Nyttårsnovellen jeg hadde på trykk dette året!

MED BLANKE ARK.

Det var spesielt med januar, da det nye året ønsket alle velkommen, og lot himmelen sende milliarder av hvite snøfnugg over by og bygd.
Karl stod der så staut og kraftig, og skjøv all snøen vekk med sterke armer og med store mannehender inne i nye, varme skinnvotter som holdt rundt den store snøskyffelen. Som et grådig rødt dyr, forsynte skuffen seg med store innhugg i den tunge snøen, og spydde den ut sekunder etterpå utenfor innkjørselen. Det hvite ble flyttet på, lagt i hauger som barna kunne få glede av, som de små kunne få utforske, skli og fryde seg i.
Irene stod og betraktet mannen sin med noe som kunne minne om beundring i blikket. Hun likte det hun så, det hadde hun alltid gjort, hadde aldri sagt noe annet. Høyreist, med brede skuldrer jobbet han iherdig for at innkjørselen skulle bli fri fra snø, og selv var han totalt uvitende om han hans kone stod og hadde gode tanker om ham, varme tankerekker som allikevel hadde ispedd fragmenter av frost i seg.
Med sopekosten, fjernet Irene all snøen fra trappetrinnene, gjorde trappen igjen synlig, og lot snø og isflekker få kortvarig tilstedeværelse. Hun dunket sopekosten i husveggen, og lot siste snørest falle til bakken. Det hadde smakt med en kaffekopp nå. Hun ville gå inn å sette over trakteren, finne fram kakerestene fra julen, litt fattigmann, litt sirupssnipper og en kokosmakron eller to. Vinterstøvlene trampet hardt i steintrappen, for å lage minst mulig vanndammer i entreen, og tankene om nyttårsforsettet til Karl nådde inn i bevisstheten hennes. At han hadde lovet, på tro og ære, at han ikke skulle spille noe mer, at han aldri mer skulle bruke opp pengene deres på pokerspill og veddemål. Hun trodde ham denne gangen, kunne ikke annet, ellers ville alt de hadde bygd opp sammen i løpet av de siste tjue årene gå i stykker, svinne hen som snøkrystallene i luften. Holdt han ikke ord nå, ville hun pakke alle minner som var verdt å ta med seg videre, ned i avispapir og håndklær og i tykke gensere, mens lukter, smak, lyder og synsfragmenter fra et liv med ham, ville passere i en gripende revy. Hun ville ta med seg glass, og stoff og papir som fremdeles hadde sin intensjon intakt og som aldri kom til å få noen falmenhet hos henne. Men det var Karl, som var verdt sin vekt i gull, og det hadde hun prentet inn i hodet på ham gang på gang. Hun hadde godtatt, tilgitt og ”glemt” så mange ganger, men flere penger som de ikke eide, skulle ikke lenger brukes, og penger de eide skulle benyttes til felles glede og nytte.
Ved juletider hadde hun satt foten ned, og han hadde skjønt at hun hadde ment alvor denne gangen. Etter å ha spilt bort penger som skulle gått til julemat og gaver, hadde hun grått, og han hadde gjort det samme, - men hennes, var fortvilelsens tårer. Hans, var maktløshetens tårer... Han hadde skjønt at hun hadde tatt sin siste og endelige avgjørelse, og han hadde reagert med å ta et oppgjør med sitt indre, gått mange runder med seg selv, og kommet ut av sin ensomme kamp med hevet hodet. Han hadde sagt at han skulle begynne et nytt og bedre liv, men at han trengte hjelp fra henne. Han skjønte at det var for mye som stod på spill, til at han ville miste det, ville ikke for alt i verden miste henne og alt de hadde skapt sammen.
I det Irene la hånden på dørhåndtaket, hørte hun lyden av en bil som nærmet seg. Hun snudde på hodet, og så at en grønn Volvo stoppet, og ut kom en høy mann med en sort lue, trukket godt nedover ører og panne. En isende kulde bredte seg i Irene, som om noe av snøen hadde tatt innpass i magen hennes et sted. Det var Reidar Tangen, spillekameraten til Karl som hadde satt sine bein i den nymåkede innkjørselen deres. Hun kunne se at mennene stå å snakke lavmælt sammen, at Karl nikket på hodet, og stirret på sine egne skotupper. Hun kunne se at en stivhet bredte seg over den gode, sterke ryggen hans, og at noe som ikke skulle være der, hadde tatt innpass. Hun ville ikke være vitne til dette kalde som skjedde denne vintermorgenen. Alt dette skulle være over. Han hadde jo lovet på tro og ære...
Hun åpnet utgangsdøra, gikk stille inn, lukket igjen etter seg, og registrerte snøen som raskt la seg som små, spytteklaser ved siden av støvlene hennes inne i gangen. Det sved og verket og slet i henne. Hun hengte fra seg jakke, la fra seg lue og votter, og satte de våte støvlene fra seg ved den lille varmeovnen, så beveget hun seg lydløst i selvstrikkede raggsokker inn på kjøkkenet.
