble vi pakket inn i flyvemaur, noe som både var meget ubehagelig og som tok fra oss fokuset...
Da temaet ble diskutert, tok det ikke mange sekundene før naturen rundt oss ble totalt stille... og flyvemaurene og alt av vindpust forsvant..
Krystaller ble renset under fullmånen, og ny energi fikk slippe til...
Var det noen som nevnte ordet hekser.... hm... Spennende!... - men det handler om energi, dere! God energi!
Og ungen hoppet!
tirsdag 4. august 2009
Morshjertet er urolig...
Det nytter ikke hva mor sier eller lokker med, for ungen har bestemt seg. Og ungen ligner overhode ikke på sin mor på dette området. Ungen er nemlig så utrolig gira på action... fart og spenning.... og det er overhodet ikke moren... Moren kan heller skrive om det - men vil ikke utøve det selv...
Og nå vil ungen om to dager... kun 2 dager... ta med seg sin like actionhungrige venninne opp til Rjukan for å hoppe i strikk!!!
Er det noen dere ute som kan berolige et morshjerte nå....???
mandag 3. august 2009
DRAMA igjen...bildet er tatt noen år etter det forrige..

søndag 2. august 2009
Noen som husker DRAMA??

lørdag 1. august 2009
Livserfaring...
Erfaringene tilsier at tilsammen har man vært igjennom giftemål, samboerskap, skilsmisser, barnefødseler, ungdomsopprør (både sitt eget og barnas), jobber innenfor diverse felt,... sykdom, kreft, man har blitt bedratt, forlatt og sviktet... nye vennskap har kommet til og nye forhold har blomstret...økonomiske problemer, alkoholproblemer og familieproblemer...
Gode ting og dårlige ting. Alle får sitt...om ikke i samme monn... Det sies at: "Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere" - noe jeg er fullstendig enig i...
Det er også noen som har sagt: "Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det"...
Absolutt... Du har alltid et valg, mener jeg... livet kan butte i mot... det kan være drittøft, så tøft at det er nesten ikke til å orke... men du har alltid et valg... og det er alltid lys i tunnellen, selv om man ikke skjønner det der og da...
Man har alltid et valg... Du kan legge deg ned hvis du vil, eller du kan reise deg opp... Det siste koster kollosalt, men det er det som betyr at du er på vei videre...
Det er godt at man ikke vet hva som befinner seg rundt neste sving - på godt og vondt... Da er det neppe sikkert at så mange hadde klart og reist seg igjen...
fredag 31. juli 2009
Værstasjon - sakset fra en annen blogger...

Den store blåsbortdagen...
onsdag 29. juli 2009
Det handler om å leve
mandag 27. juli 2009
Fuglen er i ferd med å forlate redet...
fredag 24. juli 2009
Hevnen er søt
Ina holdt på å frottere kropp og hår etter å ha inntatt en lang og varm dusj, og nå tullet hun det store badehåndkleet rundt den nakne kroppen sin, før hun stakk hodet nysgjerrig ut av det åpne vinduet.
Der så hun bilen. Hun hadde håpet at det var en enslig, kjekk mann på hennes egen alder som hadde tenkt å flytte inn i leiligheten over henne.
Hun strakte hodet enda lenger ut av vinduet, for å se om det var mulig å få et lite glimt av den eller de som hadde tenkt å flytte inn.
Stemmer nærmet seg, og hun rygget så fort bakover inn i rommet, at hun nesten ramlet over toalettet. Badehåndkleet falt nedover kroppen hennes, og det landet som en krøll rundt beina. Hun bøyde seg ned og tok det opp. Akkurat i det hun skulle knyte det over brystene, kikket hun på nytt ut av vinduet, og så rett inn i ansiktet til en kvinne som hadde et påfallende trist ansiktsuttrykk.
Ina trakk seg raskt tilbake, og forsvant inn på soverommet for å hente rene klær. Hun kjente at skuffelsen kom over henne. Det var tydeligvis ingen enslig, kjekk mann som hadde flyttet inn i etasjen over henne. Han var i hvert fall ikke enslig.
Innenfra stua kunne hun høre mobiltelefonen ringe, og på det tredje ringesignalet, besvarte hun den.
«Hei Ina! Tone her. Er du snart klar?»
Ina slengte et blikk bort på veggklokka, og konstaterte raskt at hun var sent ute.
«Jeg har vært så opptatt med å følge med på de som flytter inn over meg, så jeg er visst litt sent ute. Jeg tenkte kanskje at drømmeprinsen fant det for godt å flytte inn her, men siden det er et kvinnemenneske med på lasset, så er det toget kjørt. Jeg er hos deg om en halv time. Greit?»
«Blås i naboene da! Det kan jo hende du treffer drømmeprinsen din ute i kveld! Men da sees vi om en halvtimes tid, da!»
Tone ventet ikke på noen bekreftelse fra Ina.
Ina måtte smile for seg selv, etter at hun hadde lagt på. Det var typisk Tone. Hver gang de skulle ut på byen, var hun sikker på at de begge fant hver sin knakende kjekke kar. Men disse hadde tydeligvis latt vente på seg.
Men akkurat i kveld hadde hun selv en følelse av noe spesielt kom til å skje. Kanskje hun skulle ta på seg den korte, sorte kjolen som hun hadde kjøpt i forrige uke.
Hun tittet raskt ut av vinduet. Det skyet til. Bilen på gårdsplassen stod der, men det var ikke et menneske å se. De nye naboene var vel opptatt med å få tingene sine på plass.
Ina åpnet klesskapet, og tok en rask titt inn. Det så ut til det kunne bli regn, så hun plukket fram en sort bukse og en ettersittende, sort bluse.
Mens hun sminket seg på badet, kunne hun tydelig høre det som ble sagt utenfor. Det var en kvinnestemme som snakket.
”Da vet du hvor landet ligger! Hvis du ikke møter opp til avtalt tid på den nye jobben i morgen, må vi flytte her i fra, før vi omtrent har flyttet inn. Og hvis du ikke gidder å jobbe nå heller, så er det ikke sikkert du ser meg igjen. Dette er den siste sjansen du får av meg, Åge!”
Ina stod som fjetret til badegulvet. Ikke torde hun å se ut av vinduet, og hun torde knapt røre seg, av frykt for at de skulle høre henne der inne, og tro at hun stod der og lyttet på dem.
Så hørte hun en lyd, en ekkel lyd, og så et lite hyl. Øyeblikket etter hørte hun skritt som fjernet seg, og en motor som startet opp. Det tok henne ikke mange sekundene før det gikk opp for henne hva slags lyd det var hun hadde hørt. Det var en håndflate som hadde smelt mot et kinn.
Ingen flere ord hadde blitt uttalt der ute. Han hadde bare slått, og så hadde han kjørt sin vei. Damen hadde heller ikke sagt noe mer.
For en drittsekk! Ina omtrent smøg seg ut av sitt eget bad. Tenk at hun hadde fått en arbeidssky konemishandler til nabo!
Ina ankom Tones leilighet et kvarter seinere enn avtalt. Den lille stuen var allerede full av feststemte jenter som alle var klare for en bytur.
Selv kjente hun at hun ikke klarte å slå seg helt løs på vorspielet, selv om hun hadde gledet seg hele uken til denne kvelden.
Ute på diskoteket ble vorspielgjengen sprett for alle vinder. Typisk. Noen fant noen de ikke hadde sett på lenge. Noen danset. Noen ble stående ved baren.
