mandag 17. desember 2012

Førjulstidens tilbakeblikk

   Da jeg var liten klarte jeg ikke å glede meg ordentlig til jul - før ETTER at vi hadde hatt skoleforestillingen på skolen. Jeg hatet å stå foran alle foreldrene å ha roller i et skuespill - og det var som regel juleevangeliet som ble framført.
   Jeg gruet meg dag og natt, og jeg klarte ikke å glede meg til jul før dette hersens skuespillet var over...
   Og jeg husker med skrekk og gru den gangen jeg var syk da alle rollene ble tildelt. Det endte med at Maria, som var hovedrollen, og hun som skulle si mest,- ble meg som ikke var til stede den dagen. Fordi ingen av de andre jentene ville ha den rollen, syntes "frøken" at det var på sin plass at Liv Hege fikk den. Jeg var jo jenta som aldri sa nei... Nei, det gjorde jeg ikke... men jeg sa aldri "ja" heller. Jeg sa i grunnen aldri noen ting, - hvis jeg ikke måtte...
   Jeg var så sjenert og beskjeden - og jeg hatet å si noe foran folk. Det måtte da "frøken" ha fått med seg... og enda så fikk jeg hovedrollen. Jeg syntes det var så slemt gjort, husker jeg...
   Men pliktoppfyllende som jeg var - så pugget jeg alle ord og setninger og framførte alle replikker...
   Og da alt var over - ja, da.... da kunne jeg endelig glede meg til jul!

  Grunnen til at jeg kom på dette i dag, var for at det var som regel rundt 17., 18. desember at klassen framførte skuespillet... Og det betydde at jeg hadde en hel uke på meg som jeg kunne ta inn førjulsstemningen og glede meg til jul med alle mine sanser...

   Heldigvis har årene gjort noe med meg. Nå kan jeg si både ja og nei. Jeg tør å stå fram foran forsamlinger uten at det tar helt fra meg gleden over andre ting. Men alt har vært en prosess når jeg ser tilbake. En læringsprosess...
   Og noen ganger er det faktisk godt at man blir "tvunget til noe" - men det skjønner man ikke før i ettertid.

1 kommentar:

  1. Dette er nesten som å lese om meg selv! Jeg måtte alltid lese opp stilene mine, jeg visste det, hver gang, og jeg grudde meg. Men jeg ble dessverre aldri Maria i skuespillet før jul, men måtte være Josef! Vi var en ren jenteklasse, og det var ingen vei utenom, for Mariarollen tilfalt lederjenta i klassen...
    Det tok lang tid før jeg turte si noe i en forsamling. Nå når jeg ikke bryr meg så mye om hva andre syns lenger, syns jeg det er litt leit å tenke på at som ungdom og ung voksen er en så avhengig av andres meninger. I en viss alder er vi alt for usikre, alle sammen. Jeg er jo en del eldre enn deg, og de jeg vokste opp samtidig med, ble oppdratt til ikke å tro at vi var noe, det skulle ikke skrytes av oss hvis vi presterte noe. Derfor er jeg glad for den noe friere oppdragelsen barn får i dag, selv om det noen ganger blir for fritt....De tror i alle fall på seg selv. De fleste. Bare se på tilstrømningen til "norske talenter" f.eks...

    SvarSlett