søndag 15. januar 2012

Det var en gang en katt


Jeg hadde en gang en katt. En meget spesiell katt. Den var så spesiell at jeg tror den kunne gjort seg som hovedfigur i en barnebok. Hmmm... nå fikk jeg egentlig en god ide... Den må jeg tygge litt på...
Men i hvertfall, denne katten, som bar det sjarmerende navnet Romeo (min datter heter Julie) - levde kanskje ikke helt opp til navnet sitt. Eller kanskje det var det den gjorde.

Den ble kastrert så fort jeg fikk den, men det lot den seg ikke bemerke med. Jaktinstinktet som skulle avta betraktelig etter kastereringen, ble om mulig,- bare forsterket.. Den kom inn med mus i fleng, den hoppet og spratt. Den hang i gardiner og bøker og vaser, og den knuste utallige pyntegjenstander. Jeg hylte og jeg kjeftet, jeg koste og jeg ba... men intet hjalp. Den var da mannen i huset, tenkte den nok.

En sommerdag, da verandadøra stod på gløtt, og Romeo var ute og lusket rundt hjørnene, ante jeg fred og ingen fare. Plutselig så jeg i øyekroken at katten smøg seg inn i stuen med bøyd hode. "Neeei," sa jeg høyt, da jeg skjønte at den hadde vært på jakt. Den hadde noe i munnen, men smatt så fort bak sofaen, at jeg så ikke helt hva det var. Jeg regnet med at det var en mus. Jeg dro fram sofaen, og der lå katten med sammenknepne øyne med en fugl i munnen. En ganske stor fugl i munnen. Jeg gav meg ende over, og bøyde meg mot Romeo, for at han skulle slippe det stakkars vesenet, - og jeg fikk kvittet meg med kadaveret i skogen bak huset...

Men akkurat da jeg bøyer meg over pus, åpner han munnen, og den store fuglen flyr rett i ansiktet mitt.
Jeg får jo sjokk, og hyler og bærer meg - for jeg trodde jo at fuglen var død. ..
Den store fuglen flakser livredd rundt i stua mi, og skiter rundt på vegger og bord i ren, skjær skrekk. Den havner til slutt bak en pyntegjenstand i det innerste hjørnet på den andre siden av rommet.
Der sitter den med bankende hjerte - ja, jeg kunne se at hjertet til fuglen slo, stakkar...

Hva skulle jeg gjøre nå?
Jeg gikk tilbake til Romeo, og gav ham en sjennepreken, men den bare prellet av ham. Han lå bare der og tenkte...
"Hvordan i huleste skal hun få fuglen ut av huset?"
Det var da jeg knipset dette bildet av Romeo... Bildet hvor det ser ut som han tenker:" Hadde du ikke blandet deg oppi tingene mine, så hadde det ikke blitt noe bråk"...

Og hva skulle jeg gjøre? Jeg torde ikke ta i den store, levende fuglen... Jeg bare stod der tafatt og så på katten som lå der med sammenknepne øyne og fulgte med på hver bevegelse jeg tok...
Til slutt fløy fuglen bort til det store vinduet i stuen. Den trodde selvfølgelig det var veien ut til friheten, men nei.. Det går ikke en gang an å åpne det vinduet... Den ble dermed sittende livredd å skjelve, og tenkte nok at: "Nå har mitt siste minutt kommet"...

Men da måtte jeg bare gjøre noe... Jeg hentet en stort håndkle, gikk rolig bort til fuglen og jeg samlet alle mine tanker. Jeg prøvde å overføre tankene mine til fuglen, og sa at jeg bare var en venn, at jeg ikke ville gjøre den noe vondt. Jeg skulle kun hjelpe den ut i friheten igjen...

... Jeg gikk forsiktig mot fuglen, la håndklet over den, og den forholdt seg helt stille i hendene mine. Da jeg kom ut på verandaen, satte jeg fuglen fra meg på rekkverket... og visp, så fløy fuglen sin vei. Ut i friheten... 
... og Romeo... han var sur på meg resten av dagen.

Men jeg var stolt som hadde både tort og klart å redde den stakkars fuglen...

7 kommentarer:

  1. Det samme har skjedd meg, Liv Hege - enda jeg ikke har katt.
    En gang kom ei skjære inn i stua. Den gikk (ikke fløy) inn sjøl.
    Puh! Det var et lurveleven, med skitt, flaksing og fjær over det hele.
    Patriarken finn den ut vha et teppe, etter at skjæra hadde fløyet mot vinduet og kavet en god stund. Litt av en opprydningsprosess etterpå.

    God søndag til deg. Jeg har tenkt meg på fototur.

    SvarSlett
  2. Fugler i stuer er bare ikke tingen, Elisabeth! Fototur, det hørtes flott ut! Kanskje jeg kan bli med en gang, Elisabeth! Fikk nytt kamera til jul! :-)

    SvarSlett
  3. Huff, for ei stressande oppleving! Godt det enda bra for deg og fuglen, om enn katten syntest historien fekk ein mager slutt;) Ha ein fin søndag!

    SvarSlett
  4. Det var en god historie. Er glad for at du reddede fuglen. Selv er jeg ikke så glad for blafrende fuglevinger, nej, men jeg ville nok have gjort det samme. Håber jeg! Også selvom katten bliver sur. Eller hunden! :)

    God søndag Liv Hege, håber du har det lidt bedre. Klem.

    SvarSlett
  5. Jeg opplevde at katten kom inn med ei halvdau mus og gjemte seg bak veggseksjonen...heime åleine fekk eg kjempekrefter og fekk flytt fram seksjonen slik at eg fekk jaga katta utatt. Ikkje kjekt med katter som tek byttet heim -men det er vel naturen:-))
    Klem

    SvarSlett
  6. Jeg måtte smile nå, av den historien din. Jeg har opplevd noe lignende, jeg reddet en liten fugl fra kattas klør sist sommer. Dette var riktignok ute, men jeg glemmer aldri blikket katta sendte meg da fuglen fløy til toppen av nærmeste tre!! Ubetalelig! Siden har jeg gitt katta streng beskjed om å holde seg unna småfuglene mine, men han bare pisker med halen hver gang temaet kommer opp...

    Jeg ser du har vært gjennom en skikkelig influensa, håper du er bedre nå. Kjipt å være syk.
    To ting jeg har tenkt på de siste dagene (uten å lese her inne): At jeg ønsker meg et stort bibliotek, og at jeg ønsker meg mer tid til å lese... :)

    Ha ei fin uke!
    Klem fra Lill-Karin

    SvarSlett
  7. Takk for alle herlige innspill og kattehistorier fra dere! Katter er katter - men jeg synes nå de er noen herlige dyr, da! :-)

    SvarSlett