Høstens morsomme prosjekt

   Det er høst, det er mørkt, det er mye innetid. Det er min tid. Høsten gjør meg alltid kreativ, og jeg skaper og kreerer i vei... Jeg har alltid lager mer enn jeg skriver på høsten. Sånn er det bare.
Jeg har en meget kreativ venninne og kollega, og hun har introdusert for meg og andre på jobben: ullpledd fra KID! Glimrende å lage ting av, etter at pleddet har blitt klippet opp og tovet i maskinen.
Her ser dere et lite utvalg jeg har laget de siste dagene... to vesker, kremmerhus og en grytelapp (den andre er ikke ferdig)
   Kjempemoro med ull og filtenål! Tekst og motiv er nemlig bare påført med filtenål og ull.
Supermoro! - og det finnes så mange muligheter...
   Men nå må jeg løsrive meg fra hobbyrommet mitt og bevege meg ut i mørket. Datteren har bilen min, så det er bare å kle på seg å ta fatt på den korte veien jeg er så heldig å ha - til jobben min...
Nyt dagen, dere!

Terrorismens ansikt

   Når terrorismen skaper store overskrifter i media, gjør det noe med oss. Vi har alle 11. september i bakhodet som en helvetes dag... og for ikke å snakke om 22. juli... som var oss ennå nærmere...
Men når terroristen som sto bak angrepet i kjøpesenteret i Nairobi 21. sept. får et navn, - ja, da blir verden plutselig veldig liten for meg.
    Det ble et stort sjokk da det gikk opp for meg at jeg kjente familien... Hvor  mange ganger har ikke jeg forholdt meg til dem? Hvor mange ganger har jeg ikke sittet og snakket med dem?...
Vi har ytringsfrihet i dette landet, men vi har også taushetsplikt på en del områder. Derfor kan jeg heller ikke uttale meg så mye her... Men innen mitt yrke, kommer man bort i mange mennesker, mange kulturer og mange forskjeller...
   Jeg undret meg ofte, men når folk med en annen bakgrunn og en annen kultur kommer hit - til vårt land - og ikke respekterer våre normer og regler, så kjenner jeg at jeg blir sint. Og når de viser et genuint hat til vårt land og våre normer og verdier... ja, hva har de her å gjøre, da? Hvorfor flykte til Norge, da? Når dette er sagt, så tror jeg ikke hele familien til denne terroristen har samme syn som sønnen. Det påstår jeg over hodet ikke. Men når jeg spoler tilbake, så husker jeg ting som ble uttalt, som får håret til reise seg på hodet mitt nå...
   Men hva kan man gjøre i forkant? Kan man forhindre et terrorangrep? Hva kan man gjøre med de små setningene, handlingene og blikkene som blir servert på forhånd... De som er som en bitte liten lekkasje som man nærmest ikke legger merke til. Men plutselig brister hele demningen, uten at man la merke til at det var noen fare for det... Det er liksom umulig å forutse, eller legge sammen to pluss to... Eller kanskje ikke?
   Nå har det skjedd så mye terrorisme de siste årene, at kanskje vi rett og slett må være mer "på vakt"... legge mer merke til de små dryppene, før et eventuelt fossefall dundrer over oss.... Jeg vet ikke, jeg vet bare at bak noen smil skjuler det seg ofte grusomme tanker... som igjen blir til grusomme handlinger...
   Kan vi gjøre noe for å forhindre slike grusomheter, lurer jeg på...

Legg merke til detaljene

  "Veien blir til mens du går", er det noe som heter. I vårt stressende samfunn er veldig mange opptatt av å kun komme seg fra A til B. Men hva med alt det som finnes midt i mellom A og B? Det er mye, det... Alle fargene, lydene, menneskene, ordene, energiene, nyansene.... Det er det som ofte er spennende, tenker jeg. Og det er der jeg finner mye inspirasjon til å skape og skrive.
   Her om dagen var jeg ute i skogen med elever, og da kom noen av oss over denne roten. Den sitter fast på et tre, men den ser unektelig ut som en liten nisse, eller en liten underjordisk, kanskje... Morsom var den, og den står akkurat slik plassert at den "legger merke" til alle forbipasserende. Men hvem legger merke til ham?
   Det er detaljene som gjør livet spennende. Men for å legge merke til detaljer må man bruke sansene og TID... Ta deg tid til å leve og nyte på veien du går...

    Den siste måneden har vært preget av hard jobbing, ferdigstilling av helt ny hage, vedstabling og flytting for datteren. Men tiden har vært preget av massevis av detaljer og småting som er fascinerende... Så nå er tiden inne for å roe seg mye inne og skrive og skape igjen. Nå kan jeg samle alt jeg har høstet i de foregående månedene og la dem få ny form og nytt liv - i mine historier...
 

Blogging og kreativitet

   I dag er dagen for å jobbe sakte, gjøre hyggelige ting og bare kose seg. I dag er det en skikkelig høstdag. Vinden bruker kreftene sine rundt hushjørnene her, regner samler seg i dammer, og det er en skikkelig inne-kose-dag...
   Jeg digger sånne søndager. Jeg pusler og kreerer og danderer og skriver... innimellom alle må-tingene, selvfølgelig.
   Alle de nye DIY-bladene ligger framme her... Mollie , Dilla og Kamille ideer. Masse inspirasjon er å finne. Titt gjerne innom den andre bloggen min: TIPS OG SMÅNIPS  - og la deg inspirere til diverse små gjøremål.
  
 Novellen jeg skrev om i siste innlegg ble også godt mottatt av bladet jeg sendte det til, så det er en fryd å skrive og levere fra seg tekstene om dagen. Jeg synes også det er moro at flere av dere tar kontakt med meg om tips og råd i forbindelse med skriving av noveller og andre tekster. Jeg bidrar gjerne, så sant jeg har noe å komme med!
  Nyt høstsøndagen, dere!
 

Novelle på en søndag!

   Jeg elsker stille, rolige helger. Helger uten noen som helst agenda, hvor veien blir til mens man går. Denne helgen skulle være en sånn helg, uten noen som helst planer. (Mannen stakkar, må jobbe og jobbe i hagen, som han har gjort i månedsvis nå... Det nærmer seg heldigvis slutten - og bilder kommer!)
   Men jeg har fått gjort mye! Kanskje nettopp fordi jeg ikke hadde noen planer.
Jeg har vært i brukthandel og på salgsmesse (Jeg fant flotte, nye ting til en billig penge), jeg har jobbet med lærerarbeid - og i dag skrev jeg en ny novelle. En novelle som allerede er sendt inn til et magasin, så får vi se om den blir godtatt...
   Det er så deilig å være virkelig inne i novelleskrivingen for tiden. I love it! Jeg får mye inspirasjon hvor hen jeg går... Damer med hatter, (god selvtillit, tenker jeg), folk som sutrer (dårlig selvtillit...?) grådige folk, gjerrige, gavmilde, syke, blide og sure mennesker...
Det florerer av mangfold, så det er bare å grabbe til seg med inspirasjon og idèer...
    Jeg tror jammen, jeg skal begynne på en ny novelle før jeg starter på middagen...
Et ukeblad har oppfordret meg til å sende dem en kjærlighetsnovelle. Det er ikke det jeg har skrevet mest,  men jeg vil fryktelig gjerne ta utfordringen!

Nyt septembersøndagen!
 

Jeg klarte å levere innen fristen!

   Velkommen september! Den første høstdagen er her, mild og god. Tilbakelagt ligger en fantastisk varm og god sommer. Det er deilig å gå høsten i møte. Høsten er den beste årstiden min. Hvis den ikke regner bort, vel og merke...
Fargene, temperaturen, lyset og det gryende mørket... Det passer meg utmerket! Skrivelysten og kaffekoppen er stadig til stede!

   Jeg har visst i lengre tid at krimnovellekonkurransen som LIV forlag har utlyst, hadde frist for innsending den 1. september. Jeg har ikke hatt verken energi eller noen som helst ide til å skrive en krimnovelle. Hjernen var tom når det gjaldt den type skriving. Men på fredag ettermiddag, etter at en lang arbeidsuke var over, da... ja, da... kom den kriminelle skrivegnisten over meg, og jeg skrev på spreng. Ante ikke hvor det skulle bære hen, men midt i en setning, skjønte jeg hvor jeg ville hen. Da var det bare å stryke alt å begynne på nytt, og skrive som best jeg kunne på den tiden jeg hadde til rådighet.
   Lørdag morgen listet jeg meg tidlig opp for ikke å vekke mannen... og satte meg foran tastaturet uten verken kaffekopp eller dusj først. Her gjaldt det å komme i mål, for å rekke og være med på konkurransen.
   I fjor kom jeg til finalen - altså blant de10 beste - men siden bare 5 vant, trakk jeg det korteste strået i siste runde. Men det var moro å følge med på prosessen, der en og en vinner ble dratt fram med flere dagers mellomrom. Selv om jeg ikke nådde opp, så var det allikevel toppers å komme såpass langt.

