Siste hilsen

   Vi våknet til solstråler inn vinduet. Selvfølgelig skulle det være sol denne dagen. Jeg var aldri i tvil.
Sortkledde kjørte vi ned til krematoriet. Men et lite tovet hjerte lyste på brystet mitt. Mormor likte fargen rød, og det andre tovede hjertet jeg hadde laget, hadde hun jo på brystet helt til siste åndedrag...
  
Programmet vi fikk utdelt da vi stille gikk inn i kapellet, bar bildet ovenfor... Så nært, så personlig, og så inderlig godt...
  Mens man ventet på at seremonien skulle starte, ble det spilt nydelige melodier fra pianoet... Engler i snøen, Adjø, Idas sommervise...
 Den hvite, vakre kisten var fylt med røde og hvite roser fra barn og svigerbarn. Foran lå nydelige hjerter fylt med røde roser fra barnebarn og oldebarn. Samt flere andre blomster rundt om... Alt var ubeskrivelig vakkert...
  Og da min tre år eldre tante satte i gang å synge - sammen med en venninne - ja, da var det vanskelig å beholde fatningen, og tårene borte. Hun sang med sin klokkeklare røst så det runget i kapellet. Det var så nydelig, og så sterkt... Det å klare og gjøre det i sin mors begravelse, var virkelig beundringsverdig...
   Nydelige minneord ble sagt av presten, og da han sa at han ga ordet til det eldste barnebarnet, hamret hjertet mitt som aldri før... Jeg dro pusten dypt, grep briller og manus og entret podiet. Jeg skulle klare det - for mormors skyld.

   Da jeg tittet ut over forsamlingen ble jeg temmelig forskrekket over å se hvor mange mennesker som hadde kommet. Det var ikke få... Men jeg dvelte ikke mer ved det.
  Jeg satt i gang med å formidle mine ord til henne... "Livet består av uendelig mange øyeblikk. Og noen øyeblikk blir stående som udødelige, de blir ikke glemt. Jeg vil gjerne nå få dele noen av de flotteste øyeblikkene jeg opplevde med deg på slutten av ditt liv...."
 
Jeg var redd stemmen skulle briste, men jeg klarte meg. Jeg fikk til det jeg hadde håpet på, jeg fikk sagt det jeg hadde på  hjertet.
Da jeg var ferdig satte jeg meg stille ned igjen, sang med på en felles sang - og nøt den neste flotte solosangen til min tante...
  Så kom prekenen, jordpåkastelsen, opplesning av blomsterkransene... og så ble kisten båret ut i solen av seks barnebarn. Og kisten ble kjørt avgårde...

   Det hadde vært en aldeles vakker ramme rundt min mormors bortgang. En gammel og helt fremmed mann for meg, kom bort til meg, tok meg i hånden og sa: "Jeg har vært i mange begravelser, men denne var den flotteste begravelsen jeg har vært i." Kona hans sto ved siden av og sa: "Og jeg er helt enig med ham!"
 
   Det ble en veldig nær, personlig og vakker bisettelse. Og når det blir personlig, så kan det ikke bli annet enn flott og vakkert. Men alle ordene og tilbakemeldingene etterpå fra folk, gjorde godt. For alle.
  
Jeg tror mormor var rørt og stolt og fornøyd, der hun befant seg...