søndag 23. juni 2013

Berøring kan utløse et skred...

 
... Den gamle lå der. Om hun er mett av dage, vet bare hun selv. Ånden virket villig, men kjødet er svakt nå, veldig svakt...
De næreste sto rundt henne, ga henne gode ord med myke stemmer. Øynene hennes var innsunkne men hjernen fulgte med.
Hun ble klappet på kinnene, strøket over håret. Hun ble kysset og klemt på. Hun tok i mot, kunne ikke annet - for kroppen lystret ikke. Men hun kjente berøringen, nærheten - og hørte stemmene og ordene - og hun observerte godt menneskene hun hadde rundt seg.
 
For hvert klapp og kyss og berøring, ble øynene hennes videre og videre. Hun blunket ikke, kunne nok ikke tillate seg det.
 
Hvor lenge siden - hvor mange år siden - var det sist noen strøk henne over håret, kysset henne på kinnet og ga henne kjærlige ord...
 
Hun lukket øynene igjen. Er du sliten? spurte noen. Hun nikket svakt. Hun var kanskje ikke mer sliten enn for et par timer siden, men hun var blitt berørt av all berøringen, tonefallet, ømheten... Det sitret et sted i kroppen hennes - noe som hadde ligget i dvale ble vekket.
 
Ingen hadde vært henne så nær på lenge, lenge, lenge... Kanskje hadde hun ikke tillatt det, kanskje hadde det bare blitt sånn... Men nå kunne hun ikke annet enn å ta i mot det som kom..
 
All ensomheten hennes var brått blitt forvandlet til et kaos av berøring og nærhet.
Tårene var veldig nær ved å bli utløst denne gangen - men hun lukket øynene, tvang tårene tilbake.
Hun ville være alene litt med tankene.
"Jeg tenker mye," hadde hun hvisket tidligere. "Det har jeg alltid gjort."

4 kommentarer:

  1. Godt observert og nært skrevet! Jeg husker en gang en mann, jeg jobbet på Furuheim, si til meg: "Jeg skulle så gjerne vært mer nær. Nær mine barn, mine venner. Men jeg var så redd for å bli avvist, at jeg holdt meg borte. Dette har vært min sten, min byrde gjennom livet. Og jeg vet - selv om jeg fikk leve livet mitt om igjen, kunne jeg ikke gjort noe annerledes". Og så gråt vi litt sammen da, han litt mer åpenlyst enn meg. Kanskje fordi jeg kunne kjenne meg igjen ...

    SvarSlett
  2. Tusen takk for dine ord. Det er varmende å høre når jeg treffer med mine små tekster. Noen ganger er det usedvanlig vanskelig å beskrive en spesiell situasjon eller hendelse med ord - for følelsene råder, og ting oppleves så sterkt.
    Takk for at du delte din historie fra Furuheim... Tankevekkende...

    SvarSlett
  3. Fine ord, som rørte mig. Det mindede mig om, at vi skal huske at kysse og klemme hinanden, mens vi er i live og virkelig kan mærke, at vi har hinanden! :)

    Ønsker dig en fin dag. KLEM.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er viktig å berøre - mens man lever... Men det er også viktig å gjøre seg mottagelig, tenker jeg...

      Fin dag til deg også! Klem

      Slett