Hva som slo meg først, visste jeg ikke.
Kanskje det var synsinntrykkene, eller kanskje det var luktene. Eller kanskje det var lydene.
Eller kanskje det var de fremmede rullende ordene som hadde møtt mine ører så mye i det siste. Jeg visste ikke.
Jeg visste bare at jeg likte det. Alt sammen.
Det nye fremmede rommet omsluttet meg totalt, og følelsen av tid som stoppet opp ble
veldig sterk. Fargene og formene danset rundt på netthinnen min, og gjorde meg kreativ langt
inn i sjelen. Det luktet en blanding av røkelse, marihuana og kreativitet. Hva visste jeg? Jeg hadde aldri kjent en slik lukt før.
Men den gjorde noe med meg. Jeg fikk en følelse der og da, av å våkne opp fra en hundre års
søvn, og plutselig være til stede.
Den lille bortgjemte brukskunstsjappa, fikk meg til å leve.
Jeg vandret rundt blant uroer i alle regnbuens farger som klirret i spansk keramikk, og gav
meg en fremmed, men deilig følelse. Kopper og fat i vakre blåtoner lengtet etter å få et nytt
hjem. I huset mitt. I Norge.
Smykker og håndvevde tepper skrek stumt mot meg, for å bli tatt med vekk der i fra.
Jeg måtte suge inn alle inntrykkene, alle henvendelsene, fra de stumme gjenstandene, før jeg
la igjen noe av min rikdom på den primitive disken.
Stemmer møtte meg, og jeg så inn i brune øyne, mens jeg sa noen ord på min skoleengelsk
tilbake. Språket deres var vakkert, men totalt uforståelig for meg.
Enda en liten evighet gikk jeg rundt i den lille hulen, og forsynte meg grådig av alle fargene og formene som befant seg rundt meg.
Jeg ville ta med meg alt, men alt ville ikke ha sin plass hos meg. Det så jeg. Mye hørte til her,
og måtte derfor forbli der. Det var bare sånn det var.
At min økonomi ikke tillot all verden, var en helt uvesentlig bagatell. På dette tidspunkt, på
dette sted, var penger det siste jeg ofret en tanke.
En hvit pose, uten noen form for reklame, full av spanske former og farger, pakket inn i grå
aviser, fulgte med meg ut da jeg tok i den blåmalte tredøra. Allerede da kjente jeg at tingene var verdifulle for meg. De hadde en historie å fortelle.
Da jeg kom ut i den spanske luften, lot jeg føttene mine føre meg dit de selv ville. De var
kledd i myke Jesussandaler, og var såre fornøyd. Allikevel tok jeg av dem fottøyet, tross
heten.
Sandalene ble stappet ned i den nyinnkjøpte sekken fra dagen i forveien, og føttene mine fikk føle sjokket fra opphetet gammel asfalt. Det måtte bare oppleves. I dag var dagen for å nyte med alle mine sanser.
Men selv for erfarne føtter, ble temperaturen på underlaget for sterk kost. Alt har jo sin pris, men det var verdt det. Som å gå barbeint for første gang.
Gatene snirklet seg oppover som slangen i paradis, og murhusene stod tett her oppe.
Privatliv syntes ikke å eksistere på denne kanten av kloden. Men hva gjorde vel det, så lenge lykken bodde her. Var det ikke det det hele handlet om her i livet da? Lykken. Hvis den ikke
fantes på denne kanten av jorden, så kunne den umulig finnes, tenkte jeg.
Jeg vandret ut og inn av alle de små keramikkutsalgene som lå som hvite legoklosser etter hverandre på begge sidene av den primitive gaten. Men ingen av dem kunne måle seg med den aller første sjappa jeg besøkte. Allikevel var de verdt et besøk. De hadde alle hver sin sjarm på hver sin måte. Jeg lette ikke etter noe spesielt, jeg bare opplevde. Levde.
Mens føttene mine beveget seg automatisk oppover den trange lille gaten, produserte heten en varm liten bekk som rant mellom brystene mine. Jeg var ikke plaget av den. Ikke ennå.
Og da jeg stod på toppen av den lille spanske fjellandsbyen, lot jeg blikket sluke rått alt det kom over. Den florlette brisen som av og til viste seg som et pust fra himmelen, befølte mildt mine nakne legger og armer.
Jeg så at fargerike, overdådige blomster hadde sine liv i hjemmelagde blå krukker, og
frodige oliventrær stod nede i dalen, og ventet på å bli høstet.