Ina og Tone tok seg noen runder rundt i lokalet, før de satte seg med hver sin halvliter øl ved et bord som det allerede satt et par som hadde funnet hverandre. Det var aldri noen ledige bord når de dukket opp såpass seint, som ved midnatt.
Etter å ha danset, drukket et par halvlitere og et glass hvitvin, konstaterte Ina med skuffelse at drømmeprinsen uteble nok en gang.
Verken Tone eller noen av de andre jentene var klare for å ta kvelden, så Ina bestemte seg for å ta en taxi hjem alene. Hun var trøtt og forsynt av både drikke og uinteressante fyrer. Det var ennå en time til diskoen stengte. Men nok var nok.
Da hun kom ut av lokalet, var hun totalt uforberedt på at det striregnet. Hun småløp bort til drosjeholdeplassen, kun i ført bukse og skjorte, og kjente at hun ble raskt gjennomvåt. Klærne klistret seg raskt til kroppen, og på et øyeblikk føltes det som ikke en tråd var tørr.
Hun bråstoppet da hun ankom drosjene, og så den meterlange køen. Hun formelig så lungebetennelsen og bihulebetennelsen komme etter henne som neste i køen. Dette orket hun bare ikke. Skoene gjorde vondt, og hun frøs noe helt vanvittig, selv om det var en tidlig augustkveld. Hun bestemte seg allikevel for å gå til hovedveien. Våtere kunne hun ikke bli.
Hun stod ved veikanten, mens regnet og mørket omsluttet henne. Tommelen var høyt hevet ut mot gaten, hver gang det kom en bil. Det måtte da være en eller annen som kunne gi henne haik i dette været. Noen måtte da kunne vise litt barmhjertighet og plukke henne opp.
Hun strøk den klissvåte, lyse luggen bakover, og konstaterte oppgitt og irritert at hun måtte gå hele veien hjem. Veien var lang, omtrent en times gange. Nå angret hun at hun ikke hadde stilt seg i den forbaskede lange drosjekøen allikevel. Men hun gadd ikke å gå tilbake. Nå som diskoen hadde stengt, var vel køen mangedoblet.
Fortauet var på den venstre siden av veien, så hun skiftet side. Hun gikk og stirret på de sorte skotuppene sine, som sendte ut små stråler av regn, for hvert skritt hun tok. Hun prøvde å fokusere på noe hyggelig, som en lang, varm dusj.
Plutselig, sånn helt uten videre, stoppet en bil. Ina kikket opp, og bort på bilen. Det var nesten ikke til å tro!
Endelig en person som hadde forbarmet seg over henne i dette været, og enda hun hadde sluttet å haike! Bilvinduet gled ned noen centimeter. På grunn av regnet hadde vel ikke vedkommende lyst til å åpne det mer, tenkte hun. Hun løp glad og fornøyd over på den andre siden av veien, for å sette seg inn ved siden av denne elskverdige sjåføren.
Ina smalt igjen døra, grep etter sikkerhetsbeltet, og først da snudde hun seg mot sjåføren for å takke ham. Ina innså umiddelbart at hun hadde gjort en stor tabbe. Hun så sjåføren rett inn i øynene, og prøvde å oppføre seg helt naturlig. Han hadde halvlangt, mørkt, ustelt hår, og et forholdsvis pent ansikt. Men det var øynene hans. Øynene var intense og stikkende. Hele auraen hans oste av uærlige hensikter.
Ina svelget og visste at nå måtte hun bruke alt hun hadde av kvinnelist. Bilen hadde begynt å kjøre med en gang hun hadde satt seg inn, så det nyttet ikke å kaste seg ut av bilen igjen.
«Tusen takk for at du stoppet, så jeg fikk sitte på!» sa hun så naturlig som mulig.
Mannen gav henne noe som skulle være et smil tilbake.
«Hva heter du?» Stemmen hans var hes. Tankene for rundt i hodet hennes.
«Tina», svarte hun, og håpet det lød riktig. Tina var jo ikke så langt unna sannheten heller.
Sjåføren tviholdt med begge hendene på rattet, og stirret stivt på vindusviskerne foran seg. Han sa ingen ting, og Ina slappet mer av. Men så kom det.
«Du blir med meg hjem, du Tina!» Det var nærmest en kommando.
Ina svelget tungt. Vær taktisk, skrek hodet og kroppen hennes.
«Ellers takk, men jeg må hjem til ungen min.» Hele henne skalv av kulde og redsel nå.
Han snudde hodet raskt, og spyttet ordene ut mot henne.
«Da blir jeg med deg hjem da!»
Ina kjente at hårene reiste seg på kroppen hennes.
«Nei, det kan du nok ikke, for mannen min venter på meg!» Hun hørte selv at ordene var fremmede og unaturlige, akkurat som de hang fast i luften.
«Å nei, du har nok ingen mann som venter på deg hjemme!» Mannen freste ut ordene, og før Ina rakk å registrere hva som skjedde, hadde han langet ut en arm, som fråtset rundt på brystene hennes.
Hun hylte til, og kjempet det hun kunne, for å kvitte seg med den motbydelige hånden hans. Han holdt fortsatt en hånd på rattet, mens den andre prøvde febrilsk å få opp skjorteknappene hennes. Bilen skjenet fram og tilbake på veien.
Ina klarte til slutt å få trykket på knappen, slik at sikkerhetsbeltet gikk opp, og hun fikk kroppen sin mer fri. I et brøkdel av et sekund rakk hun å tenke at det var inderlig godt hun ikke hadde tatt på seg den sorte, korte kjolen, hun først hadde tenkt å ta på seg i kveld. Da hadde hun vel nærmest sittet naken her nå. Tanken fikk hjertet hennes til å krympe seg.
Skjorteknappene hennes spratt som nypoppet popcorn, da hånden hans røsket i klesplagget. Den store neven hans var på vei innenfor den klissvåte skjorten hennes, da hun hylte i, mens hun klarte å få åpnet bildøra.
«Jeg bor her! Slipp meg av!» Hun pekte vilt på det første og nærmeste huset hun så. Av en eller annen merkelig grunn, adlød mannen. Kanskje han fikk panikk? Han bremset.
Ina fikk kastet armen hans vekk, fikk åpnet døren, og hev seg ut av bilen, før den hadde stoppet helt. Hun stolte ikke på at han hadde tenkt å stoppe.
Hun landet på magen, og hun brydde seg ikke om smerten hun kjente fare gjennom kroppen. Mannen gasset på, og kjørte i stor fart bortover veien, men hun rakk allikevel å se opp og få med seg de to siste tallene på bilskiltet. 34. Og hun la også merke til den lille bulken bak ved høyre blinklys.
Hun kom seg på beina, og først da kom tårene. Det var som en kran som ble slått på. Tårene silte nedover kinnene hennes og blandet seg med regnet. Hun gråt av redsel og fortvilelse og smerte. Men mest av lettelse.
Ina Berg hadde klart å komme ut av klørne på en potensiell voldtektsforbryter. Øynene hennes hang seg fast i ringeklokken på det huset hun hadde sagt var hennes hjem.