   I år har jeg skrevet en helt annen novelle, faktisk har jeg aldri skrevet en sånn type novelle før, så jeg kan ha bommet totalt - eller ikke. Uansett, så er jeg veldig glad for at jeg kom opp med et plott, klarte å skrive det ned slik jeg ville, og levere innen fristen gikk ut ved midnatt!

Sensommer

   Sensommer. Jeg har alltid likt det ordet så godt. Det er fortsatt sommer, men det nærmer seg høst. Jeg liker de kjølige morgenene, mens solen tar sats og farger den gryende dagen lys og varm...
Luften er fortsatt varm på dagen, mens kveldene er mørkere og kjølige. Jeg liker det.
  Når ettermiddagene kommer er jeg klar til å sette ned nye ord og setninger. Jeg sendte av gårde en novelle til et ukeblad i går igjen. Vet ikke om den holder mål, det vet man jo aldri. Men jeg gir aldri fra meg tekster som jeg ikke selv er stolt av, og har tro på.
   Forfattere og skribenter har det nok akkurat som kunstnere. Ingen kunstmaler vil gi fra seg et bilde, før de er helt fornøyde med resultatet... Vel, nå skal det sies at en del av kunstnerne aldri blir helt fornøyd med eget arbeid... Men en gang må man jo slipp på det, hvis det er meningen at andre skal ha glede av det.
  Nå har jeg tenkt å gå ut i dagen, farge den med mine farger... Den er min dag. Og det er din dag. Bruk den. Lærerjobben min (spesialpedagog) består veldig mye av å være i forkant av hendelser og situasjoner. Hele tiden... Det får jeg igjen for. Tro meg.
   I kveld skal jeg skrive en julenovelle. Det handler om å være i forkant på mange plan. For å komme i mål i tide - på en ordentlig og god måte.
 
 

Endring i vår hage!

... Ja, hold treet! Bare litt til... Jeg skal bare få fram mobilen å ta et bilde. Sånn nå er jeg klar. Er du sliten, sier du? Nei, da, du klarer å holde treet litt til! Men pass på, nå detter snart treet... Men nå tar jeg bildet! Knips!

   Ja, han har jobbet iherdig, jevnt og trutt, min kjære samboer,- siden jeg knipset dette bildet i mai. Steinmur, trær og busker er revet opp, og kjørt bort. Ny grunnmur har han støpt, plenen og blomster er fjernet. I går forsvant også den gamle belegningssteinen foran trappa...
  
   Hagen vår er i stor endring, og jeg gleder meg stort til at den inntar sin nye form. Med nytt, flott gjerde, ferdigplen og ny belegningsstein over et større område. Gleder meg vilt til å innrede en liten utekrok der det før var et stort uregjerlig bed med masse kristorn...
Der kan jeg sitte med kaffekopp, pledd og en god bok - eller med iPaden. Håpet er at jeg kan få nyte det bittelitt før snøen kommer...

    Ha en fin mandag, dere!

  

Novelletid

   Hverdagen er tilbake, og med den er livet aktivt igjen. Jeg er mest skapende og kreativ når jeg har mest å gjøre. Merkelig, men sånn er det. Har jeg lenge fri fra lærerjobben, så daler også kreativiteten, og dovenheten kommer snikende. Det betyr jo at jeg også klarer å slappe av innimellom. Og DET er også viktig.
 
 Ny timeplan, nye elever, nye utfordringer. Det krever, men jeg liker det. Det er jobben min. Allerede har nye gullkorn fra elever blitt skrevet ned, nye personligheter har fått vise seg,- og dette gir igjen gryende spirer til nye tekster jeg vil skrive.
 
   Det gir alltid en stor glede hver gang jeg får antatt en novelle, og her om dagen fikk jeg antatt den novellen jeg skrev om i blogginnlegget 1. august: "En setning kan bli til en hel novelle".
Jeg sendte novellen først til ett ukeblad. Tilbakemeldingen jeg fikk var at den var velskrevet og god, men de synes den var litt gammelmodig. De ønsket ikke å kjøpe den. Ok, tenkte jeg. De sa den var velskrevet og god - da må den vel passe et eller annet sted. Og neste ukeblad jeg sendte den til, ville veldig gjerne kjøpe den. Så rådet mitt er: har man skrevet en novelle man har tro på, så send den rundt til alle blader som tar inn noveller. (et blad av gangen) - og plutselig får man napp et sted! Kjempemoro!
 
   Nå skal jeg i gang med å skrive på en ny novelle. En julenovelle som begynner å haste.... Og når jeg MÅ komme på et lurt plott eller god idè... ja, da virker hjernen rimelig tom... Men jeg har tro på at "den gode idèen" jeg trenger veldig kjapt nå, at den ligger der og lurer i hjernebrasken et sted.      
   Kanskje har jeg allerede sveipet innom den... Jeg er helt sikker på at den dukker opp rimelig snart. Den må det. Det er nemlig en bladredaksjon som venter på en julenovelle fra meg....
God søndag til dere alle! :-)

Kontraster

   En sommerferie er på hell, og selv om vi ikke reiste bort denne sommeren, så har den vært utrolig solrik og innholdsrik. På mange måter.
   Jeg fikk være med på min mormors siste dager her på jord, og masse som utspant seg i kjølvannet av hennes bortgang. Jeg erfarte mye på godt og vondt.
   Jeg har fått slappet virkelig godt av, lest mye, skrevet litt, og vært mye sammen  med familie.
   Hagen er et omfattende prosjekt som har pågått siden slutten av juni. Steinmur, trær og busker har blitt gravd opp og kastet - og nå står ny grunnmur her - og etter hvert kommer flott gjerde -designet av mannen selv - og så kommer ny plen, belegningstein osv... Det har vært - og er - nok å henge fingrene og tankene i.

   Og i går fikk jeg altså besøk av en av dere bloggere - som jeg er i slekt med. Det var et veldig hyggelig besøk og praten gikk lett. Blåbærkake og kaffe gikk ned, praten og latteren likeså. Vi pratet jo en del om familie, men aller mest om bøker, skriveprosess og vår erfaring med bokforlag, naturlig nok - det er der vi har sterke felles interesser... Spesielt å møte familiemedlemmer man ikke ante eksisterte.. (se gårsdagens innlegg)
   Hennes siste diktbok (i samarbeid med en annen forfatter denne gangen) kommer veldig, veldig snart.
Stikk innom Anne Britt og bloggen hennes og ta en titt:
Kontrastbloggen

Ha en flott fredag, kjære alle lesere! - og tusen takk for besøket og vinen, Anne Britt!

Bloggerbesøk

   Sto opp tidlig, ville bake en kake - en skikkelig bærkake. Derfor gjorde jeg unna bærplukkingen i går, og om noen strakser skal kaka stå på bordet.

Jeg får nemlig besøk om noen få timer, et helt spesielt besøk! Et besøk av en av dere bloggere!

Det blir spennende, og veldig spesielt, kjenner jeg. Hun er ikke en "hvilken som helst blogger". (uten å undervurdere noen) Hun og jeg er nemlig i familie - men vi har aldri møtt hverandre.

   Men om noen få timer kommer hun og mannen - og jeg gleder meg.

 

    Det er flere ting som er spesielt med henne og meg...  

Min oldefar er hennes bestefar. Men ingen i min familie visste om henne eller hennes mor...

Min oldefar fortalte nemlig aldri at han hadde et barn på en annen kant av landet... men det kom for en dag for noen år tilbake. (da var han død for lengst)

   Og ikke nok med det... Så viser det seg at hun og jeg er begge spesialpedagoger og begge to har gitt ut bøker på samme forlag!...

 

   I morgen skal jeg legge ut linken til bloggen hennes... Et lite hint er at hun skriver fantastisk flotte dikt...

Drømmer du mye?

