Uforklarlig hendelse

For en del år siden, bodde jeg sammen med min samboer, hans sønn og min datter fra mitt tidligere ekteskap. Faren til min datter hadde flyttet til Asia med sin nye familie, og han hadde tatt opp med meg at han ønsket at vår datter skulle flytte ned til ham et år, noe som selvfølgelig falt meg tungt for hjertet, men jeg visste at det kom til å skje en dag, men ikke når...
En fredag jeg kom hjem fra jobb, parkerte jeg bilen utenfor huset, var glad for at det var helg, og jeg skulle bare ta inn posten før jeg gikk inn i huset. Da jeg stod foran postkassen, ble jeg bare stående å måpe, for jeg skjønte ingenting av det jeg så...
Postkassen hadde jeg selv malt, og alle de fire navnene i familien hadde jeg malt på, og navnene hadde stått der klart og tydelig i flere år. Men ikke denne dagen... Nå var navnet til min datter, til min samboers sønn og navnet til min samboer, så å si hvisket bort. Det var helt tydelig at det ikke var noen som hadde prøvd å skrape det bort, eller få det bort på noen slags måte. Navnene så ut som de rett og slett var i ferd med å forsvinne fra underlaget de var malt på, sånn helt av seg selv, - de kunne bare svakt skimtes, hvis man la godviljen til. Men mitt eget navn lyste mot meg klart og tydelig. Det var det rareste jeg hadde sett, og jeg fant ingen forklaring på det.
Da min samboer kom hjem, fortalte jeg ham hva jeg hadde oppdaget, og et øyeblikk syntes jeg at han hevet øyebrynene en tanke, men så så det ut som han ikke brydde seg om hva jeg sa. Ikke gadd han å gå ut for å se hva jeg mente heller. Han var i grunnen veldig fjern hele den helgen, men jeg trodde det var mye jobbtanker som opptok ham, men i ettertid skjønte jeg at det var andre ting han hadde vært opptatt av...
Da jeg kom hjem fra jobb mandagen etter, sa min samboer rett ut, at han flyttet fra meg. Jeg fikk fullstendig sjokk, for jeg hadde ikke ant noen ting, - og to timer etter, var både han og sønnen borte.
Innen uka var omme, hadde min eksmann ringt meg, og sagt at vår datter skulle ned til ham om en kort tid, for det passet i forhold til skolegang.
Det var da det gikk opp for meg, at postkassen hadde gitt meg et hint om at jeg straks kom til å bli alene... Ikke lenge etter satt jeg nemlig helt alene igjen, akkurat som postkasseskiltet sa... Men siden den gang, har jeg stadig opplevd ting som ikke kan forklares på vanlig måte.
Men da jeg tenkte tilbake, så tror jeg faktisk hårene reiste seg i nakken til min samboer, da jeg fortalte ham den fredagen at navnene var borte fra postkassen. Han visste jo at om to dager så forsvant han og sønnen...