Skulle hun ringe på her, og be om hjelp til å komme hjem? Nei, hun ombestemte seg. Ingenting alvorlig hadde skjedd med henne, og hun hadde ikke så lang vei hjem nå. Hun gråt og sprang, mens regnet høljet ned. Nå hadde hun snart ikke følelse igjen verken i armer eller bein, men det spilte ingen rolle. Hun var straks hjemme. Rundt svingen ville hun se firemannsboligen og leiligheten sin.
Hennes stivfrosne hånd var allerede på vei ned i veska, for å ta opp husnøkkelen, da hun satte i et gisp. Hun tok seg for munnen. Der i oppkjørselen foran huset, stod bilen. Bilen hun akkurat hadde kastet seg ut av. Der var bulken over blinklyset, og nummeret sluttet på 34. Hvordan kunne han vite hvor hun bodde?
Som et slag i mellomgulvet gikk det opp for henne, at denne mannen visste absolutt ikke hvor hun bodde. Det var hun som visste hvor han bodde! Mannen var hennes nye nabo!
Sjokket og panikken grep henne. Hennes første tanke, var å kaste seg over telefonen til politiet, da hun kom inn i leiligheten sin. Men hva skulle hun si?
«Jeg vil anmelde den nye naboen min, som nesten voldtok meg i bilen sin!»
Det virket håpløst. Hun hadde ingen beviser. Og det hele ville bare bli påstand mot påstand. Et øyeblikk kom hun på skjorteknappene hennes som helt klart var bevis, der de lå igjen et eller annet sted i bilen.
Hun vrengte av seg den våte, fillete skjorta, gikk ut på badet, og så ut gjennom badevinduet. Jovisst, var det den samme bilen, hun hadde sett komme tidligere i dag.
Da slo tanken ned i henne som et lyn. Nå visste hun hva hun skulle gjøre for å bli kvitt denne drittsekken.
Brødkniven lå i skuffen, og hun nølte overhode ikke, da hun fant den fram. Hun løp lydløst ned trappen med kniven i hånden. Alle lys i alle vinduene i huset, var slukket, så hun regnet med at alle hadde lagt seg.
Hun listet seg bort til den gamle bilen, bøyde seg ned og kjørte kniven inn i dekket. Det kom en hvesende lyd mot henne, før dekket sa takk for seg. Samme skjebne fikk de tre andre dekkene.
Hun gikk inn i leiligheten igjen. Aldri i hele sitt liv, hadde hun vært så klar for en lang, varm dusj som nå.
Det varme vannet strømmet nedover kroppen hennes, og hun såpet seg godt inn, for å bli kvitt en krafsende, usynlig hånd. Og for å bli kvitt naboen..
Alt føltes mye bedre allerede. Hun smilte for seg selv.
Mannen kom aldri til å rekke sin nye jobb i tide i morgen tidlig. Og det ville si at han mistet både jobb, dame og leilighet...
torsdag 23. juli 2009
mandag 20. juli 2009
Nok en feriedag
søndag 19. juli 2009
Kreolske reker og en kasserolle
onsdag 15. juli 2009
Bestilling på sang...
En hes damestemme presenterte seg som Bodil på klingende Finnmarksdialekt. Hun hørtes ut som en dame i midten av femtiårene, husker jeg at jeg tenkte.
Hun kom ikke med noen unnskyldning for å ringe til et fremmed menneske på denne tiden av døgnet en lørdag.
”Jeg ringer fordi jeg vil ha en sang!” sa Finnmarksstemmen. ”Jeg så du annonserte i Sandefjords blad,” fortsatte hun.
”Ja..?” sa jeg noget spørrende.
”Jeg vil ha en spesiell sang til en begravelse. Min mor har gått bort.”
”Åh...” sa jeg som hater ordet kondolerer, og jeg føler alltid at jeg mangler ord i en slik situasjon.
”Ja,” fortsatte damen som hadde kalt seg Bodil, ”men jeg vil ha en lystig sang til ære for henne! Jeg vil ha noe muntert, skrevet på en drikkevise! Ho var så glad i det våte, ho mor! I dobbel forstand!” sa hun, og la ordentlig vekt på de to siste ordene.
”Ja vel!?” sa jeg, og visste ikke om jeg skulle le eller hva...
”Og nå har æ fått masse pæng! Masse pæng!” sa hun med stor entusiasme i stemmen.
”Kor mykje tar du for en sang?” sa hun, og klarte å bli stille et par sekunder.
”Jeg tar kr. 500,- for en sang,” svarte jeg.
”Åh, det er da ingenting! Det skal du få!” sa hun, og syntes opplagt at jeg kun ba om ører.
”Skal sangen bare være fra deg?” spurte jeg.
”Nei, nei, det er fra han Karsten og ho Sigrid, og. Det er vi som har arva ho mor,” sa damen.
Så ble det en bitteliten pause, og jeg hørte at noen pratet i bakgrunnen.
Så kom det...
”Han Karsten spør om du kan ta det for 400 kr?” Stemmen hennes var en tanke spak.
”Nei,” sa jeg og dro på smilebåndet, ”og du sa akkurat at du har masse penger.”
”Ja, ja, det har jeg!” sa hun opprømt igjen, på sin karakteristiske Finnmarksdialekt.
Så ble det en liten pause igjen. Og noen pratet i bakgrunnen.
”Han Karsten spør om kor mange linja vi kan få for 400 krona?..
”Nei, dere får en sang ut av de opplysningene jeg får fra dere, og jeg tar 500 kroner!” sa jeg, og måtte bite meg selv i leppen, for ikke å brøle ut i latter.
”Ja, ja. Det er no helt greit!” sa damen da.
”Men min mor var sjøsame – fra Alta. Fra Kautokeinovassdraget. Men ho ska no obduserast!”
”Hva?” sa jeg. ”Skal jeg ha med det i sangen?” Jeg ble mer og mer forfjamset der jeg stod...
”Nei, nei!” sa hun da. ”Men vi trur ho har blitt tatt av dage!”
”Hva???” sa jeg, og kjente det summet i hodet mitt. Hva var dette? Noen måtte da tulle med meg... men jeg kunne ikke gjenkjenne stemmen, og det var helt klart at dialekta var ekte.
”Ja, vi trur at det e mafiaen i nord som har tatt levra hennes!”
”Hva???”
Nå kjente jeg at latteren nærmet seg stort inni meg. Dama måtte enten være gal, eller så tullet noen med meg. Eller begge deler.
Jeg fikk til slutt summet meg litt, og samlet tankene mine.
”Jeg tror at du må sende opplysningene på mail, for jeg er ikke hjemme nå,” sa jeg som sant var, og følte ikke for å bruke resten av lørdagskvelden på å skrive ned opplysninger om en fordrukken same som hadde mistet levra si til mafiaen i nord. Selv om det hørtes unektelig spennende ut. Det var ikke noen hverdagssang dette her!
”Åh, næmen så fint! Da kan jeg skrive sangen ut selv!” utbrøt Bodil da.
”Ja, det kan du,” sa jeg og gav henne e-post adressen min.
Så ble det stille i den andre enden...
”Jeg vet ikke hvordan man gjør det,” sa stemmen spakt.
”Å skrive ut?” sa jeg og himlet med øynene i den andre enden.
”Ja,” sa hun.
”Du trykker på skriv ut,” sa jeg. ”Det lille ikonet med skriveren på”.
”Nei, jeg vet ikke, jeg kan ikke det,” fortsatte hun.
”Har du en pc da?” spurte jeg, og kjente at det begynte å gå litt rundt i hodet mitt. ”Du sa jo ja til å sende meg mail!?” fortsatte jeg.
