Jeg ble stående utenfor det hvite, gamle huset som jeg alltid hadde likt så godt. Det hadde alltid vært så velstelt og pent. Så fargerikt og frodig i hagen. Sånn hadde det alltid vært.
Jeg ble stående å undre meg, mens solen smilte ned til meg - og jeg lurte et lite sekund på hva det var jeg undret meg over... Da så jeg det...
Den ene veggen skrek etter maling. Morkent treverk kom til syne andre steder. Blomstene så ikke ut til å trives med livet, mens ugresset blomstret i sin lykkelige tilværelse.
Jeg undret meg igjen, mens jeg lot alle sansene ta inn sitt.
Døren åpnet seg, og et smilende velkjent ansikt kom til syne. Sommerbrun og glad. Tilsynelatende.
Men sansene mine hadde rukket å tolke alle inntrykkene. I det kvinnen lukket døra bak meg, og vi trådte inn i hjemmet, skjønte jeg det.
Her i huset var det for øyeblikket stillstand. Men det er rett før det skjer noe her også, merket jeg...
Hvis livene i huset skal begynne å leve igjen, må de slutte med å gå i samme retning. Her må det endring til...
Hei
SvarSlettTusen takk for hyggelig hilsen .
Har lest litt hos deg , men jeg kommer tilbake.nå er det en utålmodig liten hund som vil ut.
Du skriver veldig godt
Ha en fin dag
Hei min venn,
SvarSlettfint skrevet!
Jeg ønsker deg en fiiiiin (og rampete!) lørdagskveld....tar en liten bloggepause denne helgen..."snakkes"!!
Klem, M
Flott skrevet!!!
SvarSlettNydelig skrevet, dette - med en var undertone... Når sansene åpnes og man ser alt, er det plass for endring. Forøvrig: God sommer! Med pause fra alle krav.
SvarSlett