Fra kjøkkenvinduet kunne hun se at Reidar smilte og vinket til Karl i det han satte seg inn i bilen sin igjen. Han kjører nå bort fra åstedet, tenkte hun sarkastisk. Tilbake stod Karl, hennes Karl, og hun så at noe lutet, noe tyngende hadde lagt seg over ham. Det var ikke all måkingen som hadde skylden i det, hadde det bare vært så vel...
Hun hørte det gikk i døra, og at snøen ble trampen av inne i gangen. Hun tenkte at mannfolk ikke var så nøye på det, at de hadde andre tankerekker enn kvinner i mangt og mye. Men det fikk så være, det var ikke snøen hun brydde seg om nå. Det var Karl og hans nyttårsforsett. Eller hans mangel på å forholde seg til nyttårsforsettet, og hvilke konsekvenser det kom til å få...
Karl kremtet, han stod bakken ryggen hennes, og iakttok at hun målte opp ni skjeer med traktekaffe, og trykket på bryteren som skulle sette maskinen i gang.
”Du Irene,” sa han, ”Jeg bare lurte på om jeg kunne låne...”
Lenger kom han ikke. Irene snudde seg i voldsom fart en halv gang rundt sin egen akse, så på ham med rasende øyne, og kastet ord mot ham, som var fylt med eder og galle.
”Jammen, la meg forklare..” prøvde han seg på innimellom alle de drepende ordenen hennes, men hun hørte ham ikke, ville ikke, klarte ikke, bare fortsatte med skittkastingen mot sin elskede.
Karl resignerte, snudde seg, og gikk ut den veien han nettopp hadde kommet inn. Irene kunne se at den høyreiste mannen hennes hadde fått en krumhet over seg, som helt klart kom av bekymringer, og ikke av fysisk, hardt arbeid.
Hun falt ned på nærmeste kjøkkenstol, slo hendene for ansiktet og satte i å gråte, først stille og sårt, så skrudde hun opp volumet, og hikstene hørtes ut som en brøytebil som skrapte mot asfalt uten snø. Ettersom gråten avtok, kunne hun høre at mannen hennes var i gang med å måke utenfor igjen, at han var i ferd med å fjerne siste rest av det som var igjen av all den tunge snøen i gården deres.
Irene reiste seg fra stolen, kaffen var ferdig traktet for lengst, og både hun og trakteren hadde sluttet å lage lyder. Hun så ut på trærne og buskene som hadde tatt vinterdrakten på, naturen som gjemte seg bak snøen, enten den ville eller ikke. Hun så på den kritthvite snøen, hun så naboene som viftet bort snø fra biler og søppelkasser, hun så mannen sin som lempet snøhauger fra den røde skyffelen de nettopp hadde kjøpt. Alt var så vakkert, alt var så riktig. Hvorfor måtte bildet av det vakre bli ødelagt nå? Hvorfor var ikke virkeligheten slik hun så den ut av vinduet?
Hun lot kaffen stod i trakteren, brydde seg ikke, gikk bare sakte inn på soverommet. Oppå garderobeskapene lå to store kofferter. Hun plukket ned den harde, sorte. Hun la den på sengen, åpnet den. Den minnet om en gapende kjeft som hungret etter å bli fylt med ting til randen, og selv følte hun seg som en kvinne på randen... av sammenbrudd...
Hun lot skjorter, kjoler, vesker, belter og sko finne veien ned i den store gapende kofferten, mens tårer silte som en varmtvannskran som stod på. Den ble raskt fylt med klær og fotografier og minnebrikker og pass, resten fikk hun hente en annen gang, eller sende med et flyttebyrå. Det var vanskelig å få lukket den. Hun brukte krefter, gråt og bar seg, og til slutt satte hun seg på den store harde firkanten som rommet alle de tingene som hun hadde først kommet på å ta med seg.
Slik fant Karl henne sittende. Hun hadde ikke hørt ham komme, bare vært opptatt av seg og sin egen fortvilelse. Nå stod han der foran henne, med åpen munn og redsel i øynene.
”Du skal da ikke...? Med vantro i stemmen, ble han på nytt avbrutt av en rasende Irene.
”Jo, nå drar jeg. Jeg sa jo at jeg kom til å gjøre alvor av det denne gangen, hvis du ikke holdt ord. Men jeg trodde så inderlig at du ville holde hva du lovet, hva du gikk inn for. Men bare tre dager inn i nye året, så...” Et stort gråteanfall kom og tok henne, så ordrekken hennes stoppet opp.
”Nå må du la meg få lov til å si noe, Irene. Nå er det min tur,” sa Karl. Enda Irene var fylt opp med sin egen lyd, kunne hun ikke unngå å høre den bestemtheten, den styrken og den mandigheten som hadde talt gjennom sin ektemanns stemme.
