tirsdag 18. januar 2011

Januar er langt fra over...


...Som jeg skrev i går, - så er ikke januar helt venn med meg. Eller kanskje det ikke er jeg som er venn med ham...

Etter et par varmegrader i går, våknet jeg til et par kuldegrader i dag. Jeg skjønte jo at det var glatt... og jeg kjørte sakte ut av gården min (litt nedoverbakke, som ikke jeg synes er så morsomt på glatta).
Ryggingen gikk fint, den korte veien opp til skolen hvor jeg jobber, gikk fint... og det å gå fra parkeringen gikk fint. Det var jo strødd ganske så bra overalt, tenkte jeg fornøyd.
I det jeg var tre meter fra inngangsdøra til administrasjonsbygningen, var det slutt på "at alt gikk så glatt" ,- eller det var da "alt ble glatt!"... Plutselig befant begge mine bein seg høyt i lufta, og alt jeg hadde i hendene fòr veggimellom - mens jeg med et hyl, landet på den ene rumpeballen OG håndleddet mitt...
Jeg lå der til en kollega fikk stablet meg på beina, men jeg merket at håndleddet verket noe sykt...
Det endte med at jeg satt ved arbeidspulten min i en time med isposer over håndleddet. Selv var jeg blitt helt slått ut, og det føltes som jeg hadde fått en skikkelig omgang med juling... men jeg tenkte at "jeg får jo prøve noen timer å se hva som skjer"...
Men det jeg ønsket, var jo at jeg satt hjemme på en god stol, og skrev gode historier... men neida, det var bare å bite tennene sammen, og tenke at dette går bra...

Så var det å fylle bilen med elever, for vi skulle på et kulturarrangement, og kjøre pent avgårde. Håndleddet verket, knærne verket, rumpa verket, og humøret var på bånn...
Fysioterapeuten på jobben, sa at håndleddet nok bare var kraftig forslått, og heldigvis ikke brukket! Men vondt, gjorde det jo...

Opplegget vi var på, var vel ikke noe å rope et rungende hurra for... MEN...da vi kom ut igjen, og skulle ta fatt på tilbaketuren til skolen, lå det en lang, gul lapp på vinduet mitt... Parkeringsbot kr. 500,-... For første gang, så bannet jeg høyt foran elevene mine... For en dag!!
Jeg slet meg igjennom dagen videre...timer og møte...
Og da jeg endelig kunne bevege meg hjemover, møtte jeg hun som var min reddende engel på morgenen... For det første var hun overrasket over at jeg fremdeles var på jobb. Men så sa hun:... "Det er fullmåne! Det er derfor det går så galt med deg i dag!
Jeg la merke til at det var så vakker fullmåne over hode på deg, der du lå på bakken"...

2 kommentarer:

  1. Uff da... Alt kommer på en gang, men du får trøste deg med at nå må det være lenge til neste "runde".

    God bedring, håper håndleddet blir fort bra.

    Klems, Lene

    SvarSlett
  2. Tusen takk, Lene! Jeg kommer ikke inn på profilen din...derfor svarer jeg deg her... Dette er jo ikke akkurat min dag.. ;-)- men ja, nå kan alt bare bli bedre! :-) Klems!

    SvarSlett