Berøring kan utløse et skred...

 

... Den gamle lå der. Om hun er mett av dage, vet bare hun selv. Ånden virket villig, men kjødet er svakt nå, veldig svakt...

De næreste sto rundt henne, ga henne gode ord med myke stemmer. Øynene hennes var innsunkne men hjernen fulgte med.

Hun ble klappet på kinnene, strøket over håret. Hun ble kysset og klemt på. Hun tok i mot, kunne ikke annet - for kroppen lystret ikke. Men hun kjente berøringen, nærheten - og hørte stemmene og ordene - og hun observerte godt menneskene hun hadde rundt seg.

 

For hvert klapp og kyss og berøring, ble øynene hennes videre og videre. Hun blunket ikke, kunne nok ikke tillate seg det.

 

Hvor lenge siden - hvor mange år siden - var det sist noen strøk henne over håret, kysset henne på kinnet og ga henne kjærlige ord...

 

Hun lukket øynene igjen. Er du sliten? spurte noen. Hun nikket svakt. Hun var kanskje ikke mer sliten enn for et par timer siden, men hun var blitt berørt av all berøringen, tonefallet, ømheten... Det sitret et sted i kroppen hennes - noe som hadde ligget i dvale ble vekket.

 

Ingen hadde vært henne så nær på lenge, lenge, lenge... Kanskje hadde hun ikke tillatt det, kanskje hadde det bare blitt sånn... Men nå kunne hun ikke annet enn å ta i mot det som kom..

 

All ensomheten hennes var brått blitt forvandlet til et kaos av berøring og nærhet.

Tårene var veldig nær ved å bli utløst denne gangen - men hun lukket øynene, tvang tårene tilbake.

Hun ville være alene litt med tankene.

"Jeg tenker mye," hadde hun hvisket tidligere. "Det har jeg alltid gjort."