søndag 4. desember 2011

Skrivetanker...

 I fjor på denne tiden, lå snøen som et tykt, hvitt teppe på min kant av landet, og kulda pakket det hele godt inn i sine mange blå grader. Det var kaldt. Veldig kaldt.
Nå er det grønt, og de milde, røde gradene lar naturen stå i knopp i hage og i skog.
Jeg gidder ikke å bry meg med hva som er normalt eller ikke normalt. Været kan jeg allikevel ikke gjøre noe med. Det blir som det blir, og vi får bare gjøre det beste ut av det, uansett...
Samtidig må jeg få si at jeg liker denne milde temperaturen meget godt, for vinteren kommer allikevel. Det gjør den alltid.
Jeg liker vær. Jeg liker forskjellig vær, for jeg liker variasjon.
Jeg liker å skrive. Jeg liker å skrive forskjellige ting, for jeg liker variasjon.

Jeg fikk en melding i innboksen på Facebook her om dagen, fra et fremmed mennske. En leser som skrev at både hun og datteren var fascinert av bøkene mine, og at hun håpet at jeg ville fortsette å skrive. Sånt varmer og inspirerer og motiverer noe helt utrolig. Det er da jeg skjønner at jeg har noe å gi. At jeg har noe å formidle som andre vil lese.

Skrivingen er og blir en del av meg. Noen lurer på hvorfor jeg ikke skriver mer fra mitt eget liv. Det har skjedd mye i mitt liv. Veldig mye. Men jeg har ikke vært klar. Har ikke visst om det er riktig å skrive om kapittler fra mitt eget liv... men på et eller annet tidspunkt kommer det. Drypp, eller kanskje mer enn det.
Men det er noe som heter; alt til sin tid...

2 kommentarer:

  1. Alt til sin tid - det er sant. Eg syns det er god terapi å sette ord på det som rører seg no og så sjå at eg kan klare å vinkle ting positivt...det gjev meg styrke og såleis til rett tid:-))

    Ha fine skrivestunder og klem

    SvarSlett
  2. Enig med Janne Tove..Jeg opplever bloggingen som terapeutisk .. og som en minnesamler ;-) men som du sier: alt til sin tid!
    God søndag ;-)

    SvarSlett