Noe jeg hadde lest et eller annet sted, dukket opp inni meg. Noe med at det ikke er den friske luften som gjør deg sliten, men derimot alle synsinntrykkene. Tenk så sliten jeg kom til å bli seinere på dagen!
Over meg var himmelen malt i en blåfarge, som du aldri ville funnet på et hus eller en bil,
eller på en hvilken som helst gjenstand, som er laget av menneskehender. Men den var kanskje blå som i et sommermaleri. Som i en drøm.
Til og med fuglene var annerledes i dette landet, på dette stedet. Fuglene var gladere, friere.
Eller kanskje det var jeg som var annerledes, som så ting med andre øyne. Det kriblet et eller annet sted inni meg.
Jeg stoppet opp og tenkte at det er noe mer. Det er noe mer som er så annerledes enn i den verden jeg kommer fra.
Mennesker passerte meg. Mennesker i spansk språkdrakt, men i kjent klesdrakt. Det var noe
med bevegelsene deres som skilte seg ut, fra det jeg var vant til.
De hastet ikke av gårde. De levde og tok seg tid. De lot ikke tiden dytte dem i ryggen, men tok i mot den som en kjær venn.
Tiden hadde ikke eksistert for meg på en god stund, og nå som jeg kastet et blikk på
armbåndsuret, viste den mye.
Du hadde vel ventet lenge nå. Så lenge at det hyggelige mellom oss kanskje
var blitt borte, som en allerede høstet oliven.
Tiden ble med ett viktig. Veldig viktig, for jeg hadde totalt glemt den og avtalen med
deg.
Jeg måtte skynde meg, og ble nesten kjørt overende av en hissig mopedist. I en brølende sky forsvant den halvvoksne gutten nedover fjellandsbyen. Beviset på at tempoet også kunne økes her oppe. Her hos det rolige folket. Det moret meg.
Selv småløp jeg med sekk, pose og hode fullt av inntrykk. Det høye murhuset var rett i
nærheten, jeg hadde bare ikke tenkt på det. Jeg hadde måttet ha med meg alt først.
Men nå stod jeg foran den slanke, høye murklossen, som mest av alt minnet om et tårn av gule legoklosser. Dette var fjellandsbyens populære vinhus. For alt jeg visste, kunne det være stedets eneste. Men her serverte spanjolene sin egen hjemmelagde vin, hadde vi hørt. Og det var her vi skulle møtes.
Blikket mitt vandret oppover bygningen, mens jeg sprang oppover alle de snirklete trappene. Du satt nok med husets vin og ventet på meg, slik at du kunne fortelle meg om dine opplevelser gjennom denne dagen, og jeg var klar til å fortelle deg mine.
Lettere andpusten tråkket jeg opp vindeltrappen, til jeg stod på en bitteliten altan med utsikt over alt og alle i dalen. Jeg mistet nesten pusten, da jeg oppdaget det enorme synet, og jeg
kjente at jeg nesten boblet over, av alt jeg ville fortelle om. Til deg. Alt jeg var fylt av. Alt jeg hadde opplevd.
Men du satt ikke der og ventet på meg. Det satt ingen der i det hele tatt. En kelner kom smilende ut av en dør. Det var tydelig at den mørke, lille mannen kom ut av sin egen
stue, sitt eget hjem. Han både bodde og jobbet her. Sånn var det her nede. De jobbet
bestandig, så det ut til. Men det så også ut til at de nøt det. Det var sånn livet var for dem.
Det tok ikke lange tiden før vinglasset stod foran meg, og jeg satt bakoverlent på en pinnestol og nøt livet. Jeg nippet til vinen, mens forståelige ord nådde øret mitt.
Der var du. Du hadde svetteperler i panna og åpen skjorte. Og skjev gange.
«Det er for jævlig varmt i dag!» sa du, og dro ut den andre pinnestolen rett ovenfor meg.
Du så ikke rikdommen i øynene mine. Du så ikke at jeg var annerledes. Du ventet ikke en gang på en kommentar fra meg.
«Una zerveza, por favor! Du ropte ut de få spanske ordene som var viktig for deg, og vinket på kelneren.
Den innfødte syntes det var morsomt at den lyse nordboeren behersket noe av hans språk.
Han smilte til oss, bukket og gikk selv om det ikke var hans hjemmelagde vin du ville
ha.
