...og ungen dro med venninne og en bil full av telt, soveposer og matrasjoneringer, mens mor stod på trappen og vinket som om datteren skulle ut i krigen...
Mor gikk inn i heimen igjen, og trøstet seg med alle de gode sympatiserende kommentarene hun hadde fått på det siste bloggeinnlegget sitt...
Vi er forskjellige gitt, - vi mennsker...Noen ville ha vært i hennes sted, og hoppet med, - noen reagerte med frykt, og andre reagerer med beundring for at noen faktisk tør å kaste seg ut i noe som man egentlig ikke har kontrollen over...
Uansett, takker jeg for alle innlegg - de varmet!
Ut på kvelden kom telefonen fra en gledesstrålende datter, om at nå var det gjort!
"En opplevelse for livet! sa ungen.
"Takk og pris at det er over!" sa mor og pustet ut.... - og tenkte i sitt stille sinn, at nå behøver hun ikke tenke noe mer på den biten. Nå er det utprøvd. Men så kom neste setning...
Ja, og nå blir dette en tradisjon! fortsatte hun entusiastisk...
"Hvert år skal vi hit å hoppe!..."
Herlig! Høres ut som ei flott jente!
SvarSlett(sier jeg, og er glad for at mine unger ikke vil... enda i hvert fall) *knis*