”Jeg har pc, men jeg kan ikke skrive ut,” sa hun.
”Men Karsten da?” sa jeg, og kom på broren som satt i bakgrunnen og sikkert fulgte med på den hun sa.
”Nei, Karsten kan heller ikke. Kan du sende dem i posten?” sa hun da.
”Ja, det kan jeg vel, men det koster deg mer,” sa jeg.
”Kan du trykke opp 100 kopier for meg? På rosa ark?” sa hun og entusiasmen i stemmen hadde kommet tilbake igjen.
”Ja, men det blir tre hundre kroner ekstra, pluss porto” sa jeg.
”Ja, jeg betaler hva det måtte være!” sa hun da.
Ja vel, tenkte jeg...
”Men du vil ikke heller hente dem hos meg da? Eller vil du at jeg skal sende dem i posten?” sa jeg.
”Nei, æ kan ikke komme helt ned til Sandefjord! (jeg annonserte i Sandefjords blad)
”Ringer du fra Alta?” sa jeg bestyrtet. ”Men hvor har du fått nummeret mitt fra?”
”Æ var i konfirmasjon sammen med han Tom Henry, og det var en sånn fin konfirmasjonssang der, og de sa du hadde laga den! Og da æ snakka med ei venninna fra Sandefjord i går, så sa ho for et sammentreff, for ho averterer i Sandefjords blad i dag!”
Dette hørtes jo ikke usannsynlig ut, selv om jeg ikke ante hvem Tom Henry var...
”Ok, men da sender du opplysninger på mail da?” sa jeg, ”men jeg skriver ikke noe om at hun har blitt tatt av dage... Da kommer de vel og tar levra mi og!” sa jeg og lo.
”Ja, da kommer de og tar levra di, og!” sa damen med grov stemme og lo hest.
Jeg kjente at det føltes både sykt, morsomt og litt ekkelt på en gang.
”Jeg sender en mail til deg i kveld eller i morgen tidlig,” sa hun.
”Fint!” sa jeg, ”for jeg får ikke lest den før i morgen uansett, for jeg er jo ikke hjemme,” sa jeg.
”Er du ute og flyr?” sa damen forskrekket.
”Nei, men jeg er borte,” sa jeg og kjente at nå var det snart nok.
”Ja, du som er søring treng vel litt luft under vingan, du og!” sa hun og lo hest.
Jeg svarte ikke på det, for noe skurret, men jeg visste ikke hva... Dette kunne da ikke være seriøst...
”Ok, men da sender jeg en mail til deg” sa damen. Og det forundret meg en smule at damen faktisk hadde skrevet ned mailadressen min... (hun gjentok den riktig)
Jeg la på, og fikk meg en knallgod latter i ettertid... Men jeg hørte aldri noe mer fra damen fra nord... Kanskje hun ikke visste hvordan hun skulle sende mailen... Eller kanskje noen fra den nordlige landsdel hadde fått seg en skikkelig latter på grunn av ei som annonserte at hun skrev sanger til alle anledninger...
Men jeg har tenkt mang en gang på sangen som kunne blitt…” Mafiaen i nord som tok levra til ho mor..”
tirsdag 14. juli 2009
Legg det ut på bloggen din!
"Se å få på deg joggebuksa, og kom deg utenfor! Vi har noe å fortelle!" sa den lattermilde stemmen.
Buksa kom på i en fart - og utenfor innkjørselen min stod to venninner med samme navn, født på samme dato og skogglo.
"Vi har vært i Sverige!" sa den ene Hanne.
"Og vi ble grisetatt i tolla!" sa den andre Hanne.
"Hva?" sa jeg, og så fra den ene til den andre Hannen, og visste ikke helt hva jeg skulle tro...
Joda,- jentene hadde dratt til nabolandet for å sanke sigaretter - og så hadde de falt for fristelsen til å bringe med seg et par kartonger ekstra - hver - av disse små, hvite, giftige sakene, som de ikke kan greie seg uten... Det kunne da umulig skade, tenkte de... Da har vi jo røyk utover hele sommeren!
Men akk...hvor lenge var Adam i Paradis... En feminin Synøve -Solbakken- toller med snus under overleppen, vinket den jålete, røde bilen bort til seg... og ut tøt to flirende damer med litt for mye bagasje i bilen - noe som ikke gikk den kvinnelige tolleren hus forbi...
Men akk og ve - for en forståelsesfull kvinne!
Sigarettene - dvs. 6 kartonger lå i bilen - og bare 4 av dem ble beslaglagt... - mens de to Hannene flirte og lo, og ba om og få ta seg en røyk mens bøtene ble skrevet ut...
Tollerdamen gliste, og lot dem både røyke og ta med seg resten av kvota - både de små, hvite... og fludiumet (som ikke inneholdt en dråpe mer enn de skulle, bare så det er sagt!).
Harryturen til damene i 40-årene, ble muligens en tanke dyrere enn de hadde tenkt... med de kom allikevel hjem med både nikotin og alkoholkvote - samt et par bøter i veska. I tillegg hadde de fått seg en klekkelig latter og litt av en historie som var verdt å fortelle deres venninne på hjemveien, sånn uti de små timer.
"Legg historien ut på bloggen din!" sa den ene Hanne leende før de forsvant hjem til hvert sitt hus med hver sin kvote og litt mindre penger i lommeboka enn det de hadde tenkt seg. Men pytt, hva gjorde vel det... Moro var det - og som dere vet,- ingen kjenner dagen... - og det gjør det hele ganske så fornøyelig... Og en god historie ble det - eller?
mandag 13. juli 2009
Når det regner
Det er jo allmenn kjent at folk aldri blir fornøyd når det gjelder vær, når vi har hatt samme temperatur eller ev. nedbør over tid...
Men gjør det beste ut av det - for været kan man uansett ikke endre på...
Les en bok, eller sett deg ned og sett ord på hva som gjør deg glad...
Gå en tur i regnet og kjenn at tankene blir som klarest da.
Hør på musikk, se på en film - eller ring noen av dine venner.
Stell dine planter, rydd litt i skapene - så skal du se at det er glede du kjenner...
Gå på et show, et teaterstykke, eller hva med en god revy -
for dette finnes det mye av i min lille sommerby.
Gjør det beste ut av øyeblikket og i din situasjon -
og fristet ikke noe av dette - så anbefales litt meditasjon!
søndag 12. juli 2009
lørdag 11. juli 2009
Ingen kjenner dagen...
torsdag 9. juli 2009
Lille Malinas
... er dere en tur innom sommerbyen min, så må dere ikke glemme å stikke innom byens nyeste og herligste tilskudd innen kule interiør og bruksgjenstander. Vidunderlig liten sak som jeg bare må innom, når jeg er i byen...
onsdag 8. juli 2009
Sommerferie
tirsdag 7. juli 2009
Nostalgi
Men disse bøkene er bare for vakre til å brukes til kjappe notater. De skal brukes med andakt... Kanskje de skal huse små dikt, små gullkorn eller rett og slett små hemmeligheter... Hvem vet... Vakre er de - og de er kjøpt hos http://minsinbutikk.blogspot.com/
Tusen takk til deg, Berit!
