søndag 2. februar 2014

Det gjelder å følge med på rare bevegelser

... Jeg gikk tidlig hjem fra personalfesten på fredag og gikk turen ned bakken, den korte veien jeg har fra jobben og hjem.
   Da jeg passerte nabohuset og jeg så fotsporene i snøen inn til huset, stusset jeg.
Naboene er stadig borte og jeg tar inn posten og kaster av og til et blikk bort på huset når jeg går eller kjører forbi. Denne gangen hadde min kjære attpåtil frest hele innkjørselen deres til de skulle komme hjem. Jeg trodde de kom på torsdag, men nei. Kanskje fredag, da... nei... Så litt snø var kommet etter måkingen.
   Men da jeg passerte huset, minutter før midnatt, så jeg altså disse sporene inn til døra. Og jeg så at det var trukket for det store vinduet. Jeg kikket meg rundt men så ingen bil. Da tenkte jeg at mannen var sikkert reist et ærend av gårde mens kona gikk inn i huset. Det var ikke svære mannestøvlespor jeg så... Jeg gikk videre, men noe surret litt i bakhodet. Da jeg la meg, slo det meg, det pleier aldri å være trukket for i det vinduet...
   Lørdag morgen ringte det på døra, nabokona kom for å hente posten sin.
- Når kom dere hjem? sa jeg.
- Akkurat nå, svarte kona.
-  Åååh, sa jeg. - Jeg så spor der i kveld.
- Det må ha vært noen andre, svarte hun.
 Javel, tenkte jeg.
   Men to minutter etterpå ringte nabokona på igjen, skrekkslagen sto hun der... Mannen hadde gått inn i huset mens hun hentet posten hos meg... og da hun kom inn i huset sitt med posten så det som mannen nettopp hadde oppdaget... Innbruddet...rotet... alt av smykker og arvegodt borte... to vinduer bak huset var ødelagt (bare tre meter fra vårt eget hus) - og der hadde andre spor funnet veien inn i huset (og tydeligvis åpnet for mannen med sporene ute i gården)
   De hadde ikke tatt pc`r, ipad, alkohol... merkelig... de hadde sett det, flyttet på det, men ikke tatt det med seg... De hadde ikke drevet med hærverk, men de visste liksom hva de lette etter...
 
   Og jeg sto altså utenfor og tittet inn på huset mens innbruddstyvene herjet i huset - nabohuset. Jeg vet nå at de var der, for det førte ingen sport ut igjen...
  Jeg kunne neppe forhindret det, men jeg ble veldig lei meg da jeg skjønte hva som hadde skjedd... Men hadde jeg kommet litt senere hjem, så hadde jeg kanskje flydd rett på innbruddstyvene... Den tanken liker jeg dårlig...
 
   Men her gjelder det å følge med... og takk og pris at vi har innbruddsalarm. Det hjelper jo på.
Men tenk å være så grusomt frekke å forsyne seg med smykker og ting og tang (som kunne bæres, tydeligvis) - på en fredagskveld, når folk vanligvis er lenger oppe...

2 kommentarer:

  1. Ugg, sånn er jo bare utrivelig! Aller verst for de som ble rammet, selvsagt, men guffent å nesten å ha løpt på dem også. At sånne raid faktisk foregår vet vi jo, men når det skjer i eget nærmiljø blir det noe helt annet. Kanskje du kan snu det til noe konstruktivt, og bli inspirert til en krimnovelle :)

    SvarSlett
  2. Pussig at du skrev den siste setningen... Jeg er nemlig i full gang med å skrive en krimnovelle om nettopp denne handlingen!
    Ha en fin dag! - Skriv og stå på!

    SvarSlett