fredag 28. januar 2011

Minner, ord og mål...

Fra første gang jeg stiftet bekjentskap med leseforståelsen, så skjedde det noe med Liv Heges lille hode... En spirende lidenskap våknet... En fascinasjon for ordene, for setningene... Når jeg først hadde knekket lesekoden, så var det plustelig en enorm verden som åpnet seg for meg... Jeg kunne lese hva jeg ville. Absolutt hva jeg ville... Det var en vanvittig spennende tanke!
Det fantes enorme mengder med litteratur der ute i verden, som jeg så gjerne ville kaste meg over, og jeg dro til byens bibiliotek hver eneste uke... Blant annet slukte jeg Bobseybarna, Nancy Drew, Ina-bøkene, bøkene til Evy Bøgenes, ...og etterhvert ble jeg hektet på alle "Historien om - bøkene" (Mozart, Bethowen, Walt Disney, ....) før voksenlitteraturen invaderte meg sånn litt etter litt..
Jeg ønsket meg bøker av alle familiemedlemmer til hver eneste bursdag og hver eneste jul.
Lykken bruste i kroppen, da jeg ble den lykkelige eier av den ene historien etter den andre...Ganske raskt skjønte jeg at det stoppet ikke der... Jeg kunne selv sørge for at verden fikk ennå flere historier... Jeg kunne skape dem selv...
Jeg skrev dikt fra jeg var liten. Jeg skrev dagbok hver eneste dag. Jeg hadde brevvenner over hele verden, og jeg skrev brev så blekket sprutet...
Jeg skrev og skrev, for de skrevne ordene fascinerte meg på en måte som jeg ikke kunne fatte...
Da det nærmet seg min konfirmasjon, ønsket jeg meg kun en ting... En utrolig viktig ting... En skrivemaskin. Og det fikk jeg! En oransje skrivemaskin uten rettetast... Jeg var overlykkelig. Samtidig tok jeg maskinskriving som valgfag på skolen, og lærte meg touchmetoden på et blunk...
Jeg kan ennå huske den første novellen jeg skrev på den oransje skrivemaskinen min... Det var nok en elendig historie, men det spilte ingen rolle. Jeg klarte å fullføre den, og det var målet i første omgang. Siden har jeg lært meg at det er det som teller. Tror du på noe, så gjør det! Igjen og igjen! Og ikke gi opp!
Nå til morgenen fant jeg en gammel minnebok fra en svunnen barndom nede i en gammel skuff. Jeg åpnet den, og en gutt på 8 år hadde skrevet det første minnet:
"Vær ren som gull, vær sterk som stål. Så når du livets høye mål"...
Det var disse ordene som fikk meg til å reflektere over minner, ord, og mål...

2 kommentarer:

  1. Gode ord om korleis ei skriveinteressa blir vakt, og ein bra skribent blir til.. :) Starta nok med lesing her òg! Og takk for fine ord på bloggen min, motiverande!! Kjekt med min fyrste følgar! Lykke til med alle skriveprosjekta dine, gledar meg til eg også får fleire prosjekt enn bloggen:) Er pedagog eg òg forresten, men veldig fersk, og heimeværande for tida. Ha ein god laurdagskveld!

    SvarSlett
  2. Hei Liv Hege:-) Nå vekket du minner i meg også. Husker så godt Ina bøkene og alle de andre som du nevner. Husker mamma truet med å ta sikringen om jeg ikke slo av lyset om kvelden. Dessverre så blir det ikke like mye tide til å lese lengre, men litt bøker blir det og en del blogglesing:-) Koselig at du deler inspirasjonskilden din til skriving. Har du forsatt skrivemaskinnen din?

    SvarSlett