... Og når jeg først er inne på gullkorn, så vil jeg gjerne formidle et, nå på morgenkvisten... En av mine elever med diagnosen autisme, stirret ut i lufta en dag, før hans gjennomtenkte ord ble uttalt... "Hvis det ikke hadde vært voksne her, hadde vi ikke hatt noenting å lære om!"
(og da ble jo læreren glad!... ;-)
mandag 6. juli 2009
God morgen!
Det er så deilig når man ikke behøver å følge klokka... Når man kan legge seg når man vil, og stå opp når man vil... Når rutinene blir lagt på hylla og verandøradøren kan bli slått opp på vidt gap... søndag 5. juli 2009
Tanker i sommernatten
Vi tråkket i vei og kjente den kjælige vinden som strøk oss over hud og hår, mens hjulene førte oss mot målet for kvelden.
Vi syklet forbi strandpromenaden, forbi det store, praktfulle SPA -hotellet, og satte oss på en benk på badeplassen.
Vi tok fram kald drikke og lot blikket fare utover sjøen mens tankene fikk strømme fritt.
Det var tanker som måtte settes ord på. Ord som skulle bli fortalt, for så å bli borte i den milde sommerbrisen. Det var tanker som ikke burde sies eller tenkes mer, men ut måtte de - for at mennesket skulle bli helt igjen. Det var åpne sår som måtte leges...
Etter at ordene var sagt, hardt og brutalt, - så var det på tide å sette seg på syklene igjen.
Da jeg snudde meg og tittet på den tomme benken som stod igjen etter oss, tenkte jeg at nå går også ferden hennes videre... Det er ingen grunn til å se seg tilbake lenger...
Vi lot syklene føre oss bort til utelivet på brygga. Vi bestile hvert vårt glass vin. Den ene ville ha rødt, den andre hvitt. Forskjellige er vi.
Etter som kvelden skred fram, ble det mange mennesker, latter og glede rundt vårt bord. Det var befriende, deilig og avslappende. Også hun lo mye.
Sommernatten var stinn av forventinger til hva som sommeren måtte bringe... Og jeg kjente at livet var godt å leve...
søndag 28. juni 2009
Mangel på respekt?
I en periode hadde vi jobbet litt med byen og landet vårt, og elevene hadde sett hvordan landet så ut på kartet, og de visst nå hvor i landet de bodde. Vi hadde også snakket litt om respekt for land og hverandre, så langt elevene klarte å fatte...
En dag var vi ute og gikk en tur, men så stoppet vi underveis og tittet på en katt som smøg seg under en busk, Plutselig hylte Mats i, mens han pekte på meg (læreren)
”Pass deg!” men jeg skjønte ingenting.
”Flytt deg!” fortsatte han å brøle.
”Hva er det?” sa jeg helt forvirret.
”Du står på Norge!” fortsatte han fortvilet, og kom mot meg, og dyttet meg til side.
Jeg kikket forfjamset ned på bakken, og der var det en stein, som lignet helt på Norge som det viser seg på kartet...
Man står da rett og slett ikke på Norge, tenkte nok Mats... (Respektløst...)
lørdag 27. juni 2009
Fra barnemunn
Kristian hadde vært borte fra skolen noen dager, og da han kom tilbake, spurte læreren:
"Hvor har du hatt vondt hen da, Kristian?"
"Data!" svarte Kristian, som har store problemer med språk og kommunikasjon.
"Nei," svarte læreren. "Men du spilte kanskje på dataen?"
Da kom det kjapt fra sidelinjen, hvor en annen gutt med autisme satt... og han er rimelig kvikk i sitt lille hode...
"Kanskje han hadde datafeber!"
Ja, kanskje det... det er nok noen og enhver som kunne fått den diagnosen!
Nyt sommeren alle mine lesere!
tirsdag 23. juni 2009
And the winner is...

søndag 21. juni 2009
lørdag 20. juni 2009
Når fasaden slår sprekker
fredag 19. juni 2009
Tusen takk for hyggelig påskjønnelse!
...Nydelig award var å finne på bloggen min i dag. Fantastisk at jeg får slike hyggelige "påskjønnelser" - jeg som bare er en skarve, liten skribent. Den hyggelige awarden fikk jeg av flittigehender Kjempehyggelig blogg som absolutt er verdt et besøk! :-) Tusen takk til deg, Grethe!
Jeg har veldig lyst til å sende "denne rosen" videre til en etterhvert god venn... og det er til
majas. Takk for dine kommentarer og innspill! Krysser mine fingrer for deg!
Og nå ligger det 7 blanke ferieuker foran meg.... Ha en nydelig fredagskveld alle bloggevenner!
torsdag 18. juni 2009
Endring
onsdag 17. juni 2009
Vinn Mikkelbok! - Konkurransereglene er utvidet!
tirsdag 16. juni 2009
Konkurranse! Vinn min første Mikkelbok!! :-)
Jeg ser at det er stadig så mange flotte konkurranser utlyst her inne, og siden besøksmåleren min straks runder 2000, har også JEG lyst til å utlyse en aldri så liten konkurranse til alle leseglade mennesker der ute.Vinneren får min første bok (kom i 2007) - som passer for barn i alle aldre, -samt at en hilsen fra forfatteren følger selvfølgelig med!
Betingelsene er:
1. Alle som allerede er følgere er automatisk med i trekningen - 1 lodd.
2. Alle som blir nye følgere innen 23. juni - altså St. Hansaften - får også muligheten til å få - 1 lodd.
3. Skriver du noen ord får du 1 lodd. (her kan du altså få 2 lodd. )
4. Legger dere til linken min på siden deres, så blir det enda 1 lodd. (her kan det bli 3 lodd til sammen)
Klem og takk til alle dere som har lest og kommentert skriveriene mine - sånt varmer og oppløfter! Ha en strålende dag!
mandag 15. juni 2009
kom jeg gående.
Solen varmet.
I horisonten
ventet skyene.
lørdag 13. juni 2009
En historie om hvordan dagen din KAN bli...
faktisk er praktisk talt blind), flyttet til et gamlehjem i dag.
Hans kone har nettopp gått bort og gjort det nødvendig for ham å flytte. Etter mange timers tålmodig venting møtte han sykepleieren med et smil da hun kunne fortelle at rommet hans var klart.
Mens han manøvrerte gåstolen sin mot heisen ga hun ham en liten beskrivelse på det lille rommet, inkludert de nye gardinene som var blitt hengt opp i vinduet.
"Det er nydelig, jeg liker det," erklærte han med en entusiasme som
ligner en 8-åring som får se sine nye hundevalp. "Hr. Johansen, vent
til du har sett rommet," sa pleieren.
"Det har ingenting med saken å gjøre," svarte han.
"Lykke er noe du kan bestemme deg for i forveien. Om jeg liker rommet mitt eller ikke, har ikke noe å gjøre med hvordan møblene er arrangert... Det er hvordan jeg arrangerer mine tanker som teller. Jeg har allerede bestemt meg for å like det. Det er en beslutning jeg gjør hver morgen når jeg våkner. Jeg har et valg; Jeg kan bruke dagen i sengen og tenke over vanskelighetene jeg
har med de delene av kroppen min som ikke lenger fungerer, eller komme meg ut av sengen, og være takknemlig for de delene som funker. Hver dag er en gave, og så lenge jeg åpner mine øyne skal jeg fokusere på alle de lykkelige minnene jeg har lagret gjennom livet. Høy alder er som en bankkonto. Du kan heve goder fra det du har lagret.