Ølet ditt kom, og jeg nippet fortsatt til det første vinglasset, mens jeg tenkte at du ikke ville forstå noen ting av mine opplevelser.
Du hadde tatt noen øl på et av spisestedene litt lenger nede i veien, men det var ikke noe
action der, sa du. Hele denne fjellandsbyen kjedet deg, sa du. Du ville ned på byen igjen, ned på en eller annen bar. Selvfølgelig.
«Hva har du kjøpt?» Hånden din pekte mot posen, full av mine opplevelser. Det måtte jo
komme.
«Vent å se. Jeg vil ikke slippe dem ut her!» Jeg følte jeg lo med hele meg, og dro en svett lugg bort fra pannen din.
«Slippe dem ut? Har du kjøpt fugler, eller?» Du så med ett bestyrtet ut.
Latteren min bar langt nedover i dalen, og jeg ristet på hodet, så svett hår danset rundt meg.
«Jeg vil ha det med meg hjem, en bit av dette livet. Pakker jeg det ut, er jeg redd det vil bli igjen her. Det må bevares til jeg kommer hjem. Da kan det få leve sitt liv på nytt. Hos meg.
Hos oss.»
Du så på meg, så reiste du deg.
«Jeg skjønner ikke hva du babler om!» sa du. «Kanskje du har fått litt for mye sol i dag.
Det er jævlig varmt her oppe,» gjentok du.
Selv hadde jeg ikke ofret varmen en tanke. Det var bare deilig. En del av det hele som jeg sugde til meg.
Du tok hånden min. Svette møtte svette.
«Kom, vi drar ned til byen igjen,» sa du. «Jeg må ned å ha noen flere øl, der det skjer noe!»
Jeg lente meg over bordet og kysset deg på den varme munnen din.
«Det er rart hvordan vi kan oppleve den samme dagen, så totalt forskjellig!” sa jeg.
Jeg smilte fremdeles da vi reiste oss og gikk.
Eller kanskje det var de fremmede rullende ordene som hadde møtt mine ører så mye i det siste. Jeg visste ikke.
Jeg visste bare at jeg likte det. Alt sammen.
Det nye fremmede rommet omsluttet meg totalt, og følelsen av tid som stoppet opp ble
veldig sterk. Fargene og formene danset rundt på netthinnen min, og gjorde meg kreativ langt
inn i sjelen. Det luktet en blanding av røkelse, marihuana og kreativitet. Hva visste jeg? Jeg hadde aldri kjent en slik lukt før.
Men den gjorde noe med meg. Jeg fikk en følelse der og da, av å våkne opp fra en hundre års
søvn, og plutselig være til stede.
Den lille bortgjemte brukskunstsjappa, fikk meg til å leve.
Jeg vandret rundt blant uroer i alle regnbuens farger som klirret i spansk keramikk, og gav
meg en fremmed, men deilig følelse. Kopper og fat i vakre blåtoner lengtet etter å få et nytt
hjem. I huset mitt. I Norge.
Smykker og håndvevde tepper skrek stumt mot meg, for å bli tatt med vekk der i fra.
Jeg måtte suge inn alle inntrykkene, alle henvendelsene, fra de stumme gjenstandene, før jeg
la igjen noe av min rikdom på den primitive disken.
Stemmer møtte meg, og jeg så inn i brune øyne, mens jeg sa noen ord på min skoleengelsk
tilbake. Språket deres var vakkert, men totalt uforståelig for meg.
Enda en liten evighet gikk jeg rundt i den lille hulen, og forsynte meg grådig av alle fargene og formene som befant seg rundt meg.
Jeg ville ta med meg alt, men alt ville ikke ha sin plass hos meg. Det så jeg. Mye hørte til her,
og måtte derfor forbli der. Det var bare sånn det var.
At min økonomi ikke tillot all verden, var en helt uvesentlig bagatell. På dette tidspunkt, på
dette sted, var penger det siste jeg ofret en tanke.
En hvit pose, uten noen form for reklame, full av spanske former og farger, pakket inn i grå
aviser, fulgte med meg ut da jeg tok i den blåmalte tredøra. Allerede da kjente jeg at tingene var verdifulle for meg. De hadde en historie å fortelle.
Da jeg kom ut i den spanske luften, lot jeg føttene mine føre meg dit de selv ville. De var
kledd i myke Jesussandaler, og var såre fornøyd. Allikevel tok jeg av dem fottøyet, tross
heten.
