torsdag 4. juli 2013

Veien vi går

   Vi får alle utdelt en vei å gå. Noen får en lang vei, noen en kort. Noen får mange bratte bakker å gå, vanskelige svinger og må tråkke ned i dype daler. Andre går på enkle veier, kanskje tynne stier med kun en og annen liten avstikker.
   Men alle har vi et stykke å gå. Da gjelder det å bruke sansene, bruke evnene og bruke hodet... på veien mens man går.
   Hvorfor får noen så utrolig mange bratte bakker, kjappe svinger og vanskelige veier å gå, mens andre bare kan gå på den flotte veien som fører rett fram? Andre har verken en bakke eller sving å se for seg. De blir bare ført rett fram som om de blir båret... Urettferdig, kan man kanskje si.
 
   Men hva hvis jeg hadde tråkket framover på den flotte veien - i solskinnet - dag etter dag etter dag... Hadde jeg vært fornøyd og lykkelig, da? Neppe. Jeg hadde begynt å kjede meg. Jeg hadde ikke lenger lagt merke til alt det gode rundt meg. Jeg hadde ikke satt pris på hvor godt jeg hadde det på veien jeg gikk - for jeg visste ikke hvor godt jeg hadde det. Jeg hadde jo ikke visst om noe annet. Jeg hadde ikke opplevd kontrastene. Mørket, skyggene, tårene, som igjen ble forvandlet til solen, lyset og smilene...
  Jeg tror at for hver bakke vi må gå, hver dal vi må igjennom - så lærer vi noe. Vi setter mer pris på det vi har, det vi opplever og kanskje også det vi har med oss i bagasjen.
   Livet består av kontraster. Hvordan sette pris på lyset når vi ikke vet hva mørke er? Hvordan sette pris på å være frisk når vi aldri har vært syke?
   Vi har alle vår egen spesielle vei å gå... det er det som er selve livet.

   Så mye vakkert det finnes langs veien. Og når det dukker opp stygge ting, vanskelige ting... så vet vi at bak neste sving, eller neste der... dukker det opp noe vakkert igjen.
   Og det er ingen, absolutt ingen som går akkurat samme vei... Fascinerende å tenke på...
   Men det er viktig å huske på; at veien blir til mens vi går...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar