torsdag 3. november 2011

Spørsmålet

Livet.... Livet er den største gaven vi har fått. Livet med alle dets muligheter. Det er bare oss selv som kan sette grenser, sies det... Det kan være vanskelig å fatte til tider. Det kan jo være omstendigheter som f. eks. økonomi, fattigdom, sykdom, som gjør at man ikke kan leve det livet man vil.
Men hva med alle sansene våre? Er ikke de det mest fantastiske gavene vi har fått? Synet, hørselen, lukten, smaken, følesansen...(jeg vet jo at mange ikke har alle sansene, dessverre) og kanskje en sjette sans innimellom også?
Men vi har alle muligheter ut i fra de evnene vi har. Jeg beundrer stort de syke, de funksjonshemmede, de med smerte - som står på og lever så inderlig. Hvem er det som er funksjonshemmet da, tenker jeg innimellom...

Jeg husker så inderlig godt en desemberdag i 1999, da jeg så en lege inn i øynene. Jeg rakk å se alt som var - livet - og døden. Døden som jeg ikke kjenner, men som jeg den gang trodde var ensbetydende med død. Slukket og mørkt. Jeg så legen inn i øynene for jeg hadde stilt ham et spørsmål. Et spørsmål, fordi han hadde i forkant servart meg et svar på mitt spørsmål.
"Du har kreft", hadde han svart. Det kjentes ut som alt stoppet opp inni meg, og jeg måtte stille dette ene spørsmålet. Det spørsmålet som var det viktigste jeg noengang hadde stilt.
"Kommer jeg til å dø?" hadde jeg spurt.
Jeg glemmer det aldri. Aldri. Svaret altså. Han svarte... så likegyldig, så kaldt  med tre ord. Tre ord som for meg like godt kunne bety det verste som det beste utfallet. Han svarte: "Jeg vet ikke"...
Jeg husker jeg gikk ut gjennom døren med tårevåte kinn og lurte på om døden fulgte med meg...

Ja, vi skal alle dø. Det er det eneste vi vet, når vi blir født. Men min tid hadde ikke kommet den gangen. Jeg hadde fortsatt så mye å gjøre, så mye å utrette, så mye å finne ut av, så mye å sette pris på.
Så... jeg vet å sette pris på de små tingene, dagene, øyeblikkene... Det gjelder å bruke sansene. Leve mens man kan...

4 kommentarer:

  1. Sanserne ja, de er en gave. Det må vi aldrig glemme. Ej heller at livet, som du også så fint beskriver det, er en værdifuld gave og noget helt specielt, vi har fået. Vi skal bruge det. Leve, mens vi kan! :)

    Ønsker dig en dejlig dag. Klem.

    SvarSlett
  2. Det øyeblikket må ha vært helt forferdelig...Og det setter ting i perspektiv.
    Vi burde bruke alle våre sanser mer! Tenk så kort livet egentlig er!
    Lill-Karin

    SvarSlett
  3. Sterke ord fra deg som eg kjenner meg att i...lammelsen når det går opp for deg at du har kreft. Ein har kanskje gjort seg nokre tankar på førehand om korleis det kan vere - men ein sjønar neppe korleis det følest før ein er i situasjonen. Ein ting er sikkert og det er at sansane og livslyst/gleda kjem mykje sterkare fram etter ein slik opplevelse. Takk for at du deler desse viktige orda. Grip dagen min venn
    jannetoveklem

    SvarSlett
  4. Gribende læsning, og ikke mindst stof til eftertanke. Nogen gange glemmer vi nemlig hvilken dyrbar gave livet er og skal behandles som.
    God helg og Klem til Deg

    SvarSlett