lørdag 29. desember 2012

Når er man gammel?

   Fra jeg var ganske liten tenkte jeg mye på hvordan ting hang sammen. Hvorfor ting var som de var... Kanskje alle tenkte sånn, det visste jeg ikke noe om. Det vet jeg ikke den dag i dag...

   Jeg husker jeg tittet mye på de gamle damene som gikk på gaten, som satt på kafeene og benkene og på bybussen. De var så like, med sine blomstrende kjoler, vaggende gange, hengepupper og grå krøller. Jeg husker jeg spurte mamma om alle fikk grått hår og krøller da de ble gamle. Jeg husker hun lo. Det var visst morsomt sagt, uten at jeg helt skjønte det.
   Så tenkte jeg videre... på hvilket tidspunkt er man gammel? Står man opp en dag og plutselig har blitt gammel? Ser man seg selv i speilet og tenker at nå må jeg kle på meg en kjerringkjole, og de grå krøllene vil komme snikende i løpet av dagen... Var det sånn det var?
   Jeg lurte fælt på dette. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ville ikke ha grått hår og de kjedelige krøllene og den vaggende gangen. Alle ble så like, så kjedelige. Og alle virket som de hadde vondt et sted. Kanskje de fikk vondt av å måtte være så lik alle de andre gamle damene?
   Jeg tenkte at jeg ville ikke bli en sånn gammel dame. Jeg ville ikke bli lik noen. Jeg ville være meg selv - selv om jeg så anderledes ut enn alle andre.

   Nå nærmer jeg meg femti... og jeg har ennå ikke "skaffet meg grå krøller". Jeg har fått høre at kvinner i min alder kan ikke ha langt hår. Men jeg har også fått høre det motsatte. At det er flott at kvinner ikke klipper seg kort bare fordi de har passert 40... Særlig menn, sier det.
Hvem bestemmer hvordan andre skal se ut? Hvem setter "normen"?

   Velger du ha langt eller kort hår, kle deg i blomstrede "kjerringkjoler" eller trange tighths, så er det helt opp til deg, tenker jeg. Selv synes jeg det er så flott med eldre damer med "hvitt", langt hår, eller grått eller brunt... eller rødt... Folk som i det hele tatt tør å være seg selv - synes jeg er så fascinerende. Gjør hva du vil; bare ikke bestem deg en dag, for at nå er du gammel, så nå må jeg kle meg på "gammelt vis"! (hvis du ikke har lyst til det, da!)

3 kommentarer:

  1. Jeg har lurt på det samme.
    Bestemor bodde i første etasje, hun hadde rynker og knute i nakken, og noen ganger løste hun opp den lange fletta som nådde langt ned på rompa. Ofte dekket hun håret med et skaut. Vi syns hun var veldig gammel.
    Da jeg møtte svigermor, syns jeg hun var gammel, enda hun var ungdommelig i stilen - hun var bare litt over 40 år den gangen. Så alder er relativt. Som når ungene på skolen spurte om jeg hadde levd i steinalderen når jeg fortalte om den... Jeg har møtt gamle folk i mange slags aldere. Og jeg har møtt unge folk helt opp til 80 år... For det kommer alt an på... Min erfaring er at de som snakker høyt om at de er gamle og snakker om alt de greide når de var unge, er gamle! Det er slik det begynner. Jeg vil være meg helt til krampa tar meg. Er så enig i det du skriver. NB! Jeg er 65 år og jeg har verken grå permanentkrøller eller forklekjole. Tror ikke jeg noen gang kommer så langt i alder og "visdom"(?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for et herlig innlegg fra deg, Anne Britt! Jeg ser kvinnene du beskriver så levende for meg!.. Ja, vil man bevare ungdommen i seg - så er den der... Viktig at man ikke tar alt så alvorlig, kanskje...
      Klem fra meg

      Slett
  2. Dejligt indlæg Liv Hege, vi er ikke ældre end vi føler os i sind og fysik og mennesker ser ikke så gamle ud i dag som tidligere.
    Godt Nytår

    SvarSlett