Sandalene ble stappet ned i den nyinnkjøpte sekken fra dagen i forveien, og føttene mine fikk føle sjokket fra opphetet gammel asfalt. Det måtte bare oppleves. I dag var dagen for å nyte med alle mine sanser.
Men selv for erfarne føtter, ble temperaturen på underlaget for sterk kost. Alt har jo sin pris, men det var verdt det. Som å gå barbeint for første gang.
Gatene snirklet seg oppover som slangen i paradis, og murhusene stod tett her oppe.
Privatliv syntes ikke å eksistere på denne kanten av kloden. Men hva gjorde vel det, så lenge lykken bodde her. Var det ikke det det hele handlet om her i livet da? Lykken. Hvis den ikke
fantes på denne kanten av jorden, så kunne den umulig finnes, tenkte jeg.
Jeg vandret ut og inn av alle de små keramikkutsalgene som lå som hvite legoklosser etter hverandre på begge sidene av den primitive gaten. Men ingen av dem kunne måle seg med den aller første sjappa jeg besøkte. Allikevel var de verdt et besøk. De hadde alle hver sin sjarm på hver sin måte. Jeg lette ikke etter noe spesielt, jeg bare opplevde. Levde.
Mens føttene mine beveget seg automatisk oppover den trange lille gaten, produserte heten en varm liten bekk som rant mellom brystene mine. Jeg var ikke plaget av den. Ikke ennå.
Og da jeg stod på toppen av den lille spanske fjellandsbyen, lot jeg blikket sluke rått alt det kom over. Den florlette brisen som av og til viste seg som et pust fra himmelen, befølte mildt mine nakne legger og armer.
Jeg så at fargerike, overdådige blomster hadde sine liv i hjemmelagde blå krukker, og
frodige oliventrær stod nede i dalen, og ventet på å bli høstet.
Noe jeg hadde lest et eller annet sted, dukket opp inni meg. Noe med at det ikke er den friske luften som gjør deg sliten, men derimot alle synsinntrykkene. Tenk så sliten jeg kom til å bli seinere på dagen!
Over meg var himmelen malt i en blåfarge, som du aldri ville funnet på et hus eller en bil,
eller på en hvilken som helst gjenstand, som er laget av menneskehender. Men den var kanskje blå som i et sommermaleri. Som i en drøm.
Til og med fuglene var annerledes i dette landet, på dette stedet. Fuglene var gladere, friere.
Eller kanskje det var jeg som var annerledes, som så ting med andre øyne. Det kriblet et eller annet sted inni meg.
Jeg stoppet opp og tenkte at det er noe mer. Det er noe mer som er så annerledes enn i den verden jeg kommer fra.
Mennesker passerte meg. Mennesker i spansk språkdrakt, men i kjent klesdrakt. Det var noe
med bevegelsene deres som skilte seg ut, fra det jeg var vant til.
De hastet ikke av gårde. De levde og tok seg tid. De lot ikke tiden dytte dem i ryggen, men tok i mot den som en kjær venn.
Tiden hadde ikke eksistert for meg på en god stund, og nå som jeg kastet et blikk på
armbåndsuret, viste den mye.
Du hadde vel ventet lenge nå. Så lenge at det hyggelige mellom oss kanskje
var blitt borte, som en allerede høstet oliven.
Tiden ble med ett viktig. Veldig viktig, for jeg hadde totalt glemt den og avtalen med
deg.
Jeg måtte skynde meg, og ble nesten kjørt overende av en hissig mopedist. I en brølende sky forsvant den halvvoksne gutten nedover fjellandsbyen. Beviset på at tempoet også kunne økes her oppe. Her hos det rolige folket. Det moret meg.
Selv småløp jeg med sekk, pose og hode fullt av inntrykk. Det høye murhuset var rett i
nærheten, jeg hadde bare ikke tenkt på det. Jeg hadde måttet ha med meg alt først.
Men nå stod jeg foran den slanke, høye murklossen, som mest av alt minnet om et tårn av gule legoklosser. Dette var fjellandsbyens populære vinhus. For alt jeg visste, kunne det være stedets eneste. Men her serverte spanjolene sin egen hjemmelagde vin, hadde vi hørt. Og det var her vi skulle møtes.
Blikket mitt vandret oppover bygningen, mens jeg sprang oppover alle de snirklete trappene. Du satt nok med husets vin og ventet på meg, slik at du kunne fortelle meg om dine opplevelser gjennom denne dagen, og jeg var klar til å fortelle deg mine.