   Vi drømmer alle sammen, hver eneste natt. Mange husker ikke at de har drømt når de våkner, men jeg er heldigvis ikke en av dem. Underbevisstheten min må være opptatt av utrolig mye, for når jeg våkner husker jeg bruddstykker av flere drømmer...
   Siden jeg drømmer så mye har jeg nettopp gått til anskaffelse av en drømmebok. Og etter at jeg leste den fikk jeg litt mer innsikt i hva drømmer er. Veldig interessant.
Jeg har nå begynt å virkelig tenke etter hva jeg har drømt når jeg våkner... Og nå er det mye lettere å huske, etter at jeg leste denne boka.
   Det er akkurat som jeg befinner jeg meg i minst tre- fire forskjellige situasjoner hver natt. Ofte er det mye som skjer, mange mennesker - som regel fremmede - eller de ser annerledes ut enn de gjør i virkeligheten. Men alle situasjonene er tilsynelatende uavhengige av hverandre. Jeg tror allikevel at alle situasjonene prøver å si meg noe.
   Jeg synes drømmer er utrolig spennende og interessant. Underbevisstheten jobber når vi faller i søvn. Den bearbeider, tolker og analyserer... Ideer dukker opp, man kommer fram til et svar man har fundert på (utrykket "sove på det" - er det absolutt noe i) og man roer seg på ting.
Jeg tror også at man kan få beskjeder og hint om ting...

   Jeg har ikke tenkt å skrive ned noen drømmebok hver dag, som også er en del av opplegget rundt denne "drømmeboksen" jeg har anskaffet meg. Men innimellom - når jeg har helt spesielle drømmer, vil jeg nok skrive dem ned.
   Helt spesielle drømmer glemmer jeg ikke. Jeg husker ennå en drøm fra jeg var 10 år gammel. Det var en beskjed som ble gitt meg, og den sitter som spikret.
   De fleste drømmer er muligens bearbeidelse eller tolking av impulsene vi blir bombardert med i løpet av en dag (jobb, mennesker, lukter, lyder, musikk, tv, osv....) Mens andre drømmer er noe helt annet, og det er dem jeg er opptatt av.
  
   I natt drømte jeg blant annet at jeg kjørte i bil nedover en gate i sentrum. Det var mørkt, men snøfnugg så store som mandariner dalte i ett ned fra himmelen. Innimellom de gigantiske snufnuggene - som lignet litt på svære marsmallows - var det også vanlig snøfnugg. Men jeg husker jeg tenkte at hvis det fortsetter å snø snøfnugg på den størrelsen, så kommer vi raskt til å bli snødd ned...
Samtidig så tenkte jeg at angret på jeg hadde sagt ja til å være solist på et arrangement...

Virkeligheten: Ikke er det snø og vinter, og ikke har jeg tenkt å være solist noe som helst sted...

   Så hva denne drømmen kan bety, kan jeg jo prøve å analysere som best jeg kan (har ikke tenkt å bruke mye tid på den) - men jeg husker veldig godt følelsene og fargene i drømmen. Og det er fascinerende.
   Drømmer er også helt klart en kilde til skriveinspirasjon. Jeg husker blant annet at jeg ved en anledning sto fast i slutten på en novelle jeg holdt på å skrive. En natt drømte jeg hvordan jeg kunne gjøre slutten annerledes.
   Så... man burde ikke undervurdere den nattlige drømmen. Husk, den kan fortelle deg noe... viktig!

   Husker du mange av drømmene dine?

En setning kan bli til en hel novelle

   Juli er over. En fantastisk måned med sol og varme og deilige kvelder. Det kunne ikke vært en flottere måned, spør du meg... Jeg har kost meg masse med natur, blomster, bøker, mennesker og god mat og drikke.
   Men det har regnet så lite at bjørkeblad og rognebærblad ligger strødd rundt huset... Det ser ut som høsten tok innpass fort for de stakkars trærne som har fått så altfor lite vann i sommer, noe som trærne på disse kanter av landet ikke er vant med i det hele tatt.
Men alt annet ser ut til å ha klart seg bra. Jeg har vannet blomster mine godt. Og jeg har gjødslet dem. Derfor kommer også resultatene deretter. Herlig!
   Jeg har blitt vannet og gjødslet godt jeg også. Og fått god hvile. Dette har resultert i at jeg er i gang med å forme nye setninger, lar dem finne hverandre til de utgjør nye fortellinger jeg kan leve meg inn i.
   En av mine lærerkollegaer fortalte meg om sin demente og syke mor før sommerferien, og det var et eller annet hun sa som jeg ikke fikk ut av hodet. En liten setning, bare... Man kan få sagt og utrettet utrolig mye med få ord... De bærende ordene i setningen var "gode opplevelser". Ikke noe revolusjonerende i det hele tatt, men jeg visste at den setningen måtte jeg spinne rundt.
   I forgårs var tiden inne. Da tok jeg fram setningen jeg hadde i hodet mitt og begynte å skrive på en novelle. Jeg skrev og skrev, og i går fortsatte jeg å skrive og skrive... til jeg var ferdig.
   Novellen er nå oversendt til et ukeblad og jeg er mektig spent på hva de sier. Det er jeg alltid. Selv om jeg har fått solgt en del noveller til ukeblader, så sier de absolutt ikke alltid nei.
De kan for eksempel gi meg tilbakemelding om at novellen er for trist.. at den er innen dramasjangeren og da vil de ikke ha den. Eller at den er verken krim eller kjærlighet...
   Nå gleder jeg meg til å ta fatt på neste novelle.

Ønsker dere alle en strålende fin august måned!

Ting er ikke alltid slik det ser ut til...

   Alle som beveger seg inn på min terrasse, snakker jeg godt med og til. Nå tenker jeg ikke bare på mennesker, men også på de firbente og på mine bevingede venner... Jeg er veldig glad i katter, og stadig dukker en fremmed katt opp på verandaen min som jeg godsnakker og koser litt med. Mat gir jeg dem ikke lenger, for da går de aldri igjen...
 
   Da jeg kom ut på terrassen her en morgen lå den sorte katten som besøkte meg tidlig på sommeren i solhjørnet på terrassen. Den ble som smør da jeg kosesnakket med den og den brettet seg ut på ryggen og nærmest ba om jeg skulle klappe litt på den. Noe jeg gjorde lenge og vel.
  Etter en liten stund gikk jeg inn i huset, og det var da jeg hørte en svare leven ute. Jeg husker jeg tenkte at, neiiii, nå hopper den etter småfuglene mine... Men jeg skal si jeg fikk meg litt av en overraskelse da jeg så at katten satt med en hel skjære i munnen!! Da var det slutt på kosepraten fra min side! Jeg kjeftet og oiet meg, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg prøvde til og med å kjeppjage den, men neida, den bare satt der og så på meg med munnen full av skjære.
   Den så på meg med øyne som sa: Men dette gjorde jeg jo for deg... Er du ikke stolt av meg? Var jeg ikke flink?
Men jeg enset det ikke, bare fortsatte å kjefte, og jeg sa at forsvinner du ikke nå, så henter jeg kamera! (for en trussel!) Jeg løp inn i huset, og da jeg kom tilbake, hadde den ikke rikket seg en millimeter. Den rikket seg ikke, bare stirret på meg og lot seg villig bli tatt bilde av med den livløse kroppen i munnen.
  Først da jeg senket kameraet, knep den øynene sammen, åpnet munnen og lot skjæra flakse hylende av gårde! Fuglen levde!! Det hadde jeg aldri trodd...
  Og katten skulte på meg... skjønte ikke hvorfor jeg skulle bære meg sånn... Jeg som hadde kost med den og "kattepratet" bare minutter i forveien...
  Den ville ikke drepe, bare vise meg hvor flink jeger den kunne være...
  
   Kommunikasjon er jammen meg ikke lett....
 

Solskinn

"De fleste av livets skygger skyldes at vi selv står i veien for vårt eget solskinn," sa en klok sjel. Det er så sant, så sant, tenker jeg...

Vi er ofte så overskygget av egne dystre tanker, er misfornøyde med så mye ved oss selv, at vi ser ikke solen foran oss.

De siste ukene har lært meg så utrolig mye... om livet, om hvor vakker overgangen til døden kan være - ut i fra hva vi levende kan observere og ta inn over oss, vel og merke... Om menneskene rundt, om nære relasjoner, om familie, om sykehuspersonale, om primærbehov, om det som virkelig er viktig her i livet.

