tirsdag 1. februar 2011

Veronika vil dø...


I dag var det tid for den årlige sykehuskontrollen som jeg må på. Et nødvendig onde ut i fra tidligere inngrep jeg har vært igjennom. Det fører alltid med seg nerver i forkant. Jeg sover dårlig, og gruer meg til gjennomføringen av undersøkelsen. Noen ganger er den bare ubehagelig, andre ganger er den grusomt smertefull. Alt ettersom hva undersøkelsen går ut på, og hvor grundig den er.

Denne gangen var den fysisk smertefri, men noe skurret på ultralyden... Noe som ikke skulle være der, viste seg på skjermen...

Ordene som ble sagt fra den kvinnelige, polske legen etterpå, var blant annet... "For å være på den sikre siden så må vi ta flere prøver. Blodprøver. Du må ikke stresse eller engste deg , men sånn er livet akkurat nå... Hadde jeg visst at det var grunn til engstelse, hadde jeg sagt det - men jeg sier ikke det, for jeg vet ikke. Derfor tar vi flere undersøkelser."

Jeg kjente kroppen leve sitt eget liv sånn plutselig. Jeg hadde ingen styring på følelsene, og tårene ble skrudd på. Følelsesregisteret husket umiddelbart hva tidligere leger hadde sagt. Og hva jeg hadde vært igjennom. Jeg ble stresset. Og jeg engstet meg. Selv om det var det jeg ikke skulle. Sa legen.

Etter flere timer på sykehuset, og etter at flere tusen tanker hadde fart igjennom mitt hode, så så jeg plutselig noe for mitt indre, da jeg kom hjem... En film jeg nettopp hadde sett. En film som alle bør se. En film om det å skulle dø. En film om det å ville leve. Så intenst og inderlig.
Jeg har dessverre ikke lest boken, og den er garantert sååå mye bedre enn filmen. Jeg snakker om en av verdens beste forfattere Paulo Coelho. Mannen bak blant annet "Alkymisten".

Filmen heter "Veronika vil dø"...

"Veronika er ung og vakker og har alt. Likevel er hun ikke lykkelig, noe mangler i livet hennes. Hun bestemmer seg for å dø, og tar en overdose sovetabletter, bare for å våkne liltt senere på nærmeste sykehus. Der blir hun fortalt at selv om hun er i live, har hun bare noen få dager igjen å leve. Men den viten at hun snart skal dø, begynner Veronika å lære seg å leve..."

Og jeg vet at jeg vil leve og nyte og gripe dagen... akkurat som Veronika gjorde. Det gjelder å leve mens man kan... og dette året skal bli et spennende år for meg på mange måter. For det har jeg bestemt meg for... Carpe diem!

5 kommentarer:

  1. Det skal nok gå Liv, du må lade lægerne om arbejdet med din krop, og selv overbevise dig selv om at du er frisk, at kroppen fungerer som den skal, hvis du fokuserer på at der eventuelt er sygdom på vej, vil du tiltrække det, men igen lad lægerne om det fysiske arbejde.
    Jeg har lige afsluttet læsningen af Alkymisten, en dejlig belærende bog.
    Glæder mig til at høre godt nyt Liv.
    God aften til dig og dine.

    SvarSlett
  2. Livsbekræftende læsning, kære Liv Hege, og kloge ærlige ord.
    "Lad være med at tænke på en lyserød elefant nu," siger man. Og hvad tænker man lige nøjagtigt på? en lyserød elefant.
    Det er fuldstændig forståeligt, at du bliver bange. Og at du gør dig tanker om liv og død.
    Godt, at du er tro mod dig selv og dine følelser. Fortsæt med det.
    Kram til dig

    SvarSlett
  3. Noen dager er vonde. Når en kommer nær skjørheten i livet, og føler at en ikke har helt kontrollen, er dagen vanskelig. Da hjelper det, som du gjør, å sette ord på det og dele. Tenk at det er bra de sjekker... Man er jo veldig var på ord i en slik situasjon, og da tolker en på sin måte, tenker jeg.Men grip dagen, som mottoet ditt er, konsentrer deg om alt annet enn grubling. Klem fra meg.

    SvarSlett
  4. Uff og for et sjokk det må være for deg. Men det er godt å høre den positive tonen og styrken din. Hold fast med det, og masse varme tanker og klemmer til deg.

    SvarSlett
  5. så spesiell lesning,man får sjokk ien slik situasjon, tiden og verden stopper helt...
    du skriver fint! og alkymissten er en vakker bok, liker de flese av bøkene til PC .
    det skal gå bra dette her, klart du får vibber fra fortiden når du har opplevd fæle ting før..
    hadde selv en operasjon i sommmer, legen fant noe på ultralyden..

    men jeg tenker, så heldig eg var som kunne gå til kontroll i uvitenhet, og at det finnes ultralyd som kan se inni oss... vi er heldige som bor i dette landet med slik en unik legehjelp,- eller hadde ikke eg for min del vært særlig bra idag, kanskje ikke levd! men takket være ultralyden...
    klem og lykke til...

    SvarSlett