Lettere andpusten tråkket jeg opp vindeltrappen, til jeg stod på en bitteliten altan med utsikt over alt og alle i dalen. Jeg mistet nesten pusten, da jeg oppdaget det enorme synet, og jeg
kjente at jeg nesten boblet over, av alt jeg ville fortelle om. Til deg. Alt jeg var fylt av. Alt jeg hadde opplevd.
Men du satt ikke der og ventet på meg. Det satt ingen der i det hele tatt. En kelner kom smilende ut av en dør. Det var tydelig at den mørke, lille mannen kom ut av sin egen
stue, sitt eget hjem. Han både bodde og jobbet her. Sånn var det her nede. De jobbet
bestandig, så det ut til. Men det så også ut til at de nøt det. Det var sånn livet var for dem.
Det tok ikke lange tiden før vinglasset stod foran meg, og jeg satt bakoverlent på en pinnestol og nøt livet. Jeg nippet til vinen, mens forståelige ord nådde øret mitt.
Der var du. Du hadde svetteperler i panna og åpen skjorte. Og skjev gange.
«Det er for jævlig varmt i dag!» sa du, og dro ut den andre pinnestolen rett ovenfor meg.
Du så ikke rikdommen i øynene mine. Du så ikke at jeg var annerledes. Du ventet ikke en gang på en kommentar fra meg.
«Una zerveza, por favor! Du ropte ut de få spanske ordene som var viktig for deg, og vinket på kelneren.
Den innfødte syntes det var morsomt at den lyse nordboeren behersket noe av hans språk.
Han smilte til oss, bukket og gikk selv om det ikke var hans hjemmelagde vin du ville
ha.
Ølet ditt kom, og jeg nippet fortsatt til det første vinglasset, mens jeg tenkte at du ikke ville forstå noen ting av mine opplevelser.
Du hadde tatt noen øl på et av spisestedene litt lenger nede i veien, men det var ikke noe
action der, sa du. Hele denne fjellandsbyen kjedet deg, sa du. Du ville ned på byen igjen, ned på en eller annen bar. Selvfølgelig.
«Hva har du kjøpt?» Hånden din pekte mot posen, full av mine opplevelser. Det måtte jo
komme.
«Vent å se. Jeg vil ikke slippe dem ut her!» Jeg følte jeg lo med hele meg, og dro en svett lugg bort fra pannen din.
«Slippe dem ut? Har du kjøpt fugler, eller?» Du så med ett bestyrtet ut.
Latteren min bar langt nedover i dalen, og jeg ristet på hodet, så svett hår danset rundt meg.
«Jeg vil ha det med meg hjem, en bit av dette livet. Pakker jeg det ut, er jeg redd det vil bli igjen her. Det må bevares til jeg kommer hjem. Da kan det få leve sitt liv på nytt. Hos meg.
Hos oss.»
Du så på meg, så reiste du deg.
«Jeg skjønner ikke hva du babler om!» sa du. «Kanskje du har fått litt for mye sol i dag.
Det er jævlig varmt her oppe,» gjentok du.
Selv hadde jeg ikke ofret varmen en tanke. Det var bare deilig. En del av det hele som jeg sugde til meg.
Du tok hånden min. Svette møtte svette.
«Kom, vi drar ned til byen igjen,» sa du. «Jeg må ned å ha noen flere øl, der det skjer noe!»
Jeg lente meg over bordet og kysset deg på den varme munnen din.
«Det er rart hvordan vi kan oppleve den samme dagen, så totalt forskjellig!” sa jeg.
Jeg smilte fremdeles da vi reiste oss og gikk.
Så skjønn historie, og hvilken refleksjoner en får av å lese dine små historier/noveller. Jeg er akkurat kommet hjem fra konserten til Bjørn Eidsvåg og er bare i DEN stemningen. Tekstene hans er bare så flotte og berører noen strenger som en ikke viste at en hadde...
SvarSlettMannen min synes det er litt klissete musikk, så jeg har kost meg med en venninne og sammen har hun og jeg hatt en fantastik god og flott opplevelse.
Ha en fin helg.
Klem og takk for fine ord på siden min:0)
Herlig liten historie. For meg sier den noe om hvor viktig det er å være til stede i livet, slik at man legger merke til alt det vakre som finnes rundt oss.
SvarSlett