Hvis jeg skal gi deg et råd så må det være å sette inn mest mulig lykkelige minner på bankkontoen din!
Husk disse enkle reglene for lykke:
Fri ditt hjerte fra hat.
Fri din tanke fra bekymringer.
Lev enkelt.
Gi mer.
Forvent mindre.
torsdag 11. juni 2009
Opplevelser og ølglass
Eller kanskje det var de fremmede rullende ordene som hadde møtt mine ører så mye i det siste. Jeg visste ikke.
Jeg visste bare at jeg likte det. Alt sammen.
Det nye fremmede rommet omsluttet meg totalt, og følelsen av tid som stoppet opp ble
veldig sterk. Fargene og formene danset rundt på netthinnen min, og gjorde meg kreativ langt
inn i sjelen. Det luktet en blanding av røkelse, marihuana og kreativitet. Hva visste jeg? Jeg hadde aldri kjent en slik lukt før.
Men den gjorde noe med meg. Jeg fikk en følelse der og da, av å våkne opp fra en hundre års
søvn, og plutselig være til stede.
Den lille bortgjemte brukskunstsjappa, fikk meg til å leve.
Jeg vandret rundt blant uroer i alle regnbuens farger som klirret i spansk keramikk, og gav
meg en fremmed, men deilig følelse. Kopper og fat i vakre blåtoner lengtet etter å få et nytt
hjem. I huset mitt. I Norge.
Smykker og håndvevde tepper skrek stumt mot meg, for å bli tatt med vekk der i fra.
Jeg måtte suge inn alle inntrykkene, alle henvendelsene, fra de stumme gjenstandene, før jeg
la igjen noe av min rikdom på den primitive disken.
Stemmer møtte meg, og jeg så inn i brune øyne, mens jeg sa noen ord på min skoleengelsk
tilbake. Språket deres var vakkert, men totalt uforståelig for meg.
Enda en liten evighet gikk jeg rundt i den lille hulen, og forsynte meg grådig av alle fargene og formene som befant seg rundt meg.
Jeg ville ta med meg alt, men alt ville ikke ha sin plass hos meg. Det så jeg. Mye hørte til her,
og måtte derfor forbli der. Det var bare sånn det var.
At min økonomi ikke tillot all verden, var en helt uvesentlig bagatell. På dette tidspunkt, på
dette sted, var penger det siste jeg ofret en tanke.
En hvit pose, uten noen form for reklame, full av spanske former og farger, pakket inn i grå
aviser, fulgte med meg ut da jeg tok i den blåmalte tredøra. Allerede da kjente jeg at tingene var verdifulle for meg. De hadde en historie å fortelle.
Da jeg kom ut i den spanske luften, lot jeg føttene mine føre meg dit de selv ville. De var
kledd i myke Jesussandaler, og var såre fornøyd. Allikevel tok jeg av dem fottøyet, tross
heten.
Sandalene ble stappet ned i den nyinnkjøpte sekken fra dagen i forveien, og føttene mine fikk føle sjokket fra opphetet gammel asfalt. Det måtte bare oppleves. I dag var dagen for å nyte med alle mine sanser.
Men selv for erfarne føtter, ble temperaturen på underlaget for sterk kost. Alt har jo sin pris, men det var verdt det. Som å gå barbeint for første gang.
Gatene snirklet seg oppover som slangen i paradis, og murhusene stod tett her oppe.
Privatliv syntes ikke å eksistere på denne kanten av kloden. Men hva gjorde vel det, så lenge lykken bodde her. Var det ikke det det hele handlet om her i livet da? Lykken. Hvis den ikke
fantes på denne kanten av jorden, så kunne den umulig finnes, tenkte jeg.
Jeg vandret ut og inn av alle de små keramikkutsalgene som lå som hvite legoklosser etter hverandre på begge sidene av den primitive gaten. Men ingen av dem kunne måle seg med den aller første sjappa jeg besøkte. Allikevel var de verdt et besøk. De hadde alle hver sin sjarm på hver sin måte. Jeg lette ikke etter noe spesielt, jeg bare opplevde. Levde.
Mens føttene mine beveget seg automatisk oppover den trange lille gaten, produserte heten en varm liten bekk som rant mellom brystene mine. Jeg var ikke plaget av den. Ikke ennå.
Og da jeg stod på toppen av den lille spanske fjellandsbyen, lot jeg blikket sluke rått alt det kom over. Den florlette brisen som av og til viste seg som et pust fra himmelen, befølte mildt mine nakne legger og armer.
Jeg så at fargerike, overdådige blomster hadde sine liv i hjemmelagde blå krukker, og
frodige oliventrær stod nede i dalen, og ventet på å bli høstet.
Noe jeg hadde lest et eller annet sted, dukket opp inni meg. Noe med at det ikke er den friske luften som gjør deg sliten, men derimot alle synsinntrykkene. Tenk så sliten jeg kom til å bli seinere på dagen!
Over meg var himmelen malt i en blåfarge, som du aldri ville funnet på et hus eller en bil,
eller på en hvilken som helst gjenstand, som er laget av menneskehender. Men den var kanskje blå som i et sommermaleri. Som i en drøm.
Til og med fuglene var annerledes i dette landet, på dette stedet. Fuglene var gladere, friere.
Eller kanskje det var jeg som var annerledes, som så ting med andre øyne. Det kriblet et eller annet sted inni meg.
Jeg stoppet opp og tenkte at det er noe mer. Det er noe mer som er så annerledes enn i den verden jeg kommer fra.
Mennesker passerte meg. Mennesker i spansk språkdrakt, men i kjent klesdrakt. Det var noe
med bevegelsene deres som skilte seg ut, fra det jeg var vant til.
De hastet ikke av gårde. De levde og tok seg tid. De lot ikke tiden dytte dem i ryggen, men tok i mot den som en kjær venn.
Tiden hadde ikke eksistert for meg på en god stund, og nå som jeg kastet et blikk på
armbåndsuret, viste den mye.
Du hadde vel ventet lenge nå. Så lenge at det hyggelige mellom oss kanskje
var blitt borte, som en allerede høstet oliven.
Tiden ble med ett viktig. Veldig viktig, for jeg hadde totalt glemt den og avtalen med
deg.
Jeg måtte skynde meg, og ble nesten kjørt overende av en hissig mopedist. I en brølende sky forsvant den halvvoksne gutten nedover fjellandsbyen. Beviset på at tempoet også kunne økes her oppe. Her hos det rolige folket. Det moret meg.
Selv småløp jeg med sekk, pose og hode fullt av inntrykk. Det høye murhuset var rett i
nærheten, jeg hadde bare ikke tenkt på det. Jeg hadde måttet ha med meg alt først.
Men nå stod jeg foran den slanke, høye murklossen, som mest av alt minnet om et tårn av gule legoklosser. Dette var fjellandsbyens populære vinhus. For alt jeg visste, kunne det være stedets eneste. Men her serverte spanjolene sin egen hjemmelagde vin, hadde vi hørt. Og det var her vi skulle møtes.
Blikket mitt vandret oppover bygningen, mens jeg sprang oppover alle de snirklete trappene. Du satt nok med husets vin og ventet på meg, slik at du kunne fortelle meg om dine opplevelser gjennom denne dagen, og jeg var klar til å fortelle deg mine.