  

Noe av det som blir stående som et aha for meg - er at når et menneske er i ferd med å forlate dette livet, så blir plutselig tankene til de pårørende og også til den døende som en sil... Alt unødvendig, alle bagateller, alle ubetydelige problemer... blir liggende igjen i silen, og det som virkelig betyr noe faller ned i den vakre skålen...

Og blir satt ord på.

 

Det eneste som betyr noe er man har fred og ro og kjærlighet... At gode ting blir snakket om og formidlet... At vonde ting blir begravd, og aller helst aldri mer tatt frem. (sånn er det dessverre ikke alltid)

Fyller man hjertet med godhet, gir det en helbredende effekt til hele kroppen. Og godhet og smil smitter også til omgivelsene. Det er vel den eneste form for smitte - man tar gladelig i mot.

Ikke stå i skyggen - nyt solen!

 

 

Siste hilsen

   Vi våknet til solstråler inn vinduet. Selvfølgelig skulle det være sol denne dagen. Jeg var aldri i tvil.
Sortkledde kjørte vi ned til krematoriet. Men et lite tovet hjerte lyste på brystet mitt. Mormor likte fargen rød, og det andre tovede hjertet jeg hadde laget, hadde hun jo på brystet helt til siste åndedrag...
  
Programmet vi fikk utdelt da vi stille gikk inn i kapellet, bar bildet ovenfor... Så nært, så personlig, og så inderlig godt...
  Mens man ventet på at seremonien skulle starte, ble det spilt nydelige melodier fra pianoet... Engler i snøen, Adjø, Idas sommervise...
 Den hvite, vakre kisten var fylt med røde og hvite roser fra barn og svigerbarn. Foran lå nydelige hjerter fylt med røde roser fra barnebarn og oldebarn. Samt flere andre blomster rundt om... Alt var ubeskrivelig vakkert...
  Og da min tre år eldre tante satte i gang å synge - sammen med en venninne - ja, da var det vanskelig å beholde fatningen, og tårene borte. Hun sang med sin klokkeklare røst så det runget i kapellet. Det var så nydelig, og så sterkt... Det å klare og gjøre det i sin mors begravelse, var virkelig beundringsverdig...
   Nydelige minneord ble sagt av presten, og da han sa at han ga ordet til det eldste barnebarnet, hamret hjertet mitt som aldri før... Jeg dro pusten dypt, grep briller og manus og entret podiet. Jeg skulle klare det - for mormors skyld.

   Da jeg tittet ut over forsamlingen ble jeg temmelig forskrekket over å se hvor mange mennesker som hadde kommet. Det var ikke få... Men jeg dvelte ikke mer ved det.
  Jeg satt i gang med å formidle mine ord til henne... "Livet består av uendelig mange øyeblikk. Og noen øyeblikk blir stående som udødelige, de blir ikke glemt. Jeg vil gjerne nå få dele noen av de flotteste øyeblikkene jeg opplevde med deg på slutten av ditt liv...."
 
Jeg var redd stemmen skulle briste, men jeg klarte meg. Jeg fikk til det jeg hadde håpet på, jeg fikk sagt det jeg hadde på  hjertet.
Da jeg var ferdig satte jeg meg stille ned igjen, sang med på en felles sang - og nøt den neste flotte solosangen til min tante...
  Så kom prekenen, jordpåkastelsen, opplesning av blomsterkransene... og så ble kisten båret ut i solen av seks barnebarn. Og kisten ble kjørt avgårde...

   Det hadde vært en aldeles vakker ramme rundt min mormors bortgang. En gammel og helt fremmed mann for meg, kom bort til meg, tok meg i hånden og sa: "Jeg har vært i mange begravelser, men denne var den flotteste begravelsen jeg har vært i." Kona hans sto ved siden av og sa: "Og jeg er helt enig med ham!"
 
   Det ble en veldig nær, personlig og vakker bisettelse. Og når det blir personlig, så kan det ikke bli annet enn flott og vakkert. Men alle ordene og tilbakemeldingene etterpå fra folk, gjorde godt. For alle.
  
Jeg tror mormor var rørt og stolt og fornøyd, der hun befant seg...
 

Tankene før morgendagen

   Jeg sitter mye i paviljongen om dagen. Tankene vandrer. Det er regn, det er vind, det er sol, det er varmt. Det er vær. Livet er...
   Jeg har skrevet utrolig mange forskjellige oppdrag for folk de siste 10 årene. Når  jeg ser bort i fra alle sangene til alle mulige anledninger, har jeg også skrevet mange forskjellige taler.
  Alle talene har vært til lystbetonte og glade anledninger, - konfirmasjoner, jubileum, bryllup, fødselsdager... Men èn gang, kun èn gang... har jeg skrevet noe som var hjerteskjærende vondt... Ord til en minnestund, der et ungt menneske tok livet av seg på en grusom  måte. Jeg gråt meg gjennom hele teksten, men jeg klarte å skrive ned ord som passet oppdragsgiver. Men fytti, det var tøft. Men det var kanskje ennå tøffere for hun som skulle framføre teksten... Formidle den høyt for hele familien som var samlet. Og for den avdøde selv...
 
  Jeg er et skrivende menneske som liker å formidle ordene mine - stille, ned på papiret eller aller helst på tastaturet. Å framføre tekstene mine muntlig er noe helt annet.
  I  morgen skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før, og det blir nok noe av det tøffeste jeg har gjort... Jeg skal formidle mine ord, til min kjære mormor, i bisettelsen... Jeg skjelver ved tanken og magen lever sitt eget liv her... Ikke for at jeg gruer meg for å lese noe som jeg har skrevet høyt. Det har jeg gjort mange ganger. Men jeg har aldri formidlet noe om noen som er meg nær, i en så trist, vakker, vemodig... situasjon.
  
Jeg håper av hele mitt hjerte at jeg klarer det, uten at tårene tar fullstendig overhånd...
   Jeg håper av hele mitt hjerte at det blir en vakker seremoni. Min tante, som bare er tre år eldre enn meg - er solisten i bisettelsen til sin egen mor, min mormor... Fantastisk!
Hvis hun klarer å synge i sin mors bisettelse, skal jeg klare å lese mine ord for min mormor...

   Det kommer til å bli en veldig nær, varm og personlig bisettelse. Det er viktig å huske på at det triste og vemodige, også kan være vakkert. Det skal bli en vakker dag.

Sommer på jorda!

   "Sommer på jorda, smil over alt. Himmelen er gjennomsiktig, havet blått og salt..." synger Postgirobygget ut fra radioen... Mer sommer kan det ikke bli, tenker jeg. Fantastisk, herlig låt!
   "Sommer på jorda, livet, det er nå." Ja, livet - det er nå...

   Jeg trekker pusten dypt, titter opp på kråkeparet som sitter i toppen av det veldig høye bjerketreet. Kjenner lukten fra peppermynteplanten jeg har hengende på veggen, for jeg har nettopp dultet borti den... Får planten seg en dytt, så hilsen den tilbake med en deilig lukt...
Jeg titter bort på de svulmende blomsterkrukkene mine, som bare for et par måneder tilbake var frø i en pose. Det gir en varmende glede.
Nå leves det, nå blomstres det. Det er sommer på jorda.
 
   Jeg føler meg like fri som sommerfuglen som fòr forbi... Det føles godt å være til, være i ett med alt det vakre rundt meg. Være ett med naturen. Jeg elske terrassen min og naturen bak huset mitt. Der er det helt usjenert og jeg får lov til å være i ett med naturen. Fuglene, insektene, sommerfuglene og blomstene omgir meg. Mye god energi omgir meg, og jeg puster det inn med hele meg. Det gir energi, og det er terapi.
 
   Jeg er i gang med å skrive en vemodig men vakker novelle. Jeg har fått masse inspirasjon til nye noveller de siste ukene. De siste ukene har jeg opplevd ufattelig mye på kort tid. Mye trist, litt vondt, litt vemodig, og også mye vakkert... Dette må skrives ned. På flere måter.
   Det var egentlig andre ting jeg hadde tenke å skrive ned, men det får vente litt. Alt til sin tid.
Nyt sommeren - livet, det er nå!

