Jeg er så heldig å jobbe med elever som ikke har fått diagnosen"normal-stemplet" på seg. De har derfor fått mange andre forskjellige diagnoser, syndromer og "stempler". Noe vi sikkert alle kunne fått - hvis vi hadde blitt observert, vurdert, testet og analysert på samme måte... Vi har vel alle våre "greier som vi sliter med"...
MEN... elevene på "min skole", - de er frittalende så det holder, og gullkornene kommer på løpende bånd. Dessverre har jeg ikke papir og blyant til rådighet til enhver tid - men jeg prøver som best jeg kan å notere ned alle de fantastiske verbale utspillene som kommer fra de forskjellige barnemunnene.
I dag fikk jeg lyst til å dele et utspill som utspant seg i en norsktime, og det er "Anders" 9 år, som er en språklig god autist, som har hoveddrollen i denne sekvensen:
Anders var i ferd med å skrive en setning på siste linja i boka si. Han hadde et ord igjen av setningen, og jeg så at det ikke kom til å bli plass på linjen, derfor sa jeg at han kunne skrive ordet under linjen. Da så han forferdet på meg, og sa:
"Men jeg må ha en strek (linje), for tenk om bokstavene detter ned, da!"
Det hadde jeg ikke tenkt på...
Ja, han kan få sagt det. Jeg har en flott historie her.. En elev og jeg var ute å gikk tur. Det var nok på vårparten i fjor. Vi må jo bruke alle muligheter vi har for læring. Vi hadde jobbet med mattematikk før vi gikk ut. Jeg holder opp en hånd og spør hvor mange fingre det er. Det er fem får jeg til svar. Holder den andre opp, spør om det samme og han forteller at det er fem. Jeg holder da opp begge hendene og spør hvor mange det blir. Han ser på meg og sier, det er mange det. Det er slike historier som en ikke glemmer.
SvarSlett