Lettere andpusten tråkket jeg opp vindeltrappen, til jeg stod på en bitteliten altan med utsikt over alt og alle i dalen. Jeg mistet nesten pusten, da jeg oppdaget det enorme synet, og jeg
kjente at jeg nesten boblet over, av alt jeg ville fortelle om. Til deg. Alt jeg var fylt av. Alt jeg hadde opplevd.
Men du satt ikke der og ventet på meg. Det satt ingen der i det hele tatt. En kelner kom smilende ut av en dør. Det var tydelig at den mørke, lille mannen kom ut av sin egen
stue, sitt eget hjem. Han både bodde og jobbet her. Sånn var det her nede. De jobbet
bestandig, så det ut til. Men det så også ut til at de nøt det. Det var sånn livet var for dem.
Det tok ikke lange tiden før vinglasset stod foran meg, og jeg satt bakoverlent på en pinnestol og nøt livet. Jeg nippet til vinen, mens forståelige ord nådde øret mitt.
Der var du. Du hadde svetteperler i panna og åpen skjorte. Og skjev gange.
«Det er for jævlig varmt i dag!» sa du, og dro ut den andre pinnestolen rett ovenfor meg.
Du så ikke rikdommen i øynene mine. Du så ikke at jeg var annerledes. Du ventet ikke en gang på en kommentar fra meg.
«Una zerveza, por favor! Du ropte ut de få spanske ordene som var viktig for deg, og vinket på kelneren.
Den innfødte syntes det var morsomt at den lyse nordboeren behersket noe av hans språk.
Han smilte til oss, bukket og gikk selv om det ikke var hans hjemmelagde vin du ville
ha.
Ølet ditt kom, og jeg nippet fortsatt til det første vinglasset, mens jeg tenkte at du ikke ville forstå noen ting av mine opplevelser.
Du hadde tatt noen øl på et av spisestedene litt lenger nede i veien, men det var ikke noe
action der, sa du. Hele denne fjellandsbyen kjedet deg, sa du. Du ville ned på byen igjen, ned på en eller annen bar. Selvfølgelig.
«Hva har du kjøpt?» Hånden din pekte mot posen, full av mine opplevelser. Det måtte jo
komme.
«Vent å se. Jeg vil ikke slippe dem ut her!» Jeg følte jeg lo med hele meg, og dro en svett lugg bort fra pannen din.
«Slippe dem ut? Har du kjøpt fugler, eller?» Du så med ett bestyrtet ut.
Latteren min bar langt nedover i dalen, og jeg ristet på hodet, så svett hår danset rundt meg.
«Jeg vil ha det med meg hjem, en bit av dette livet. Pakker jeg det ut, er jeg redd det vil bli igjen her. Det må bevares til jeg kommer hjem. Da kan det få leve sitt liv på nytt. Hos meg.
Hos oss.»
Du så på meg, så reiste du deg.
«Jeg skjønner ikke hva du babler om!» sa du. «Kanskje du har fått litt for mye sol i dag.
Det er jævlig varmt her oppe,» gjentok du.
Selv hadde jeg ikke ofret varmen en tanke. Det var bare deilig. En del av det hele som jeg sugde til meg.
Du tok hånden min. Svette møtte svette.
«Kom, vi drar ned til byen igjen,» sa du. «Jeg må ned å ha noen flere øl, der det skjer noe!»
Jeg lente meg over bordet og kysset deg på den varme munnen din.
«Det er rart hvordan vi kan oppleve den samme dagen, så totalt forskjellig!” sa jeg.
Jeg smilte fremdeles da vi reiste oss og gikk.
onsdag 10. juni 2009
Moren tok livet fra henne
Selv husker jeg at jeg synes at foreldrene til Inger var gamle, for de var like gamle som mine besteforeldre. Inger var enebarn, og hun var en livsglad og skoleflink jente. Men da faren hennes døde, så skjedde det noe. Det var da moren overtok den hele og fulle kontrollen av sin datter.
På den tiden hadde jeg flyttet av gårde for å studere. Både Inger og jeg ønsket å bli lærere, og jeg regnet med at Inger kom til å bli et glimrende eksemplar! Men da jeg var på besøk hos mine foreldre innimellom, var alltid Inger hjemme, og. Jeg husker at jeg tenkte, at jeg syntes at hun så litt underlig ut, akkurat som hun var i sin egen verden. Men jeg reflekterte ikke så mye over det, for jeg var hjemme bare en helg innimellom, og Inger kom aldri over og besøkte meg.
Siden flyttet mine foreldre til en annen kant av byen, og jeg tenkte ikke så mye på henne lenger. Men så kom all praten meg for øret, om at moren hennes hadde nektet henne å flytte hjemmefra for å studere. Hun skulle bo hjemme, hadde moren sagt, og siden hadde Inger blitt en slags fange i sitt eget hjem, og etter hvert hadde hun sluttet å være den ”glade Inger”, som jeg kjente så godt en gang. Hun hadde begynt på nærmeste lærerskole, der også jeg gikk, (men jeg bodde på hybel)for da kunne hun komme hjem til moren hver dag. Men jeg husker hun sa til meg en gang at hun hadde lyst å gå på lærerskolen på Hamar, men det likte ikke moren. Og et eller annet måtte ha skjedd, for plutselig sluttet hun på lærerskolen, og begynte av alle ting å jobbe i nærbutikken, rett ved barndomshjemmet hennes.
Jeg hadde nesten glemt henne, men en dag, etter nærmere 20 år, skjedde det noe som gjorde at jeg aldri kommer til å glemme henne igjen. Jeg satt på trappa og drakk kaffe, da hun ropte navnet mitt.
Hun stod utenfor hekken min, og vinket med grått hår, og tykk, ukledelig fleecejakke.
Jeg stirret og stirret på damen, eller rettere sagt, på jenta foran meg. Det var uten tvil Inger, men noe var helt annerledes. Samtidig ble jeg så totalt overrumplet, for jeg trodde ikke hun visste om noen ting som foregikk i omverdenen mer.
”Jeg er litt syk”, var det første hun sa, da hun kom mot meg, der jeg sikkert satt med et måpende uttrykk.
Ordene ramlet ut av munnen hennes, og øynene flakket.
Jeg bare stirret og stirret tilbake på henne, og jeg visste ikke hva jeg skulle si.
”Jeg var på psykiatrisk, men jeg vet ikke hvorfor jeg var der, - men det var så mange kjekke menn der. Som jobbet der altså. De passet så godt på meg, og jeg bare glodde og glodde, jeg!” sa hun på en tolvårings vis.
Ansiktet og stemmen minnet meg om et lite barn som var sultefôret på kjærlighet, og opplevelser. Det var tydelig å se at både selvtilliten og selvfølelsen var tatt fra henne for lenge siden, men hun satte seg ved siden av meg på trappa mi, og tok i mot kaffekoppen jeg tilbød henne.
”Du har ikke tenkt på å flytte vekk fra mamma da? Kanskje det er bra for deg!” sa jeg.
”Nei!” sa hun bestyrtet.
”Hvordan skal hun klare seg da? Og jeg er heldig og har to rom for meg selv!”
Hun kikket ned i kaffekoppen, og jeg mistenkte henne for ikke å like kaffe. Men hun hadde selv sagt ja takk til en kopp. Hun ville kanskje være voksen for et stakket øyeblikk..
”Mamma er veldig snill og forståelsesfull,” fortsatte hun.
