fredag 7. mars 2014

Døden...

   Døden. Et ord som fortsatt er det mest skremmende som kan snakkes om for mange. Men vi kommer nærmere og nærmere døden jo eldre vi blir. Ingen unnslipper. Vi er her på jorden på lånt tid... så det gjelder å gjøre det beste ut av det mens man har tiden på sin side...
  
   Jeg husker så inderlig godt den første gangen jeg hørte om at et ungt menneske som jeg kjente, var død... Jeg var 15 år, og en klassekamerat hadde akkurat fått mopedlappen.
   Det ble hans skjebne. Han døde der og da - i trafikkulykken. Jeg husker det så inderlig godt... Livet stoppet plutselig opp i noen dager, alt gikk i sakte kino. I mitt unge, naive sinn, døde ikke unge mennesker. Det gikk ikke an, innbilte jeg meg...
   Men jeg husker noe annet like godt. Kanskje enda bedre, egentlig... Jeg tenkte umiddelbart på bestekameraten til denne gutten. Disse to hang nemlig sammen som erteris til en hver tid. De bodde ikke mange meterne fra meg, noen av dem.
   Og hver dag gikk eller syklet de sammen. Aldri kom de en og en  til skolen. Alltid, alltid var de to! Jeg tror knapt jeg hadde sett dem en og en - de var liksom "ett"...

   Og plutselig var det bare èn av dem igjen. Og det skar i hjertet mitt da jeg så ham, for han så så inderlig alene ut. Hver eneste gang jeg så ham, så han så trist ut. Kanskje jeg bare innbilte meg det, men det var slik jeg følte det... Halve ham manglet, liksom.
   Også hver gang jeg har sett denne gutten, som etterhvert ble en mann, tenkte jeg på den dyrebare kameraten hans som ble brått revet bort. Den dagen ble også halve ham borte...
  
   Sist gang jeg pratet med ham, var på en kafè. Da smilte han til meg og ville kjøpe en av mine bøker, for han var nettopp blitt bestefar, sa han. Han strålte der han satt, og jeg signerte bok til ham. (husker ikke hvorfor jeg hadde bøker med meg)
  
   Og i dag nådde den grusomme beskjeden mine ører. I dag døde han også. Jeg visste at han var syk, men ikke  noe mer. Og nå har også han forlatt denne jorden. Fortsatt så alt for tidlig, tenker jeg...

   Men jeg tenkte umiddelbart at nå står den aller beste vennen din og venter på deg med utstrakte armer, sammen med mange andre nære og kjære... Den kjære bestevennen som aldri fikk oppleve stort av livet, som aldri rakk å bli noens kjæreste, mann, far eller bestefar.
   Mens han som døde i dag, rakk alt dette. Men hvem var mest lykkelig så lenge han hadde tiden? Det vet ingen...
  
   Det er ikke lengden på livet som er det viktige, men hva man fyller livet med, tenker jeg...
   Bare den som har levd-  kan si noe om egeverdien på sitt liv....
  

4 kommentarer:

  1. Det er vanskelig å bli fortrolig med døden. Når de gamle dør, blir det et tomrom etter dem vi syns alltid har vært der, når unge dør er alt meningsløst. For 14 dager siden var jeg i Oslo i begravelse. Den siste av mors halvbrødre på morssiden. Vi som er søskenbarn var der. Og vi er blitt så inderlig glad i hverandre. Mens mor bare opplevde få møter med disse brødrene sine, møtes vi søskenbarna hvert år til treff. Våre foreldre hadde det til felles at de hadde en tøff barndom, men felles for dem var at de utviklet det beste i seg selv. Min onkels datter og jeg snakket om det, hvor sterke de ble alle sammen! Onkel som døde var min favoritt onkel, og begravelsen var fin. Hans eneste barnebarn holdt tale for bestefaren sin, det var så gripende og sterkt. Sist sommer og høst sto jeg ved så mange graver. Venner som plutselig forsvant, en tidligere elev. Tanken på døden blir nær i slike øyeblikk. Vi vil så gjerne leve, ale sammen...Tanken din om de som står og venter, er så fin. Vi vet ingenting--- men vi tror kanskje på at det er noe mer? Uansett ligger det trøst i slike tanker. Takk for at du satte ord på døden. Den er en del av livet vårt, selv om den er den tøffeste biten.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for ordene dine, Anne Britt! Det satte jeg stor pris på... Vi vet så lite, men jeg tror det finnes så uendelig mye mer enn dette livet. Men det gjelder å leve mens man kan... Takk for at du delte!
      Klem fra meg

      Slett
  2. Hei! Takk for fin tekst om døden, og savnet, og mere til. Jeg har lært meg til å se eldre venner og slektninger dø som en slags forberedelse på å venne meg til tanken om at mitt eget liv har en begrensning. En slags livets mentale skole, Men det er ikke like lett å godta det når unge mennesker dør. Men jeg tenker at ingen egentlig er borte så lenge det er noen igjen som ble påvirket av den som gikk bort - som husker dem, som fortsatt prater om dem. Livet er jo ikke bare kjøtt og blod, men gjerninger og minner. Først etter et par generasjoner er det få som husker de fleste av oss.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror ikke man blir borte, selv om man dør... Jeg tror at ferden går videre, i en eller annen dimensjon...Liv og død - det går hånd i hånd, tenker jeg...
      Tusen takk for dine tanker og ord. Det settes stor pris på!
      Nyt dagen!

      Slett