Moren tok livet fra henne

I min barndom bodde jeg ved siden av Inger, som var like gammel som meg. Inger var veldig skoleflink, så hun var god å ty til, hvis jeg stod fast i et fag. Hun hjalp gladelig til, og det så ut som hun stortrivdes når hun var sammen med meg og min familie.
Selv husker jeg at jeg synes at foreldrene til Inger var gamle, for de var like gamle som mine besteforeldre. Inger var enebarn, og hun var en livsglad og skoleflink jente. Men da faren hennes døde, så skjedde det noe. Det var da moren overtok den hele og fulle kontrollen av sin datter.
På den tiden hadde jeg flyttet av gårde for å studere. Både Inger og jeg ønsket å bli lærere, og jeg regnet med at Inger kom til å bli et glimrende eksemplar! Men da jeg var på besøk hos mine foreldre innimellom, var alltid Inger hjemme, og. Jeg husker at jeg tenkte, at jeg syntes at hun så litt underlig ut, akkurat som hun var i sin egen verden. Men jeg reflekterte ikke så mye over det, for jeg var hjemme bare en helg innimellom, og Inger kom aldri over og besøkte meg.
Siden flyttet mine foreldre til en annen kant av byen, og jeg tenkte ikke så mye på henne lenger. Men så kom all praten meg for øret, om at moren hennes hadde nektet henne å flytte hjemmefra for å studere. Hun skulle bo hjemme, hadde moren sagt, og siden hadde Inger blitt en slags fange i sitt eget hjem, og etter hvert hadde hun sluttet å være den ”glade Inger”, som jeg kjente så godt en gang. Hun hadde begynt på nærmeste lærerskole, der også jeg gikk, (men jeg bodde på hybel)for da kunne hun komme hjem til moren hver dag. Men jeg husker hun sa til meg en gang at hun hadde lyst å gå på lærerskolen på Hamar, men det likte ikke moren. Og et eller annet måtte ha skjedd, for plutselig sluttet hun på lærerskolen, og begynte av alle ting å jobbe i nærbutikken, rett ved barndomshjemmet hennes.

Jeg hadde nesten glemt henne, men en dag, etter nærmere 20 år, skjedde det noe som gjorde at jeg aldri kommer til å glemme henne igjen. Jeg satt på trappa og drakk kaffe, da hun ropte navnet mitt.
Hun stod utenfor hekken min, og vinket med grått hår, og tykk, ukledelig fleecejakke.
Jeg stirret og stirret på damen, eller rettere sagt, på jenta foran meg. Det var uten tvil Inger, men noe var helt annerledes. Samtidig ble jeg så totalt overrumplet, for jeg trodde ikke hun visste om noen ting som foregikk i omverdenen mer.

”Jeg er litt syk”, var det første hun sa, da hun kom mot meg, der jeg sikkert satt med et måpende uttrykk.
Ordene ramlet ut av munnen hennes, og øynene flakket.
Jeg bare stirret og stirret tilbake på henne, og jeg visste ikke hva jeg skulle si.
”Jeg var på psykiatrisk, men jeg vet ikke hvorfor jeg var der, - men det var så mange kjekke menn der. Som jobbet der altså. De passet så godt på meg, og jeg bare glodde og glodde, jeg!” sa hun på en tolvårings vis.
Ansiktet og stemmen minnet meg om et lite barn som var sultefôret på kjærlighet, og opplevelser. Det var tydelig å se at både selvtilliten og selvfølelsen var tatt fra henne for lenge siden, men hun satte seg ved siden av meg på trappa mi, og tok i mot kaffekoppen jeg tilbød henne.
”Du har ikke tenkt på å flytte vekk fra mamma da? Kanskje det er bra for deg!” sa jeg.
”Nei!” sa hun bestyrtet.
”Hvordan skal hun klare seg da? Og jeg er heldig og har to rom for meg selv!”
Hun kikket ned i kaffekoppen, og jeg mistenkte henne for ikke å like kaffe. Men hun hadde selv sagt ja takk til en kopp. Hun ville kanskje være voksen for et stakket øyeblikk..
”Mamma er veldig snill og forståelsesfull,” fortsatte hun.
Ja, det får du meg til å tro, tenkte jeg sarkastisk. Hun har fått deg til å bli en psykiatrisk pasient uten at du er klar over det.
”Jeg var så ung da jeg begynte på lærerskolen,” sa hun mens øynene hvilte på noe usynelig ute i hagen min.
"Vi var like gamle", sa jeg forsiktig, og tenkte at nå er jeg veldig interessert i å få høre fortsettelsen. Det var nemlig den gang på lærerskolen, at hun stoppet å være Inger.
”Hun fungerte verken faglig eller sosialt”, husker jeg en medstudent sa til meg, den gangen da jeg spurte hvor Inger hadde blitt av.
Hun snakket med øyne som ikke var tilstede. Jeg kjente det gjorde vondt langt inni meg.
”Du var jo så skoleflink!” sa jeg.
”Nei, men jeg kunne vel litt om alt!” sa hun og hadde et helt normalt blikk et øyeblikk.
Men nå visste hun ikke hvem hun var lenger, for identiteten hadde moren tatt fra henne.
Det var tydelig å se at det var forvirrende for henne å møte meg, hennes tidligere venninne, som hadde gått videre i livet.
Inger drakk det som var igjen i koppen i en slurk. Kaffen havnet i vrangstrupen, og hosten stod ut i luften, og jeg måtte dunke henne i ryggen, til hun fikk talen tilbake, mens jeg igjen lurte på om hun noen gang hadde drukket kaffe.
”Nå må jeg gå!” sa hun plutselig, og jeg ble sittende på trappa å tenke på hva som hadde skjedd med den engang så livsglade og flinke Inger. I alle disse årene hadde hun ikke hatt noe liv, for moren hadde tatt det fra henne, og nå var det for sent. Og ingen, absolutt ingen, hadde grepet inn og gjort noe.. Men hva kunne vi gjort? Det får jeg aldri svar på...