”Jeg skulle spørre deg om Reidar kunne få låne 8000 kroner av oss, men du lot meg jo ikke få snakke ferdig. Det er ikke gammel spillegjeld dette handler om, men om å låne en venn, noen kroner, så han får et sted å bo. Jeg får pengene igjen til uka, eller rettere sagt, vi får pengene igjen til uka. Ingen fare. Mona har kastet ham ut, og han trenger penger til depositumet til leiligheten han har fått seg. Jeg syntes ikke jeg kunne si nei til å hjelpe en venn i nøden, selv om jeg gruet vettet av meg til å ta det opp med deg...” Karl sukket, senket blikket, og lot hele den store kroppen falle ned ved siden av den velfylte kofferten som hadde kommet mellom dem. Irene hadde fjernet seg fra kofferten og satt seg ned på sengekanten da Karl hadde kommet inn i rommet.
Irene kikket bort på mannen sin, som om hun ikke hadde fattet et ord av det han hadde sagt.
”Men, men... Åh... jeg trodde at det var...” sa Irene og pirket beklemt bort i låsen på kofferten.
”Du trodde jeg ikke klarte å holde nyttårsforsettet mitt du, ikke sant?” sa Karl og kikket trist bort på den kvinnen han elsket så høyt, tross alle hennes feil og mangler.
”Du trodde at jeg ikke kunne holde ord, at jeg ikke var til å stole på, og at jeg ikke trodde at du ville gå så langt, som til å dra din vei...”
Irene nikket med tårevåte øyne. Hun som alltid var full av ord, hun som alltid avbrøt ham og som alltid hadde en kjapp replikk, var nå som stillheten selv.
Noen sekunder satt de der, side om side, med en koffert full av bruddstykker fra et langt liv sammen, i mellom dem. Ute falt snøen, og inne falt noe tungt fra brystet til de to på sengekanten...
Karl kremtet, det var mer å si.
”Du Irene, det er ikke jeg, men du som har brutt nyttårsforsettet ditt. Det er du som ikke har klart å holde ord...” sa han, men det var intet ondt å høre i stemmen hans, ikke noen antydning til sinne, eller til noen som helst spydighet, ingen anklagelse, ingen sarkasme.
”Hva?” Hun stirret inn i de blågrå øynene som hun hadde falt for, flere tiår tilbake. Hun så inn i blikket hans, og oppdaget et øyeblikk seg selv med hans øyne, med hans kjærlige blikk.
Hun gremmet seg, slo blikket ned, knep munnen sammen, knyttet hendene og fant heller ikke denne gangen ord.
Nok en gang brøt Karl stillheten. ”Ditt nyttårsforsett var at du ikke skulle avbryte meg, men la meg få prate ferdig, slik at jeg og kan få sagt det som er å si, og for at det ikke skal oppstå misforståelser... Akkurat som det nå ble...”
Irene kjente skammen komme over seg, da sannheten inntok henne. Hun hadde helt glemt sine egne svakheter som hun hadde lovet dyrt og hellig at hun skulle bryte ved nyttårskiftet. Hun hadde vært altfor opptatt av mannens forsetter, at de ble overholdt, enn ved tanken på sine egne. Det var hun som hadde brutt nyttårsforsettet, ikke han... Han ville bare hjelpe en venn i nøden, en venn som ikke hadde en kone som ville fortsette det livet de hadde. Det ville hun. Hun ville ikke miste sin dyrebare, kjære Karl som hadde så uendelig mange gode kvaliteter som hun satte så stor pris på.
Sakte snudde hun seg rundt, trykket på den lille låsen på kofferten, og et lite knepp hørtes og kofferten gapte opp på nytt, klar for å spytte ut alt innholdet den nettopp hadde fått i seg.
”Kan du tilgi meg Karl?” sa Irene med dirrende stemme, og la hånden sin på låret hans.
”Det kan jeg. Jeg vet jo at nyttårsforsetter ikke er noe folk klarer å gjennomføre allikevel,” sa han med varme i stemmen og tok hånden hennes.
Hun trakk hånden raskt til seg. ”Hva sa du?”
Han blunket til henne. ”Det jeg mente, var at jeg synes ikke vi skal kalle det nyttårsforsetter, vi kaller det noe annet... Endring av uønsket atferd, kanskje...? sa han, og begges latter fylte soverommet.
”Kom!” sa han og tok hånden hennes og dro henne kjærlig opp fra sengen.
”Tør du å tro på det jeg sier til deg? Tør du å gå videre sammen med meg? ”sa Karl, da de stod side om side og stirret ut på vinteren utenfor vinduet.
Irene stilte seg på tærne og gav ham et kyss på kinnet.
”Ja, like sikkert som det kommer en ny dag i morgen med fargestifter til, sa hun. ”Og du... klart vi skal låne Reidar penger til depositumet. Han må jo ha et sted å bo. Ta og ring ham nå!”
Karl smilte med kjærlighet i blikket, og visste at han skulle gjøre alt som var i hans makt for at det de to hadde, skulle bevares.