Hevnen er søt

Bilen svingte inn porten i en alt for stor fart utenfor firemannsboligen i Snarveien.
Ina holdt på å frottere kropp og hår etter å ha inntatt en lang og varm dusj, og nå tullet hun det store badehåndkleet rundt den nakne kroppen sin, før hun stakk hodet nysgjerrig ut av det åpne vinduet.
Der så hun bilen. Hun hadde håpet at det var en enslig, kjekk mann på hennes egen alder som hadde tenkt å flytte inn i leiligheten over henne.
Hun strakte hodet enda lenger ut av vinduet, for å se om det var mulig å få et lite glimt av den eller de som hadde tenkt å flytte inn.
Stemmer nærmet seg, og hun rygget så fort bakover inn i rommet, at hun nesten ramlet over toalettet. Badehåndkleet falt nedover kroppen hennes, og det landet som en krøll rundt beina. Hun bøyde seg ned og tok det opp. Akkurat i det hun skulle knyte det over brystene, kikket hun på nytt ut av vinduet, og så rett inn i ansiktet til en kvinne som hadde et påfallende trist ansiktsuttrykk.
Ina trakk seg raskt tilbake, og forsvant inn på soverommet for å hente rene klær. Hun kjente at skuffelsen kom over henne. Det var tydeligvis ingen enslig, kjekk mann som hadde flyttet inn i etasjen over henne. Han var i hvert fall ikke enslig.
Innenfra stua kunne hun høre mobiltelefonen ringe, og på det tredje ringesignalet, besvarte hun den.
«Hei Ina! Tone her. Er du snart klar?»
Ina slengte et blikk bort på veggklokka, og konstaterte raskt at hun var sent ute.
«Jeg har vært så opptatt med å følge med på de som flytter inn over meg, så jeg er visst litt sent ute. Jeg tenkte kanskje at drømmeprinsen fant det for godt å flytte inn her, men siden det er et kvinnemenneske med på lasset, så er det toget kjørt. Jeg er hos deg om en halv time. Greit?»
«Blås i naboene da! Det kan jo hende du treffer drømmeprinsen din ute i kveld! Men da sees vi om en halvtimes tid, da!»
Tone ventet ikke på noen bekreftelse fra Ina.
Ina måtte smile for seg selv, etter at hun hadde lagt på. Det var typisk Tone. Hver gang de skulle ut på byen, var hun sikker på at de begge fant hver sin knakende kjekke kar. Men disse hadde tydeligvis latt vente på seg.
Men akkurat i kveld hadde hun selv en følelse av noe spesielt kom til å skje. Kanskje hun skulle ta på seg den korte, sorte kjolen som hun hadde kjøpt i forrige uke.
Hun tittet raskt ut av vinduet. Det skyet til. Bilen på gårdsplassen stod der, men det var ikke et menneske å se. De nye naboene var vel opptatt med å få tingene sine på plass.
Ina åpnet klesskapet, og tok en rask titt inn. Det så ut til det kunne bli regn, så hun plukket fram en sort bukse og en ettersittende, sort bluse.
Mens hun sminket seg på badet, kunne hun tydelig høre det som ble sagt utenfor. Det var en kvinnestemme som snakket.
”Da vet du hvor landet ligger! Hvis du ikke møter opp til avtalt tid på den nye jobben i morgen, må vi flytte her i fra, før vi omtrent har flyttet inn. Og hvis du ikke gidder å jobbe nå heller, så er det ikke sikkert du ser meg igjen. Dette er den siste sjansen du får av meg, Åge!”
Ina stod som fjetret til badegulvet. Ikke torde hun å se ut av vinduet, og hun torde knapt røre seg, av frykt for at de skulle høre henne der inne, og tro at hun stod der og lyttet på dem.
Så hørte hun en lyd, en ekkel lyd, og så et lite hyl. Øyeblikket etter hørte hun skritt som fjernet seg, og en motor som startet opp. Det tok henne ikke mange sekundene før det gikk opp for henne hva slags lyd det var hun hadde hørt. Det var en håndflate som hadde smelt mot et kinn.
Ingen flere ord hadde blitt uttalt der ute. Han hadde bare slått, og så hadde han kjørt sin vei. Damen hadde heller ikke sagt noe mer.
For en drittsekk! Ina omtrent smøg seg ut av sitt eget bad. Tenk at hun hadde fått en arbeidssky konemishandler til nabo!


Ina ankom Tones leilighet et kvarter seinere enn avtalt. Den lille stuen var allerede full av feststemte jenter som alle var klare for en bytur.
Selv kjente hun at hun ikke klarte å slå seg helt løs på vorspielet, selv om hun hadde gledet seg hele uken til denne kvelden.
Ute på diskoteket ble vorspielgjengen sprett for alle vinder. Typisk. Noen fant noen de ikke hadde sett på lenge. Noen danset. Noen ble stående ved baren.