  

Veien vi går

   Vi får alle utdelt en vei å gå. Noen får en lang vei, noen en kort. Noen får mange bratte bakker å gå, vanskelige svinger og må tråkke ned i dype daler. Andre går på enkle veier, kanskje tynne stier med kun en og annen liten avstikker.
   Men alle har vi et stykke å gå. Da gjelder det å bruke sansene, bruke evnene og bruke hodet... på veien mens man går.
   Hvorfor får noen så utrolig mange bratte bakker, kjappe svinger og vanskelige veier å gå, mens andre bare kan gå på den flotte veien som fører rett fram? Andre har verken en bakke eller sving å se for seg. De blir bare ført rett fram som om de blir båret... Urettferdig, kan man kanskje si.
 
   Men hva hvis jeg hadde tråkket framover på den flotte veien - i solskinnet - dag etter dag etter dag... Hadde jeg vært fornøyd og lykkelig, da? Neppe. Jeg hadde begynt å kjede meg. Jeg hadde ikke lenger lagt merke til alt det gode rundt meg. Jeg hadde ikke satt pris på hvor godt jeg hadde det på veien jeg gikk - for jeg visste ikke hvor godt jeg hadde det. Jeg hadde jo ikke visst om noe annet. Jeg hadde ikke opplevd kontrastene. Mørket, skyggene, tårene, som igjen ble forvandlet til solen, lyset og smilene...
  Jeg tror at for hver bakke vi må gå, hver dal vi må igjennom - så lærer vi noe. Vi setter mer pris på det vi har, det vi opplever og kanskje også det vi har med oss i bagasjen.
   Livet består av kontraster. Hvordan sette pris på lyset når vi ikke vet hva mørke er? Hvordan sette pris på å være frisk når vi aldri har vært syke?
   Vi har alle vår egen spesielle vei å gå... det er det som er selve livet.

   Så mye vakkert det finnes langs veien. Og når det dukker opp stygge ting, vanskelige ting... så vet vi at bak neste sving, eller neste der... dukker det opp noe vakkert igjen.
   Og det er ingen, absolutt ingen som går akkurat samme vei... Fascinerende å tenke på...
   Men det er viktig å huske på; at veien blir til mens vi går...

Sjelen har dratt videre

Med hver vår røde rose i hendene gikk fem kvinner stille inn i rommet. Tre døtre og to barnebarn. Vi ville ta en siste avskjed, et siste blikk, et siste klapp, si en siste bønn i rommet.

Jeg har aldri sett et dødt menneske før, men jeg vet jo at man ser forskjellig ut når døden inntreffer. Det kommer vel an på hvordan døden inntreffer, har jeg tenkt.

Jeg var allikevel ikke forberedt på synet. Det var så uvirkelig...

Men det som slo meg brått som et fredfullt vindpust, var at det var ikke et menneske som lå der. Det var ikke mormor som lå der lenger... Sjelen hennes hadde forlatt kroppen. Det var så tydelig å se.

 

En tom, kald dukke lå under et blått teppe. Oppå teppet lå hjertet jeg hadde laget til henne for noen dager siden. Hjertet som jeg hadde festet rundt en bukett blomster, jeg hadde plukket fra hagen.

Siden lå det røde, tovede hjertet over hennes eget hjerte helt til det siste... Ufattelig sterkt...

Vi la rosene på brystet hennes og hvisket gode ord mot henne mens tårer rant stille.

Hun var så glad i blomster, og i farger, mormor...

 

En forvandling hadde skjedd i løpet av natten. Ventetiden var over. Puppeforvandlingen var over. Stadiet her på jord er over, hun har fløyet videre.

Jeg lukker øynene.

Jeg hører fremdeles den klingende latteren din og ser for meg smilehullene dine...

 

Jeg har mine tvil om jeg klarer å lese opp mine tanker og ord i bisettelsen - eller om jeg skal gi fra meg teksten min til presten.

Det kan bli for sterkt for meg... Det viktigste er vel at ordene og tankene mine blir formidlet. Tenker jeg.

 

Et hjerte har sluttet å slå

   Hun fikk deilig berøringsmassasje og ble smurt inn med fuktighet. Vi så hun syntes det var deilig, selv om hun ikke kunne si noe mer. Hun tok i  mot og nøt.
   Et piano ble trukket inn i rommet. Værelset ble fylt med sang og musikk. Tonene nådde inn til henne med alle sanser. Hun trengte ikke annet enn hørselen for å ta inn det som ble gitt henne.
Hørselen har hele tiden vært der. Det er det siste som forsvinner, sies det...
   Hun lyttet til stemmene våre, tonefallet, musikken, berøringen...
   Da døtrene klemte henne i går kveld, rant en tåre nedover kinnet. Kjærlighetens tåre.
Det  hadde vært en vakker dag - midt oppi all ventingen.

  I dag tidlig kom telefonen. Det er ikke lenger noe mer for henne å høre på denne jord, ikke noe mer å føle, ikke noe mer å tenke på... Nå har hun fått kommet over på den andre siden. Til de som venter henne der... Jeg liker å tenke på det sånn.
 Jeg skal ned å ta farvel med henne nå, for siste gang. Dette er en meget sterk og emosjonell dag, kjenner jeg. Dette er trist og vakkert og vondt og... naturens gang...
   Et mammahjerte, et mormorhjerte og et oldermorhjerte har sluttet å slå.
Et varmt hjerte har fått hvile - etter 91 friske år...

Ventetiden

De unge hendene griper etter den gamles hånd. Smeiker, stryker og holder fast. Den gamle tar i mot, liker å bli holdt i. Det er trygt å bli holdt i, tatt på, kost med, "dullet med". Det merkes. "Å bli dullet med" var hennes egne ord - for dager tilbake.

 

Det er trist, det er vondt, det er vakkert...

De nære og kjære er rundt henne - dag som natt, nå. Hjertet som slår, pusten går. Hun åpner øynene innimellom, av og til kommer et ord eller to... Hun får med seg det som skjer, det som blir sagt rundt henne.

Hjertet og pulsen er god - hjertet har slått lenger enn alle andre hjerter jeg har kjent...

Et hjerte, et sinn og en sjel skal snart få hvile.

 

Vi er inne i ventefasen  nå. Ventetid. Det ordet har jeg aldri likt. Det å gå å vente på et svar, det er det som forbindes med ventetiden... En tid som stort sett ikke er forbundet med gode følelser. Ofte blandede følelser, men kanskje like ofte følelser forbundet med nerver, angst, søvnløshet, redsel... nettopp fordi man er redd for at svaret man venter på skal være negativt...

Det å vente på et eksamenssvar, svaret på en blodprøve, en celleprøve, har man bestått/ikke bestått på førerprøven... er meget nervepirrende, og tar fra en alt annet fokus.

 

Men nå er det en litt annen ventetid vi er inne i... Det er ikke et spørsmål om hun kommer til å leve videre eller ikke. Nei, livet her på jord er slutt. Ventetiden går ut på - for oss alle; Når er det slutt? Når tar hun sitt siste åndedrag? Når får hun endelig hvile?

 

Det kan være timer, det kan være dager, - men kan det fremdeles være uker?

 

Oldebarnet har måttet reise tilbake til sitt bosted og jobb. Så bildet er unikt...

Det er sterkt å se når et oldebarn - det eldste oldebarnet - griper fast i oldemors hender.

For aller siste gang...

 

Den forbipasserende kvinnen

  Hver eneste dag, uansett årstid, uansett vær og vind, så går en kvinne på fortauet forbi huset mitt. Men kroket rygg, tassende små føtter som så vidt løfter seg fra bakken før de finner fotfeste igjen, går hun der bøyd over rullatoren sin. En veske og en plastikkpose dingler alltid med som best de kan.
  Hver eneste dag skjer dette. Regner det har hun en rød, sid regnfrakk på seg. Ofte har hun røde Ilse Jacobsen gummistøvler på seg, selv om solen skinner.
  Hun går der med bittesmå skritt og holder i et hjelpemiddel som skal hjelpe henne fram til målet. Det virker som hun kommer fra sitt hjem, og skal til noe... Men hvor skal hun hver dag? Til butikken? På besøk?
  
 Jeg vet ikke, men kanskje det er selve gåturen som er målet. Hver dag, uansett vær og vind så går hun like fort - eller like sakte framover...
   Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter eller hvor hun bor. Men jeg er mektig imponert over viljen og styrken hennes. Hun er en gammel kvinne som snart er mett av dage, men tydeligvis ikke ennå. Det er fortsatt flere skritt å gå. Og i skrivende stund passerte hun vinduet mitt i sin røde frakk...
   Dette er en kvinne som liker å pynte seg, som liker å leve... Jeg har aldri sett henne sammen med noen. Hun kan umulig få med seg mye av det som skjer rundt henne, for det grå hodet hennes vender hele tiden nedover, og blikket ser i bakken. Men hun senser og sanser garantert. Hun hører lydene, kjenner luften og solen og regnet mot sitt ansikt. Og hun er i bevegelse.
  Det er sjelden jeg ser henne tasse tilbake, den andre veien, men det kan være for at jeg ikke er hjemme, eller legger merke til når hun vender tilbake... Eller kanskje hun tar en annen vei hjem.

