fredag 28. juni 2013

Den forbipasserende kvinnen

  Hver eneste dag, uansett årstid, uansett vær og vind, så går en kvinne på fortauet forbi huset mitt. Men kroket rygg, tassende små føtter som så vidt løfter seg fra bakken før de finner fotfeste igjen, går hun der bøyd over rullatoren sin. En veske og en plastikkpose dingler alltid med som best de kan.
  Hver eneste dag skjer dette. Regner det har hun en rød, sid regnfrakk på seg. Ofte har hun røde Ilse Jacobsen gummistøvler på seg, selv om solen skinner.
  Hun går der med bittesmå skritt og holder i et hjelpemiddel som skal hjelpe henne fram til målet. Det virker som hun kommer fra sitt hjem, og skal til noe... Men hvor skal hun hver dag? Til butikken? På besøk?
  
 Jeg vet ikke, men kanskje det er selve gåturen som er målet. Hver dag, uansett vær og vind så går hun like fort - eller like sakte framover...
   Jeg vet ikke hvem hun er, hva hun heter eller hvor hun bor. Men jeg er mektig imponert over viljen og styrken hennes. Hun er en gammel kvinne som snart er mett av dage, men tydeligvis ikke ennå. Det er fortsatt flere skritt å gå. Og i skrivende stund passerte hun vinduet mitt i sin røde frakk...
   Dette er en kvinne som liker å pynte seg, som liker å leve... Jeg har aldri sett henne sammen med noen. Hun kan umulig få med seg mye av det som skjer rundt henne, for det grå hodet hennes vender hele tiden nedover, og blikket ser i bakken. Men hun senser og sanser garantert. Hun hører lydene, kjenner luften og solen og regnet mot sitt ansikt. Og hun er i bevegelse.
  Det er sjelden jeg ser henne tasse tilbake, den andre veien, men det kan være for at jeg ikke er hjemme, eller legger merke til når hun vender tilbake... Eller kanskje hun tar en annen vei hjem.

   Aldri har jeg sett henne gå sammen med noen, eller snakke med noen. Men målrettet og sterk er hun. Og med det røde hun ikler seg i, vitner det om en sterk kvinne - som har levd - og som fortsatt lever.
Slikt er beundringsverdig.

2 kommentarer:

  1. Beskrivelsen over kan nesten være opptakten til en roman. For her er mye å spille på for en som kan føre pennen som deg!

    Denne beskrivelsen kunne også like gjerne passet på moren min. Så lenge hun bodde hjemme, gikk hun tur hver dag - støttet til sin rullator. Og etterpå, da hun bodde på sykehjemmet og ikke lenger kunne bevege seg omkring og var blind, ville hun opp hver eneste dag for å sitte i hjørnet sitt. Selv om pleierne sa hun hadde best av å ligge, fordi det var en anstrengende prosess å stå opp og bli kledd på, nektet hun å følge ordre. For hun mente det ikke var noe liv lenger, hvis hun la seg til.
    Jeg tror vi har mye å lære av slike livsholdninger. Og jeg skulle ønske vi forsto det før de var borte...

    SvarSlett
  2. Tusen takk for herlig tilbakemelding på innlegget mitt.
    Men jeg en stor takk for det du skriver om din mor her - det var rørende å lese. Ja, vi har mye å lære av enkelte mennesker...

    Klem fra meg

    SvarSlett