Ina og Tone tok seg noen runder rundt i lokalet, før de satte seg med hver sin halvliter øl ved et bord som det allerede satt et par som hadde funnet hverandre. Det var aldri noen ledige bord når de dukket opp såpass seint, som ved midnatt.
Etter å ha danset, drukket et par halvlitere og et glass hvitvin, konstaterte Ina med skuffelse at drømmeprinsen uteble nok en gang.
Verken Tone eller noen av de andre jentene var klare for å ta kvelden, så Ina bestemte seg for å ta en taxi hjem alene. Hun var trøtt og forsynt av både drikke og uinteressante fyrer. Det var ennå en time til diskoen stengte. Men nok var nok.
Da hun kom ut av lokalet, var hun totalt uforberedt på at det striregnet. Hun småløp bort til drosjeholdeplassen, kun i ført bukse og skjorte, og kjente at hun ble raskt gjennomvåt. Klærne klistret seg raskt til kroppen, og på et øyeblikk føltes det som ikke en tråd var tørr.
Hun bråstoppet da hun ankom drosjene, og så den meterlange køen. Hun formelig så lungebetennelsen og bihulebetennelsen komme etter henne som neste i køen. Dette orket hun bare ikke. Skoene gjorde vondt, og hun frøs noe helt vanvittig, selv om det var en tidlig augustkveld. Hun bestemte seg allikevel for å gå til hovedveien. Våtere kunne hun ikke bli.
Hun stod ved veikanten, mens regnet og mørket omsluttet henne. Tommelen var høyt hevet ut mot gaten, hver gang det kom en bil. Det måtte da være en eller annen som kunne gi henne haik i dette været. Noen måtte da kunne vise litt barmhjertighet og plukke henne opp.
Hun strøk den klissvåte, lyse luggen bakover, og konstaterte oppgitt og irritert at hun måtte gå hele veien hjem. Veien var lang, omtrent en times gange. Nå angret hun at hun ikke hadde stilt seg i den forbaskede lange drosjekøen allikevel. Men hun gadd ikke å gå tilbake. Nå som diskoen hadde stengt, var vel køen mangedoblet.
Fortauet var på den venstre siden av veien, så hun skiftet side. Hun gikk og stirret på de sorte skotuppene sine, som sendte ut små stråler av regn, for hvert skritt hun tok. Hun prøvde å fokusere på noe hyggelig, som en lang, varm dusj.
Plutselig, sånn helt uten videre, stoppet en bil. Ina kikket opp, og bort på bilen. Det var nesten ikke til å tro!
Endelig en person som hadde forbarmet seg over henne i dette været, og enda hun hadde sluttet å haike! Bilvinduet gled ned noen centimeter. På grunn av regnet hadde vel ikke vedkommende lyst til å åpne det mer, tenkte hun. Hun løp glad og fornøyd over på den andre siden av veien, for å sette seg inn ved siden av denne elskverdige sjåføren.
Ina smalt igjen døra, grep etter sikkerhetsbeltet, og først da snudde hun seg mot sjåføren for å takke ham. Ina innså umiddelbart at hun hadde gjort en stor tabbe. Hun så sjåføren rett inn i øynene, og prøvde å oppføre seg helt naturlig. Han hadde halvlangt, mørkt, ustelt hår, og et forholdsvis pent ansikt. Men det var øynene hans. Øynene var intense og stikkende. Hele auraen hans oste av uærlige hensikter.
Ina svelget og visste at nå måtte hun bruke alt hun hadde av kvinnelist. Bilen hadde begynt å kjøre med en gang hun hadde satt seg inn, så det nyttet ikke å kaste seg ut av bilen igjen.
«Tusen takk for at du stoppet, så jeg fikk sitte på!» sa hun så naturlig som mulig.
Mannen gav henne noe som skulle være et smil tilbake.
«Hva heter du?» Stemmen hans var hes. Tankene for rundt i hodet hennes.
«Tina», svarte hun, og håpet det lød riktig. Tina var jo ikke så langt unna sannheten heller.
Sjåføren tviholdt med begge hendene på rattet, og stirret stivt på vindusviskerne foran seg. Han sa ingen ting, og Ina slappet mer av. Men så kom det.
«Du blir med meg hjem, du Tina!» Det var nærmest en kommando.
Ina svelget tungt. Vær taktisk, skrek hodet og kroppen hennes.
«Ellers takk, men jeg må hjem til ungen min.» Hele henne skalv av kulde og redsel nå.
Han snudde hodet raskt, og spyttet ordene ut mot henne.
«Da blir jeg med deg hjem da!»
Ina kjente at hårene reiste seg på kroppen hennes.
«Nei, det kan du nok ikke, for mannen min venter på meg!» Hun hørte selv at ordene var fremmede og unaturlige, akkurat som de hang fast i luften.
«Å nei, du har nok ingen mann som venter på deg hjemme!» Mannen freste ut ordene, og før Ina rakk å registrere hva som skjedde, hadde han langet ut en arm, som fråtset rundt på brystene hennes.