   Aldri har jeg sett henne gå sammen med noen, eller snakke med noen. Men målrettet og sterk er hun. Og med det røde hun ikler seg i, vitner det om en sterk kvinne - som har levd - og som fortsatt lever.
Slikt er beundringsverdig.

Liv og død 2

   Jeg er opptatt av døden for tiden. Naturlig nok. Når et nært familiemedlem er klar for å ta farvel for å gå videre, så er det masse følelser og tanker som er i sving.
Jeg tror ikke døden er noe stoppested. Langt i fra. Jeg tror livet fortsetter og fortsetter. Hva som venter på den andre siden vet vi ikke før vi er der...
   Ja, jeg er opptatt av døden for tiden, men jeg er kanskje ennå mer opptatt av livet. Å leve mens man har det. Hva er det som er viktig, og hva er veldig lite viktig... Det er alt for mange som er opptatt med alt for uvesentlige ting...

   I alle familier er det kjærlighet, omsorg... og intriger. Sånn er det bare. "Noe er det overalt," sies det. Man kan spørre seg hvorfor.. Men når døden nærmer seg for et familiemedlem, samles familien og tanker og følelser kommer til overflaten.
  
Jeg har aldri vært nær et dødende mennesker før. Jeg har aldri tidligere opplevd et menneske skrumpe inn fra dag til dag... Jeg har aldri sett et menneske forvandles til en pustende dukke men med en klar og tenkende hjerne helt inn til det siste. Men det er nettopp dette jeg opplever nå om dagen.
   Det er tårer, det er glede, det er samtaler, det er tid for ettertanke. Det handler om livet - og det handler om døden.

Karen Blixen sa: "Livet og døden er to avlåste skrin, og det ene inneholder nøkkelen til det andre."
Ja, jeg er så enig med Blixen! Og som Euripides uttalte i sin tid: "Hvem vet om ikke livet er døden og døden livet?" Ja, det vet jo vi som lever på denne jord intet om. Men tenk om det faktisk døden som er selve livet?

Vi vet ingenting. Vi vet bare at det eneste som er sikkert, er at blir født, så kommer vi til å dø. Å hva som skjer etterpå får vi alle en gang vite...

"Jeg kjenner kjærligheten i hjertet mitt," hvisket hun. Tårene sto i øynene mine, og jeg skjønte at sanser, tanker og følelser var klare. Det er noe av det vakreste jeg har hørt...
Hun kjente kjærligheten i hjertet sitt. Og sa det. Tre generasjoner var i rommet. Den eldste er klar til å gå videre. Det er kun ventetiden igjen for henne. Og hvorfor hun må vente, vet vi heller ingenting om. Alt hun kom til jorden for å gjøre, er nå gjort. Det er helt klart på tide å gå videre...
Det blir trist, men på en måte vakkert også. Det er livet...

Litteraturfestival i Stavern

   Førstkommende helg er det LITTERATURFESTIVAL i sommerbyen Stavern.
Kjente, profilerte forfattere stiller opp - og et yrende liv for bokinteresserte er forventet.
  
    Dette er nytt og spennende for alle som liker å lese - og som kunne tenke seg å møte noen av forfatterne... Eller for de av dere som ønsker å bli guidet gjennom Stavern i William Wistings blodspor... (etterforskeren i bøkene til Jørn Lier Horst)


Les mer:Litteraturfestivalen i Stavern

Ensomhet er ikke farlig...

(lånt bilde)

   Den tyske filosofen Schopenhouer sa. "Det burde være et hovedstudie for ungdommen å lære og tåle ensomheten, fordi den er en kilde til lykke og sinnsro."

Psykiatrien mener at ensomheten er det samme som ikke å like seg selv. Filosofien hevder at noe av det mest givende er å gjøre ingenting - og at man derved vil finne seg selv.

Den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe sa: "Hele min livsanskuelse hviler nå på den overbevisning at ensomhet, så langt fra å være et sjeldent og merkelig fenomen, noe spesielt som bare jeg og noen få andre eneboere er alene om, tvert i mot er selve det uunngåelige kjernepunkt ved menneskets eksistens."

   Selv har jeg alltid trivdes i mitt eget selskap, har aldri vært den som har likt å ta mye plass. Jeg liker meg best på sidelinjen og ikke på scenen.
Jeg kjenner mange som har store problemer med å være alene, og som ikke klarer å være alene. De må alltid finne på noe, besøke noen, få besøk... Noe må skje til enhver tid. Dette har jeg aldri skjønt.
  
For meg er det bare nydelig å kunne nyte roen, samle tankene, bare være i seg selv og observere livet i tillegg til at man deltar i det...
   Fra første gang jeg så tyren Ferdinand på TV, kjente jeg meg igjen. Den oksen som satt og luktet på blomstene under korktreet, vet dere... - og han var såre fornøyd med det...
Jeg blir aldri lei av å se den tegnefilmen. Om og om igjen. For akkurat litt sånn er jeg også. 

Berøring kan utløse et skred...

 

... Den gamle lå der. Om hun er mett av dage, vet bare hun selv. Ånden virket villig, men kjødet er svakt nå, veldig svakt...

De næreste sto rundt henne, ga henne gode ord med myke stemmer. Øynene hennes var innsunkne men hjernen fulgte med.

Hun ble klappet på kinnene, strøket over håret. Hun ble kysset og klemt på. Hun tok i mot, kunne ikke annet - for kroppen lystret ikke. Men hun kjente berøringen, nærheten - og hørte stemmene og ordene - og hun observerte godt menneskene hun hadde rundt seg.

 

For hvert klapp og kyss og berøring, ble øynene hennes videre og videre. Hun blunket ikke, kunne nok ikke tillate seg det.

 

Hvor lenge siden - hvor mange år siden - var det sist noen strøk henne over håret, kysset henne på kinnet og ga henne kjærlige ord...

 

Hun lukket øynene igjen. Er du sliten? spurte noen. Hun nikket svakt. Hun var kanskje ikke mer sliten enn for et par timer siden, men hun var blitt berørt av all berøringen, tonefallet, ømheten... Det sitret et sted i kroppen hennes - noe som hadde ligget i dvale ble vekket.

 

Ingen hadde vært henne så nær på lenge, lenge, lenge... Kanskje hadde hun ikke tillatt det, kanskje hadde det bare blitt sånn... Men nå kunne hun ikke annet enn å ta i mot det som kom..

 

All ensomheten hennes var brått blitt forvandlet til et kaos av berøring og nærhet.

Tårene var veldig nær ved å bli utløst denne gangen - men hun lukket øynene, tvang tårene tilbake.

Hun ville være alene litt med tankene.

"Jeg tenker mye," hadde hun hvisket tidligere. "Det har jeg alltid gjort."

Uendelig...

   Jeg kan undre meg over så mye, og jeg er garantert ikke alene om det. Det er jo det som handler om å leve... Det er ikke til å forstå at det finnes så ufattelig mange historier, så mange fortellinger, så mange bøker. Det tar aldri slutt. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er alle historier ferdigskrevet. Det er ikke mer å fortelle...
   Og all musikken... Hele tiden dukker det opp ny musikk i alle slags sjangere. Nye slagere, nye hiter, nye låter. Aldri kommer dagen da det blir sagt; Nå er all musikk ferdiglaget. Det er ikke flere melodier å lage, uansett musikkart - for alt er lagd fra før...
   Og alle menneskene... Hele tiden kommer det nye mennesker til. Noen er tvillinger og trillinger, og ser temmelig like ut - men de er allikevel forskjellige. Hvert eneste menneske er unikt med sine evner, kvaliteter og svakheter. Aldri kommer dagen da det blir sagt: Nå kan det ikke blir flere mennesker, for det er ikke mulig å skape flere unike personligheter...
  
  Og så tenker jeg... Det er så mange måter å dø på, sykdom, ulykker, selvvalgte metoder... men det som er viktig et at det er så uendelig mange flere måter å leve på. Det vitner alle historiene, alle bøkene, all musikken, alle menneskene om.
  Det er kun du som skal leve ditt liv - da er det viktig å sørge for at livet blir fylt opp med den musikken, de ordene, handlingene og de menneskene som er bra for deg...

