Da jeg var liten, hadde jeg mitt lille sted. Det var en kjempestor stein bak huset som ingen hadde innsyn til. Når jeg ville være alene med mine tanker, eller jeg var lei meg, så satte jeg meg på den store steinen. Ikke en gang mine foreldre visste om mitt lille sted.
Der satt jeg og tenkte tanker om livet. Tanker som jeg sendte ut til universet, i håp om at noen ville fange dem opp og virkeliggjøre dem... Tanker som ikke lot seg formulere til ord og videreformidle til venninner, brødre eller foreldre. Det var kun mine tanker og følelser. Ene og alene. Og jeg innbilte meg at "noen" tok i mot... At "noen" forstod meg... Noen som aldri kunne fortelle til noen andre, eller le eller erte meg. Nei, det var noen som var mektig, på et vis. Det var det jeg trodde og innbilte meg.
Denne steinen opplevde jeg som bare min, og bare min. Den var nærmest hellig. Den var hellig, for det var bare når jeg hadde mine "tanker" at jeg klatret opp på den, og ble sittende på toppen og speide opp på himmelen. Ellers ofret jeg ikke steinen en tanke.
Stor var derfor sjokket og sorgen den dagen da steinen ble sprengt bort, fordi mine foreldre skulle bygge ut huset... Hva skulle jeg gjøre nå? Hvor kunne jeg sitte alene og uforstyrret nå? Nå var jeg mutters alene, og ingen kunne høre og ta i mot mine tanker. Trodde jeg...
Lite visste jeg den gangen, at det jeg "faktisk sender ut" - uansett om jeg sitter på en stor stein eller ikke...blir faktisk fanget opp av universet - og ikke bare tatt i mot - men også sendt tilbake... Det jeg sender ut, for jeg igjen. Jeg snakker om Loven om tiltrekning.
Mye av grunnen til alle mine tanker som var samstemte med mine følelser og handlinger den gangen, er grunnen til at jeg er den jeg er i dag. Blant annnet. Tenker jeg...
Nå har jeg ingen stor stein å sitte uforstyrret på. Jeg har mange. Og mange rom. Det gjelder bare å se mulighetene. De er der. Overalt og hele tiden.
Der satt jeg og tenkte tanker om livet. Tanker som jeg sendte ut til universet, i håp om at noen ville fange dem opp og virkeliggjøre dem... Tanker som ikke lot seg formulere til ord og videreformidle til venninner, brødre eller foreldre. Det var kun mine tanker og følelser. Ene og alene. Og jeg innbilte meg at "noen" tok i mot... At "noen" forstod meg... Noen som aldri kunne fortelle til noen andre, eller le eller erte meg. Nei, det var noen som var mektig, på et vis. Det var det jeg trodde og innbilte meg.
Denne steinen opplevde jeg som bare min, og bare min. Den var nærmest hellig. Den var hellig, for det var bare når jeg hadde mine "tanker" at jeg klatret opp på den, og ble sittende på toppen og speide opp på himmelen. Ellers ofret jeg ikke steinen en tanke.
Stor var derfor sjokket og sorgen den dagen da steinen ble sprengt bort, fordi mine foreldre skulle bygge ut huset... Hva skulle jeg gjøre nå? Hvor kunne jeg sitte alene og uforstyrret nå? Nå var jeg mutters alene, og ingen kunne høre og ta i mot mine tanker. Trodde jeg...
Lite visste jeg den gangen, at det jeg "faktisk sender ut" - uansett om jeg sitter på en stor stein eller ikke...blir faktisk fanget opp av universet - og ikke bare tatt i mot - men også sendt tilbake... Det jeg sender ut, for jeg igjen. Jeg snakker om Loven om tiltrekning.
Mye av grunnen til alle mine tanker som var samstemte med mine følelser og handlinger den gangen, er grunnen til at jeg er den jeg er i dag. Blant annnet. Tenker jeg...
Nå har jeg ingen stor stein å sitte uforstyrret på. Jeg har mange. Og mange rom. Det gjelder bare å se mulighetene. De er der. Overalt og hele tiden.
Noen ganger er slektskapets bånd vedig sterke... Du kan tro jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen din. Jeg hadde også noen "hemmelige steder". Vi bodde like ved bygrensa, og akkurat der lå et rosa hus som var en fabrikk. Hvis jeg klatret opp på baksiden av huset, kom jeg opp på en liten del (et utspring)av taket. Når jeg behøvde fred, fant jeg veien dit. Ingen andre visste om det, tror jeg. Der oppe kunne jeg spionere på de andre ungene i gata, eller leve ut drømmen om å bli den som oppdaget noe skummelt. Fantasien min var sterk, og mye eventyrlig foregikk der oppe. Når vi var på gården til onkelen min, hadde jeg et fristed inne i skogen, der det var satt opp ei gammel, rusten huske. Vet ikke hvorfor bare jeg visst om den. Men der levde jeg også ut drømmene mine. Barn i dag omgir seg med mye støy, kanskje alle skulle hatt et tankested? I dag behøver jeg ikke andre tankesteder enn mitt eget hode, jeg er god på konsentrasjon selv med uro rundt meg.
SvarSlettSkogen hjemme er - og var - mitt fristed. Jeg kunne gå timesvis i skogen og bare tenke og se. Jeg tror faktisk de timene i skogen har vært med på å forme meg som menneske.
SvarSlettJeg elsker fortsatt å vandre i den skogen. Det er som om jeg plutselig kunne ha møtt meg selv der på stien...
Koselig å lese om ditt sted. Synd at det ble ødelagt!
Ha en fin dag.