Hun hylte til, og kjempet det hun kunne, for å kvitte seg med den motbydelige hånden hans. Han holdt fortsatt en hånd på rattet, mens den andre prøvde febrilsk å få opp skjorteknappene hennes. Bilen skjenet fram og tilbake på veien.
Ina klarte til slutt å få trykket på knappen, slik at sikkerhetsbeltet gikk opp, og hun fikk kroppen sin mer fri. I et brøkdel av et sekund rakk hun å tenke at det var inderlig godt hun ikke hadde tatt på seg den sorte, korte kjolen, hun først hadde tenkt å ta på seg i kveld. Da hadde hun vel nærmest sittet naken her nå. Tanken fikk hjertet hennes til å krympe seg.
Skjorteknappene hennes spratt som nypoppet popcorn, da hånden hans røsket i klesplagget. Den store neven hans var på vei innenfor den klissvåte skjorten hennes, da hun hylte i, mens hun klarte å få åpnet bildøra.
«Jeg bor her! Slipp meg av!» Hun pekte vilt på det første og nærmeste huset hun så. Av en eller annen merkelig grunn, adlød mannen. Kanskje han fikk panikk? Han bremset.
Ina fikk kastet armen hans vekk, fikk åpnet døren, og hev seg ut av bilen, før den hadde stoppet helt. Hun stolte ikke på at han hadde tenkt å stoppe.
Hun landet på magen, og hun brydde seg ikke om smerten hun kjente fare gjennom kroppen. Mannen gasset på, og kjørte i stor fart bortover veien, men hun rakk allikevel å se opp og få med seg de to siste tallene på bilskiltet. 34. Og hun la også merke til den lille bulken bak ved høyre blinklys.
Hun kom seg på beina, og først da kom tårene. Det var som en kran som ble slått på. Tårene silte nedover kinnene hennes og blandet seg med regnet. Hun gråt av redsel og fortvilelse og smerte. Men mest av lettelse.
Ina Berg hadde klart å komme ut av klørne på en potensiell voldtektsforbryter. Øynene hennes hang seg fast i ringeklokken på det huset hun hadde sagt var hennes hjem.
Skulle hun ringe på her, og be om hjelp til å komme hjem? Nei, hun ombestemte seg. Ingenting alvorlig hadde skjedd med henne, og hun hadde ikke så lang vei hjem nå. Hun gråt og sprang, mens regnet høljet ned. Nå hadde hun snart ikke følelse igjen verken i armer eller bein, men det spilte ingen rolle. Hun var straks hjemme. Rundt svingen ville hun se firemannsboligen og leiligheten sin.
Hennes stivfrosne hånd var allerede på vei ned i veska, for å ta opp husnøkkelen, da hun satte i et gisp. Hun tok seg for munnen. Der i oppkjørselen foran huset, stod bilen. Bilen hun akkurat hadde kastet seg ut av. Der var bulken over blinklyset, og nummeret sluttet på 34. Hvordan kunne han vite hvor hun bodde?
Som et slag i mellomgulvet gikk det opp for henne, at denne mannen visste absolutt ikke hvor hun bodde. Det var hun som visste hvor han bodde! Mannen var hennes nye nabo!
Sjokket og panikken grep henne. Hennes første tanke, var å kaste seg over telefonen til politiet, da hun kom inn i leiligheten sin. Men hva skulle hun si?
«Jeg vil anmelde den nye naboen min, som nesten voldtok meg i bilen sin!»
Det virket håpløst. Hun hadde ingen beviser. Og det hele ville bare bli påstand mot påstand. Et øyeblikk kom hun på skjorteknappene hennes som helt klart var bevis, der de lå igjen et eller annet sted i bilen.
Hun vrengte av seg den våte, fillete skjorta, gikk ut på badet, og så ut gjennom badevinduet. Jovisst, var det den samme bilen, hun hadde sett komme tidligere i dag.
Da slo tanken ned i henne som et lyn. Nå visste hun hva hun skulle gjøre for å bli kvitt denne drittsekken.
Brødkniven lå i skuffen, og hun nølte overhode ikke, da hun fant den fram. Hun løp lydløst ned trappen med kniven i hånden. Alle lys i alle vinduene i huset, var slukket, så hun regnet med at alle hadde lagt seg.
Hun listet seg bort til den gamle bilen, bøyde seg ned og kjørte kniven inn i dekket. Det kom en hvesende lyd mot henne, før dekket sa takk for seg. Samme skjebne fikk de tre andre dekkene.
Hun gikk inn i leiligheten igjen. Aldri i hele sitt liv, hadde hun vært så klar for en lang, varm dusj som nå.
Det varme vannet strømmet nedover kroppen hennes, og hun såpet seg godt inn, for å bli kvitt en krafsende, usynlig hånd. Og for å bli kvitt naboen..
Alt føltes mye bedre allerede. Hun smilte for seg selv.
Mannen kom aldri til å rekke sin nye jobb i tide i morgen tidlig. Og det ville si at han mistet både jobb, dame og leilighet...