Hva er det som inspirerer?

  Inspirasjon er så mangt. For meg skjer inspirasjonen på veien mens du går... Jeg finner inspirasjon til å skrive og til å formulere nye tanker når jeg minst aner det. Setter jeg meg ned for å finne et inspirasjonsmodus, fungerer dette dårlig for meg.
Når det er sagt, så er min nye skrivestue et virkelig godt sted å skrive ned inspirasjonen som har kommet.
 
Men det å se fuglene spiser av maten jeg legger ut til dem, regndråpene som faller fra blomsterbladene, for ikke å snakke om den flotte flaggspetten som ankom terrassen min... Det er slike ting som kan sette tankene mine i sving.
   Men når jeg er midt oppi et eller annet arbeid, så kan plutselig en tanke dukke opp - sånn helt ut av det blå. Noe viktig. Og det har irritert meg mang en gang, at jeg ikke har sluppet det jeg har holdt på med, for å skrive ned setningen eller tanken som kom.
 
Men jeg har alltid likt best å sitte på sidelinjen og observere... suge inn detaljer, lyder, små øyeblikk. Det er ofte de små tingene som kan bli til de store historiene. Eller til de gode historiene...
 
Det som er viktig er å legge merke til de "viktige" tingene - så bruk sansene!
  
Hva var det for et skrik du hørte? Hva var det som luktet der nede i kjelleren? Hva var det som smakte så vanvittig beskt? Og hva var det jeg observerte bak vinduene i huset bortenfor huset?...
Det er slike ting som kan være veldig spennende for meg å spinne videre på.

  Nå ligger 7 blanke sommeruker foran meg. Ingen vet hva de bringer. Men èn ting vet jeg; når ukene er over - så har alle dagene blitt fylt.

Om ikke solen skinner - så går det fint at å lage sol allikevel. På mange måter. Det må vi ikke glemme!

Bruks sansene og sinnet - og finn din inspirasjon til det du ønsker å oppnå!

Liv og død

(lånt fra ARK)

Uka ble ikke akkurat som planlagt. Innen mandagskvelden kom, hadde jeg blitt hardt angrepet av influensabasillene. Det er ikke til å forstå at man den ene dagen er frisk og rask, og den andre dagen er sengeliggende, full av feber, snørr, grusom vond hals og et hode som dundrer...
Det er de små baskeluskende som er verst. De man ikke ser. Det er de man bør passe seg for. Men hvordan skal man kunne passe seg for noe man ikke ser?...

Og jeg har en stygg tendens til å tenke dumme, negative tanker når jeg ligger der i feber med alle mine vondter. Ikke en eneste positiv tanke får innpass, og jeg lurer av og til om en mengde baskelusker invaderer deler av hjernen min også.
Når jeg bare må ligge der, for jeg orker ikke annet... og jeg ikke kan lese eller skrive, for øyne og hode er ikke på lag med meg... ja, da kommer det negative tankene krypende...
Fysjom, fysjom! Nå har jeg reist meg fra sykesengen - endelig - satt meg ved pc`n. Jeg ristet av meg alt det negative ute på verandaen...

Jeg tenker på livet. Hvor sårbare vi er. Hvor lite som skal til for å slå noen helt ut, og hvor mye andre tåler...

Jeg har en mormor. Det er ikke alle som er så heldige å ha en mormor i min alder...
Min mormor har levd et langt liv, men nå som snikende sykdom har fått innpass og slått henne overende, så spørs det hvor mye lengre livet blir...

Men livet er forunderlig... "Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli matet av mitt eget oldebarn," sa hun da min datter - som er sykepleier - var på avdelingen hennes...
Og så sa hun noe som jeg synes var så flott: "Det skal bli spennende å dø... for det har jeg aldri gjort før"...

Så mine venner,- det gjelder å leve mens man har livet - og skuffe unna alle de negative tankene, som best man kan...

Mandagstanker

 

  Vi er nå i sommeren! Deilige dager ligger foran oss, og det er bare å  nyte. Jeg tenker alltid når jeg tar min lange lærerferie, at jeg skal nyte hver dag og hver time... Det gjør jeg for så vidt også, men etter den første uka, så går alltid dagene flyende fort... Merkelig... Men sånn er det bare, så det gjelder å gripe dagene og friheten mens man har dem.
   5 arbeidsdager igjen. 4 dager med elever, en kveldsavslutning med foreldrene og en planleggingsdag. Avslutning og opprydding. Vi pakker sammen og takker for oss, som en årstid som er på hell og trekker seg tilbake...
  Jeg har tanker om sommeren - blomster, hage, avslapning, lesing og skriving, er stikkordene. Jeg håper på mye sol - og blir det kaldt trekker vi inn i vår nyinnkjøpte paviljong og skrur på varmen i taket...
  Ellers er det digg å sitte ved denne lille plassen på verandaen med en kopp kaffe og en notisbok...
Nyt dagen, dere! Ha som filosofi,- at den dagen du har akkurat nå - er den beste!

Skrivestart

 

   Det er sommer, det nærmer seg ferie og tankene vandrer. Utenfor vinduet til skrivestua mi, ligger jorden i hagen endevendt. Det er tid for endring. Busker og trær, steiner og stikkende planter er i ferd med å forlate sin plass. Alt ut mot veien og innkjørselen skal bort - og nytt skal slippe til. Det blir så spennende... Sommeren går nok med.
   I år har vi ingen spesielle ferieplaner. Vi skal jobbe i hagen, i huset, på tomta... og jeg har planer om å sette i gang med nytt skriveprosjekt. Jeg i gang i hodet mitt, men hvor jeg ender og hva det blir til, aner jeg ikke. Men tanker har jeg... 
   Gleden bobler ved tanken på at jeg skal begynne på noe helt nytt nå. Kanskje jeg aldri kommer i mål, kanskje jeg kommer raskere i mål enn jeg har tenkt... Uansett,- jeg har ikke forpliktet meg til noe. Ingen forventer noe håndfast og konkret fra meg nå. Det er bare jeg som leker inni mitt lille hode. Men først, først... må jeg drive litt research... Og så får vi se hvordan denne historien barker i vei..
  Så... nå er det på tide at jeg kommer ut av min lille hule - tar fram inspirasjon, fantasi og fakta... å skrive!

En ny vår

   En ny dag. En fridag. Jeg tok på en måte sats i går, da jeg skrev gårsdagens innlegg. Jeg måtte forklare - kanskje mest for meg selv - at skriving er ikke noe som er konstant. Den berøres, pirkes i, stagneres... for så å plutselig blomstre som en nyutsprungen vår. Og nå er det vår, og jeg kjenner at det er mye jeg vil gjøre. Og det er mye jeg gjør. Endringer i hus og hage, endringer i meg selv.
Mennesket er stadig i bevegelse.
  Det som en gang var veldig viktig, er ikke nødvendigvis det for alltid. Dører lukker seg og nye åpnes. Det er vel det som kalles å leve.
  Nå for tiden leser jeg så fort jeg har en anledning. Leser krim, noveller, skjønnlitterært. Noen ganger tenker jeg det som er skrevet er så mye bedre enn det jeg kan prestere. Allikevel vet jeg jo at jeg har gitt ut bøker - og jeg har mer på lager. Jeg har mer å si. Det ligger der og bobler under overflaten, selv om det har ligget i dvale en stund nå.

  Jeg har skrevet gjentatte ganger om det å skrive sanger for folk. Dette er en sjanger som er sterkt undervurdert, om den er "vurdert" i det hele tatt...
Det er utrolig flott å kunne skrive en liten historie, formet som en sang, om en person eller to. Skrive mye med få ord.
  Og ofte er det spennende å møte personen som er oppdragsgiveren. Personene forteller ofte mye som ikke skal være med i sangen, og som jeg får innblikk i. Mange utleverer seg mye. Kanskje de ser på meg som en pyskolog, et fremmed menneske de kan tømme seg litt for. En ventil.
Og jeg tenker at det er helt greit. De forteller om sykdom, tragedier, episoder, morsomheter... Og det inspirerer igjen til å skrive historier. Disse menneskene blir som en idebank  for meg.
  Nå skal dagen brukes. Nye prosjekter på verandaen... hvor pc`n helt klart etterhvert skal finne sin plass...
Nyt dagen, alle! :-)

 

Om å miste seg selv

   Jeg har fulgt med på IDOL på TV. Utrolig flinke mennesker med flotte stemmer. Men bakom sitter "ekspertisen" og sier at de må gjøre "sånn og sånn", og "enda litt mer av sånn". De må vrikke litt mer, slå seg litt mer løs, synge litt anderledes, bevege seg mer ut av komfortsonen...
 