Ja, det får du meg til å tro, tenkte jeg sarkastisk. Hun har fått deg til å bli en psykiatrisk pasient uten at du er klar over det.
”Jeg var så ung da jeg begynte på lærerskolen,” sa hun mens øynene hvilte på noe usynelig ute i hagen min.
"Vi var like gamle", sa jeg forsiktig, og tenkte at nå er jeg veldig interessert i å få høre fortsettelsen. Det var nemlig den gang på lærerskolen, at hun stoppet å være Inger.
”Hun fungerte verken faglig eller sosialt”, husker jeg en medstudent sa til meg, den gangen da jeg spurte hvor Inger hadde blitt av.
Hun snakket med øyne som ikke var tilstede. Jeg kjente det gjorde vondt langt inni meg.
”Du var jo så skoleflink!” sa jeg.
”Nei, men jeg kunne vel litt om alt!” sa hun og hadde et helt normalt blikk et øyeblikk.
Men nå visste hun ikke hvem hun var lenger, for identiteten hadde moren tatt fra henne.
Det var tydelig å se at det var forvirrende for henne å møte meg, hennes tidligere venninne, som hadde gått videre i livet.
Inger drakk det som var igjen i koppen i en slurk. Kaffen havnet i vrangstrupen, og hosten stod ut i luften, og jeg måtte dunke henne i ryggen, til hun fikk talen tilbake, mens jeg igjen lurte på om hun noen gang hadde drukket kaffe.
”Nå må jeg gå!” sa hun plutselig, og jeg ble sittende på trappa å tenke på hva som hadde skjedd med den engang så livsglade og flinke Inger. I alle disse årene hadde hun ikke hatt noe liv, for moren hadde tatt det fra henne, og nå var det for sent. Og ingen, absolutt ingen, hadde grepet inn og gjort noe.. Men hva kunne vi gjort? Det får jeg aldri svar på...
mandag 8. juni 2009
De gode gamle colaflaskene OG korkene!!
søndag 7. juni 2009
Når man er ute etter å gjøre et aldri så lite kupp...
...Veldig mange av oss har vært på loppemarkeder, og for dem som har møtt opp før markedet har åpnet dørene, vet noe om de flakkende blikkene som befinner seg utenfor. På slike dager, særlig på større loppemarkeder, der utvalget av varer er stort og allsidig, tilsidesetter kvinner og menn, unge og gamle sine andre gjøremål, til fordel for mengder av skrot som skal selges for en slikk og ingenting... Skjønt skrot og skrot, - folk står ikke der med høy puls og klare til å kaste seg over den usynlige startstreken for noe skrots skyld. Folk står der med tanke på at de kan gjøre et kupp. Et personlig kupp. Kanskje kan de finne en gammel kommode, flotte vinkarafler, eller flotte porselenskopper? Eller hva med en gammel seng fra 50-tallet eller lamper fra 70- tallet? Eller kanskje et trau eller en heklet duk fra oldemors tid? Og så har vi dem som gjør seg klare til å stupe ned i gamle kleshauger, for å jakte på gamle kjoler, gardiner og gensere som de kan klippe opp og skape om til noe nytt. Noe pent, morsomt eller noe nyttig, kan det bli, hvis kreative hender får slippe til.
Studenter som skal flytte for seg selv, samlere av alle slag, miljøbevisste kvinner og menn, innvandrere, nyskilte, og kreative folk... alle vil de inn på loppemarkedet, og alle har de det samme uttrykket i øynene, i det de farer over dørstokken og inn i en mye billigere verden.
Blikket som taler for seg: ”Jeg vil finne noe spennende, kanskje en liten skatt! Og jeg må skynde meg, for jeg må finne det før noen andre får kloa i det!”
Klar, ferdig, gå! Det usynlige startskuddet går, og folk presser seg inn som om det var rasjonering på brød og melk. Gamle, unge, lave og høye mennesker... De sistnevnte har så absolutt en fordel, for de har muligheten til å kaste blikket på varene, før andre har noen som helst idé om vareutvalget der lenger framme. Og særlig hvis de er langsynte i tillegg. Er man høy og langsynt, kan man komme langt i det dørene åpner seg på et loppemarked, for da kan man vite hvor man bør gå aller først. Og hvis man da har anskaffet seg litt spisse albuer, - ja, da er man nesten garantert å gjøre et lite kupp...
Og det var en slik dag i fjor, at jeg bestemte meg for å dra på bibliotekets bokutsalg. Ute var himmelen grålig og regnet lavet ned. Det fosset riktig nok ikke, men det glimret heller ikke med sitt fravær. Jeg håpet i mitt stille sinn at de fleste leseglade bare forble hjemme, og at de ikke hadde samme hensikt som meg, da klokka nærmet seg det magiske klokkeslettet…
Og da klokka tikket og gikk mot det kritiske startskuddet, hadde jeg parkert min gamle bil opp ved landets største bøkeskog, for jeg oppdaget jo fort at parkering var det trangt om, og med taktfaste skritt, gul paraply og med ikke så alt for spisse albuer, gikk jeg den lille biten ned til biblioteket. Det var DER jeg hadde tenkt å gjøre et kupp, på bibliotekets årlige bokutsalg!
Og det var også der og da det gikk opp for meg, at dette var da akkurat som på et loppemarked, bare at her var alle ute etter nøyaktig det samme som meg, nemlig bøker..
Leseglade folk i alle aldere stod i regntøy og med våte paraplyer bak et langt nylontau, mens de kastet lange blikk på alle bøkene som ble plassert utenfor (under tak) på hyller og bord. Bøkene var for langt unna til at vi kunne ane noe om titlene, men igjen til de langsynte, - deriblant meg selv, så var det satt opp lapper langs hyllene med hva slags bøker man kunne finne. Romaner, hobby, barnebøker, faglitteratur, videoer... Det var bare å slå sammen paraplyen og gjøre seg klar til å kaste seg mot sitt eget personlige mål. Hva var jeg ute etter? Hva skulle jeg kaste meg først over? Tenke, tenke... Og da klarsignalet gikk, det vil si at nylontauet falt til bakken, kastet vi oss alle fram som sultne bokormer mot bøkene som snart skulle befinne seg i nye bokhyller. Det ble fort trangt om plassene, og folk stimlet rundt bøkene, mens de leste titler på spreng. Bøker ble nappet ut av hyller og bord av ivrige hender, og siden jeg er utstyrt med lange armer fra naturens side, hadde jeg muligheten til å strekke meg over andres hender og armer og hoder. Det var i grunnen ikke noe å lure på, det var bare å ta i bruk syn, høyde, lengde, og i tillegg skaffe seg de spisse albuene litt brennkvikt, hvis jeg hadde tenkt å gjøre noen kupp...
Siden det ikke var lett å komme til nye hyller og bord, for folk stod som klistret til boktitlene, var det bare å benytte seg av all taktikk, samt åle seg fram innimellom og bortimellom...
En halv time senere kunne jeg ikke annet enn si meg fornøyd! I en hvit pose, totalt blottet for reklame, lå nå bøker av Ibsen, Wassmo, Saabye Christensen og Selma Lagerløf, og alt for en skarve hundrelapp. Noveller, romaner og skuespill i skjønn forening, og hadde ikke jeg gjort et kupp, så vet ikke jeg..
Glad og fornøyd gikk jeg og min gule paraply tilbake til bilen, mens jeg tenkte at det er godt at livet er så uforutsigbart...