   Ja, jo... jeg skjønner på sett og vis, det. Men det er viktig at de ikke mister seg selv på veien, tenker jeg. Hvis det ikke er naturlig for vedkommende å vrikke, danse, rocke, synge dypt, eller hva det måtte være... så la dem få lov til å gjøre det de kan! Det de virkelig kan, blir de også virkelig gode på, har jeg sett.
Jeg har jo også registrert at dommerpanelet har sagt gjentatte ganger - etterhvert - at "nå var du superflink, for det er her du hører hjemme! Dette er deg!" Osv...
  
   Slik har jeg følt det også. I prosessen med novellesamlingen min, "Kjærlighet, løgner og ølglass", skjedde det noe underveis med meg. Og etterpå. Jeg følte rett og slett at jeg mistet meg selv litt. Mistet stemmen min. Jeg mistet glede over å skrive. Jeg som har elsket å skrive mesteparten av mitt voksne liv.
   Men for å si det rett ut; når "ekspertisen" vrir og vrenger på mine setninger og ord og vendinger... Den ene retter det til det og jeg prøver å henge med i svingene. Noen ganger er jeg enig, og ser at dette blir bedre, andre ganger skjønner jeg ikke at det blir bedre. Så kommer den andre og retter det tilbake eller endrer på en annen måte. Og jeg må vri og vrenge og gjøre om. Og jeg sitter igjen med en følelse av at "bildet jeg har malt, ikke lenger kommer fra meg'".... Det er ikke lenger mitt.
   Jeg skjønner jo at man må rette opp ting, endre på ting, gjøre om ord... men når det stikker et eller annet sted inni meg - og stemmen sier at nå henger jeg ikke med, for dette er ikke meg... da trekker jeg meg tilbake, og tenker at dette vil jeg ikke mer. Ikke på den måten.

  Jeg ville skrive for det ga glede, det var en drivkraft. Livet er for kort til å gjøre mange ting jeg ikke vil.
  
Jeg har ikke orket å skrive på lenge. Jeg har ikke hatt lyst Jeg følte rett og slett at jeg ikke var god nok, at jeg mistet meg selv på veien. Jeg har trengt denne pausen, for snart, snart skal jeg ta sats å pørve skrive igjen. Bruke mine ord - som selvfølgelig må endres og rettes og språkvaskes - hvis det blir antatt. Men jeg vil aldri tillate meg selv å gå igjennom så mye endringer for å gi ut en bok, som jeg gjorde sist gang - så lenge noe inni meg sier at; dette er ikke meg. Da lar jeg heller være.
   Om det er bra eller dårlig... det får så være. Men jeg kan ikke miste meg selv. Min stemme. Det er det som teller for meg. Kanskje jeg er urimelig. Men da får det heller være...
 

Avisreportasje om vårt nye kjøkken!

 

 

Vårt nye kjøkken

 

  Når man legger ut på Facebook at man gleder seg til at mannen i huset skal sette opp nytt kjøkken, ja, da har man gjort de private tankene plustelig vedlig offentlig...

   Vips, så kom en mail inn fra journalisten som har med boligsidene i lokalavisen å gjøre. Hun lurte på en liten reportasje. Jeg sa i utgangspunktet nei, for vi skulle ikke kjøpe nytt kjøkken,  min handyman skulle lage det. Skjære ut skap fra store plater, pusse, frese og lakke... og jeg er veldig opptatt av gjenbruk.

   Jeg pusset opp gamle loppisstoler og malte beina på mitt gamle kjøkkenbord som jeg er så glad i.

Og så gjorde vi litt til, da...

Og da var det enda mer interessant å få til en liten reportasje, skjønte jeg.

Vi tenkte oss om - kjøkkenet ble nytt i påsken, og etter påske kom journalisten, og i går kom en tre siders reportasje i avsia.

 

Jeg er strålende fornøyd med mitt nye kjøkken!! Og med mannen!

 

Trykk på linken over - og se reportasjen og se før og etter bildene.

 

 

 

Skrot og tekst

   Det har blitt lite blogging de siste månedene. Jeg har trengt å distansere meg litt, være litt privat, kanskje. Jeg skriver ikke på noe større prosjekt denne våren og det er utrolig deilig. Jeg skriver det som faller meg inn, det jeg vil og når jeg vil. Og så skriver jeg sanger, da. Mange sanger.
   I løpet av det siste året har jeg fått mange henvendelser fra skrivende mennesker, og det setter jeg stor pris på. Folk som ønsker å gi ut bøker, folk som ønsker å gi ut noveller, folk som vil at jeg skal språkvaske manuset for dem, folk som ønsker råd om skriving og hvordan få utgitt sine tekster.
   Det er alltid spennende å dele gode råd og tips med hverandre, lese hverandres tekster og komme med innspill. (ærlige)
   Jeg jobber ikke med språkvask nå, for det tar så utrolig mye energi og tid - men av og til sier jeg ja til et og annet manus. Det er så flott når man kan styre alt selv. Ta valgene selv, ikke ha noen hengende over seg, men få være min egen skriveherre.
   I går var jeg på Haugar kunstmuseum i Tønsberg med elevene mine. Spennende, og det gir rom for mange tanker. Her er et glimt fra en skrotfigur. Jeg er litt opptatt av skrot om dagen for på fredag skal vi lage skrotfigurer i kunst og håndverk. Det er da man ser hvor viktig det er å ha god fantasi, strekke noen grenser, tenke nytt... Får man til det, blir det noe helt spesielt og interessesant. Akkurat slik gode tekster blir til...

Påske i Stavern

    Det er 1. april i dag. Og det er ingen spøk. Men man skulle nesten tro det, for isen ligger fortsatt på sjøen, snøen ligger i mengder bak huset her og kuldegradene slår seg sammen om natten. Det er kaldt, det er friskt, men det er sol!
   I går vagget måker og svaner rundt på isen mens de tittet bort på alle de tobeinte som glodde nyskjerrig ned på dem. Om det vanket noen godbiter på fulgene, vet jeg ikke...

   Som tradisjonen tilsier, så måtte vi en tur til Stavern og påskeutstillingene der. Trærne i leiren var fylt med påskepynt som 1800 unger har laget. Barnehagebarn og skolebarn. Det er et utrolig flott syn med alt det fargesprakende og kreative viftende rundt i trærne, mens kunstustillingene lokker folk til seg. Morsomt å se at påsketrærne ble vist på "Norge rundt" fredag før påske. Dette har blitt en flott påsketradisjon i Stavern.
   Men som Bjørnstjerne Bjørnson sa: "Jeg velger meg april"...
Nå har vi skrudd klokken en time fram, sommertiden er her... Naturen våkner, knopper brister, fulgene og solen skinner - og det ligger masse forventing i luften.
Og vips... så er både kuldegrader, snø og is borte.
God siste påskedag, kjære dere! - og husk at det er 1. april i dag! :-)
 

Jeg har fått nytt kjøkken!

   Påsken har gått med til å få oppfylt en liten drøm. Den er egentlig ikke så liten heller, for den har vært ganske viktig for meg, når jeg tenker meg om. Det jeg tenker på, er kjøkkenet...
  Jeg har fått nytt kjøkken!! Min handyman har designet og laget nye skapdører og lakkert dem. Han har montert skap, benker, lister, håndtak, blandebatteri, stekeplate og ovn sammen med sin nevenyttige bror. Selv har jeg vasket, grunnet og malt og malt og vegger, stoler, bord, lister... Og det har blitt så flott! Akkurat som jeg ville  ha det.

(Slik så kjøkkenet ut for litt over en uke siden...)

 

  På kjøkkenet som i utgangspunktet er ganske lite, er det nå så utrolig deilig å puste, tenke, spise, skrive... men også å lage mat og bake, selvfølgelig! 
Min filosofi for kjøkkenet var: Ingenting som ikke er til nytte - skal være der! Og slik har det blitt! Kult og praktisk!
  Fytti, jeg er stolt av min handymann! Det har blitt såååå bra - og det er der jeg har lyst til å tilbringe det som er igjen av påsken... ;-)